I likestillingens tid har fedre på alle måter fått mer ansvar på hjemmebane. Dette er jeg den første til å bejuble. Men kan man – uten å hisse på seg Kvinnegruppa Ottar eller en politisk korrekt mammablogger (hjemme-hos-oss-har-vi-full-likestilling-altså) – slå fast at prosjektet ikke på alle måter har vært helt vellykket?

Kan man med en viss rett hevde at menn fortsatt på visse områder – om de ikke er fullstendig fortapte – har en lang vei å gå før de er innenfor komfortsonen sin? Det er ikke alt her i livet som er dobbeltgarasjer. Om det er menn som ikke er interessert, eller mødrene som er proteksjonistiske (ja, de finnes), skal ikke sies, men la oss ta følgende lille eksempel for å kaste litt lys over min påstand:

Mor skal på konferanse i en uke. Far skal være hjemme med deres datter. Hun går i første klasse. I likhet med jenter flest har hun langt hår. Far har svært liten erfaring i å stelle datterens hår, eller i å velge ut et pent og ikke minst harmonisk antrekk til henne. Manglende interesse? Mors proteksjonisme, litt sånn dette-kan-du-ikke-likevel-så-gå-og-beis-terrassen-holdning? Dette er kun en påstand etter mange år med egne observasjoner. Jeg tør uansett våge å fastslå at det er relativt godt hold i denne påstanden: Det er mor som i de fleste tilfeller er best på dette.

Før mor reiser, tar hun alle mulige forholdsregler. Datterens hår vaskes omhyggelig, rikelig med balsam er viktig, floker kjemmes ut, og datterens hår bindes opp etter alle kunstens regler. Musefletter. Kinafletter. Hestehale. Hårtopp. Mor reiser på konferansen, far følger datteren til skolen. Dette går jo fint, tenker han.

På dag nummer to ser datteren fortsatt fresh ut, håret har jammen holdt seg sånn noenlunde på plass, kun noen hårstrå stikker ut, litt sånn her og der, men ikke verre enn at man kan leve med det. Og det hun hadde på seg i går, funker da greit, det? Kun en liten syltetøyflekk på genseren, men herregud da, mann. Hvor nøye skal man være på det?

Slik går dagene. Den ene tar den andre, og vi er i slutten av uken. Tidspunktet for mors hjemkomst nærmer seg. Den før så yndige datteren har forandret seg. Håret er en katastrofe. Far har – i den grad han i det hele tatt har lagt merke til forfallet – forgjeves forsøkt å dytte gjenstridige hårstrå på plass – med magert resultat. Klærne er fortsatt de samme. Syltetøyflekkene flere.

Etter en uke med dette estetiske forfallet, og i overkant mye sukker, ser den lille prinsessen nå mer ut som hun skal på audition til «The Walking Dead». Hun ligner i hvert fall ikke på seg selv.

Men ellers? Uken hadde vært super. Moral? Ingen er bare det du ser.