**Frem til nå** har Bergens sentrumskjerne vært koblet sammen med bydelene ved hjelp av motorveier. Både sørover, vestover og nordover er det bilen som tråkler sammen byen i harde, bråkete og ugjestmilde knuter og sløyfer.

Kun østover mot Arna og Voss er det en fremtidsrettet og bærekraftig togtunnel, som for sikkerhets skyld ble bygget i 1909. Vi er derfor vært mange som har gledet oss vilt til at Bergen skulle få en ny bro over Puddefjorden, kun for syklende og gående.

Endelig skulle byen vise at den setter pris på sine myke trafikanter, og gi bergenserne en forbindelse til nye og spennende deler av byen og til nye turstier langs Løvstakken. Planene var flotte, og tegningene som ble presentert lovet godt. Det var gangbro og sykkelbro i sikksakk over sundet, med lekre linjer og god tilgang til fjorden, og utsyn til både byen vår og fjellene rundt.

NHH-professor Jan Ubøe:

Nå er broen åpnet. På sykkel fra Bergen vest tok jeg en ekstra sløyfe innom Solheimsviken for å beskue praktverket. Det skulle bli deilig å slippe motorveien over Puddefjordsbroen. Som syklist, geograf og med over middels interesse for design og arkitektur må jeg si at skuffelsen var vanskelig å skjule. Her er det som møtte meg:

En konstruksjon full av skjønnhetsfeil. Brutte linjer og klumpete design. Broen var stor og tung som en ferge. I det hele tatt bar hele broen preg av fergedesign. Dette burde i utgangspunktet tale til broens fordel i mine øyne, for jeg liker ferger, men som moderne gang- og sykkelbro blir disse assosiasjonene litt malplassert.

Sideveggene er så gråtriste og høye at barn under syv år vil ha store problemer med å se noe som helst når de går over broen. Tilgangen til fjorden og byen er effektivt blokkert, med unntak av noen glugger på selve fallemmen. Der kan barna stå og se ut, formodentlig mens lemmene går opp, da - eller?

To rettvinklede hjørner som effektivt bremser opp hastigheten for syklistene, men som på grunn av de høye veggene gjør at små barn på sykkel ikke vil kunne se den kondomkledde 40-åringen som kommer pesende rundt hjørnet.

Selve brodekket gir assosiasjoner til Statens vegvesen, med et asfaltdekke som suger både kraft og kreativitet ut av hvem som helst. I tillegg følger det med en vrikke-foten-kant mellom gangvei og sykkelsti.

Langs veggene går det et bølgende trerekkverk som følger trappetrinnsformen til underlaget, både for gående og syklister. Veldig usikker på hvordan jeg som syklist skal nyttiggjøre meg dette rekkverket, annet enn at det gjør meg sjøsyk med sin bølgeform.

Småpudden skal binde sammen to av byens tettest bebodde områder. Symbolikken er tung når den også binder sammen to svært sosioøkonomisk ulike deler av byen. Broen skulle bli et symbol på byens vilje og kraft til å samle seg og drive bærekraftig byutvikling for alle lag av befolkningen. Resultatet står ikke i stil med ambisjonene, og igjen lurer mistanken om tilfeldighetenes by i bakhodet.

Byutvikling må planlegges, og byplanlegging og tilhørende politiske vedtak og økonomiske bevilgninger må nødvendigvis basere seg på ideer, drømmer, modeller, tegninger og skisser. Når avstanden mellom disse ideene og resultatene blir så store som i tilfellet Småpudden, må en spørre seg hvem som har lurt hvem. Er det private utbyggere som kaster blår i øynene på byens politikere og byråkrater ved å lage flotte presentasjoner uten forankring i virkeligheten, eller er det kommunen som gaper for høyt og glemmer at de fleste drømmer har en pris?

Som så mange ganger før skal byens utbyggere og beslutningstakere prise seg lykkelig for at bergenserne er kortsinte, tilgivende og i stand til å elske selv den styggeste konstruksjon, så lenge den ligger i vår kjære by. Det er nesten å håpe at byens mange unge lovende gatekunstnere kaster sin elsk på broen og dekorerer den skikkelig. Men bergenserne bør være årvåkne neste gang det legges frem forlokkende planer om byens videre utvikling.