Jeg flyttet hit fra Dublin for over 10 år siden. Via London, New York og Charlottesville, Virginia i USA, hvor jeg gikk på universitetet. En god venn introduserte meg for Bergen. Jeg deltok i bryllup, dåper, 17. mai og nachspiel, og bestemte meg for at denne vakre, humørsyke, ville byen var stedet jeg ville bygge et liv, en familie og en karriere.

Jeg elsker Bergen. Det føltes som en film da jeg flyttet hit på en overskyet dag med et hint av regn i luften (til tross for at yr.no spådde sol). Jeg husker da jeg gikk av flyet, pustet inn luften og tenkte: Ah, dette er hvordan oksygen smaker.

Apropos været så har jeg ikke tid til å klage over været eller ha folk som klager over været rundt meg. Enten kan de klage til noen andre, eller så kan de bare flytte.

Det som er merkelig med Bergen – og Norge generelt – for en amerikaner fra sør hvor manerer er viktig, er den sjokkerende mangelen på manerer her. For eksempel: Du går nedover gaten, og noen kommer gående mot deg i motsatt retning. Dere ser hverandre i øynene, du smiler og sier «god dag». Den andre personen smiler ikke, sier ikke et ord. Han holder heller øyekontakten et sekund lenger enn det som er komfortabelt for en amerikaner (det føles aggressivt og arrogant), for så å se bort og fortsette å gå. Men møter du den samme personen på ski på fjellet, gir han deg en varm hilsen?

Jeg setter dog stor pris på respekten for privatliv, for personlig rom og for stillheten her. Når jeg drar hjem til mitt elskede land, kan jeg møte et overdrevent vennlig amerikansk par i en heis, som plutselig starter en samtale. Mellom 1. og 10. etasje har jeg hørt hele livshistorien deres på godt og vondt (eller blitt tvunget til å snakke om min egen), og innen jeg går ut av heisen er jeg utslitt.

Men å ikke si et enkelt hallo – kom igjen? Men som sagt: Jeg elsker Bergen. Det er noe skarpere og kaldere ved Oslo. I Bergen kan jeg slappe av.

Jeg nyter T. Michaels nye butikk, lunsj på Smakverket, middag på Lysverket, komedie på Ole Bull Scene, en tur opp Fløyen med barna og kaffedrikking på toppen mens de løper rundt på lekeplassen. Opp og ned Ulriken. Opp og ned Løvstakken. Jeg er takknemlig for Frank Nes og Bergenfest, Nattjazz og Festspillene.

Nylig så jeg Brann banke Sandefjord 5-0 med min seks år gamle sønn Philip og vennen hans. Vi tilbringer tid på Vilvite, Kode, Akvariet og Litteraturhuset. En god slump av den månedlige lønnen vår går til Godt Brød og Colonialen, og det er greit for meg.

Datteren min Annabelle har nettopp feiret toårsdag med familien, det betydde mye kaffe og kaker. Vi inviterer folk på kake og kaffe hele tiden, virker det som. Og folk møter faktisk opp. De sitter rundt bordet vårt, spiser kake og sier mmmm – dette var god kake. Da jeg flyttet til Norge, føltes alle besøk som et besøk hos mormor.

Profesjonelt sett er jeg i himmelen. Jeg møter hele tiden nye fantastiske entreprenører. Da jeg flyttet hit for over ti år siden, var itslearning-folkene de eneste entreprenørene jeg kjente. Når virker det som bokstavelig talt alle jeg kjenner starter noe nytt.

Norsk drikkekultur er et interessant fenomen. En god venn av meg, en fremtredende forretningsmann, fortalte meg på et julebord at nordmenn ikke stoler på meg, liker meg, eller vil gjøre forretninger med meg før vi har drukket oss fulle på fest sammen. De vil se hvordan jeg håndterer det.

For eksempel var jeg på fest med noen venner for ikke lenge siden. En fyr jeg allerede regnet som en god venn, la armen rundt meg i 02-tiden og sa: «Vet du hva, du er faktisk en fin fyr», som om vennskapet vårt først da ble sementert.

Jeg og min kone Birte ga USA en sjanse – to ganger faktisk de siste ti årene. Først med vår sønn Philip i New York i nesten tre år. Og i fjor i hjembyen min Pensacola, Florida. Vi var der i nesten fem måneder fordi min far var syk og døde. Men vi valgte Bergen, og det til og med før Trump. På grunn av og på tross av alt dette, valgte vi Bergen.