I debatten om aktiv dødshjelp bør det finnes refleksjoner på et generelt eller mer samfunnsrelatert nivå, samtidig som den bør bringe frem den sykes og de berørtes stemme. Vi må diskutere argumenter for og imot noe som det ikke finnes enkle, rette eller gale svar for.

Denne debatten trenger å føres åpent og med respekt for den andres synspunkt og med forsiktighet. Det er en diskusjon der mange av oss tror at de har en bestemt mening, men der like mange kan oppdage hvor lite sikre de er og hvor foranderlig, ja omskiftelig, deres tilsynelatende sikre standpunkt kan være — når de først lytter til de andres argumenter.

Ønsker kontroll

Den handler om ønsket om å beholde kontroll over en kaotisk situasjon, som tilsynelatende kontrolleres av andre enn den som er syk og fortvilet. Den handler også om rettferdighet, der de som er så «heldige» å ha blitt rammet av en alvorlig og fremskridende sykdom, som kan behandles, i dag har sin fulle rett til å be om å få avsluttet livsforlengende behandling, når nettopp denne blir mer til plage enn til gagn. Mens de som ikke kan avslutte en behandling må leve videre i sin fortvilelse.Denne debatten berører situasjoner der å leve videre er utenkelig, der døden fortoner seg som det bedre alternativet. Den handler etter min oppfatning om hvem som har ansvaret for at syke mennesker opplever at de blir lyttet til, at de beholder sin integritet og ikke bare blir til et objekt, en kropp, «den syke». Forskningsrapporter fra Oregon og Nederland viser at det er flere med et dødsønske som frykter å ligge andre til byrde, miste kontroll eller verdighet, enn som engster seg for smerter. Hva forteller det om samfunnet?

En tredje part

Denne debatten kan etter min mening ikke handle om at vi bør kunne velge fritt, uten noe form for «reglement». Dette fordi eutanasi og assistert selvmord alltid involverer en tredje part, et annet menneske. Denne debatten utfordrer derfor også helsefagarbeidernes og helsepolitikernes evne til kommunikasjon i videste forstand. Vi trenger å forstå subjektivitet og individualitet i lidelsen, samtidig som vi er nødt til å anerkjenne foranderligheten av oppfatninger og meninger i et åpent samfunn. Vi må kunne gi råd og vise alternativer til døden. Det handler altså også om å gjøre helsetjenestene ærligere, mer lyttende, mer dialogisk og kontinuerlig enn i dag.

Denne debatten handler til syvende og sist om vårt personlige og samfunnets forhold til døden — døden som en del av vårt så kostbare liv og ikke bare som et fenomen som står helt isolert fra livet. Det handler om samtaler om døden, om å akseptere døden som en urgammel ledsager i livet.Det er kanskje ikke så relevant hva vi tror, vi, som enda er friske. Vi trenger å høre pasienten, den sykes, den fortviltes, den håpløses stemme. Jeg oppfordrer til å dele deres erfaringer og refleksjoner med oss.

Ikke eutanasi

Min egen holdning: Slik jeg ser det (i dag) mener jeg at man ikke bør innføre eutanasi. Landene som har innført eutanasi må forberede seg på krav fra mange grupper, som påberoper seg retten til autonome valg. Grensene av hva som oppleves som mulig flyttes til stadighet. Dette er et svakt argument vil noen kunne si. Sterkt nok, mener jeg, uten at jeg vil utdype det mer i dag.

Grensene av hva som oppleves som mulig flyttes til stadighet

Heller vil jeg foreslå at vi diskuterer muligheten for at en lege under visse, vel definerte forutsetninger, bør kunne hjelpe sin pasient til å avslutte sitt eget liv. Som lege, som jobber til daglig med alvorlig syke pasienter, tror jeg at dette vil gjelde et fåtall mennesker, hvis vi klarer å bistå de syke i deres lidelse og klarer å vise til reelle alternativer til selvmord.

Trenger hjelp

Noen ganger vil vi imidlertid lete forgjeves etter akseptable alternativer. De aller fleste av oss dør en fredelig død, men trenger sammen med sine pårørende bistand, veiledning og hjelp til å ta de rette veivalgene. Det er nemlig en fare for at livsforlengende behandling kan øke lidelsen. Noen trenger kompetent lindrende eller palliativ behandling, som også inkluderer den åpne og tillitsfulle samtalen om hensiktsmessige behandlingsvalg.

Noen kan kun lindres ved at de får redusert sin våkenhet eller bevissthet ved hjelp av lindrende sedering, søvndyssende medisin. Det kan være en trygghet å vite at det i dag anses som god medisinsk behandling, der ingenting annet hjelper.

Mange trenger hjelp til å leve.

Mange vil trenge hjelp i dødsprosessen.

Få trenger hjelp til å dø.