I NRK-programmet Migrapolis 15.03, sa flere 2. generasjons innvandrere at de syntes det var plagsomt å stadig bli spurt om hvor de var fra, når de faktisk er født i Norge. Det mange nye landsmenn kanskje ikke vet, er at dette spørsmålet fra gammelt har vært en måte å bli kjent på.

På landet var det i alle fall tidligere helt vanlig å spørre: «Hvor kommer denne karen fra?» Da tenkte man hvor i landet. I Bergen var det heller ikke uvanlig å spørre hvem foreldrene var.

Også i dag er det vanlig å spørre en person man kommer i snakk med hvor han er fra, hvis han ikke snakker bergensk, ser «fremmed» ut, eller man bare lurer på hvor i byen personen er fra. Et oppfølgingsspørsmål for å bli kjent er ofte: «Hva gjør du?» På samme måte som det kan være kjedelig/krenkende for en med innvandringsbakgrunn å svare på det første, er det selvsagt heller ikke så kjekt å bli spurt om hva man gjør, hvis man er arbeidsledig.

Det er ikke alltid så lett å finne ut hva man skal snakke med ukjente om, men kanskje skulle vi vente litt med disse spørsmålene. Hvis en person selv forteller, kan han styre det selv.

Men altså — det er sjelden vondt ment å spørre hvor noen er fra eller hva de gjør - bare en måte å ha noe å snakke med en ukjent om.

Historier fra Haukeland:Delta i BTs store skrivekonkurranse!