Dødsulykken ingen brydde seg om

Sjømannen Richelieu Leonardo omkom på et skip ved kai i Stavanger. Hjemme på Filippinene ventet tre gutter på en far som aldri kom hjem.

  • Ellen Kongsnes
  • Tor Gunnar Tollaksen
  • Fredrik Refvem (foto)
Publisert Publisert

Gradestokken krøp så vidt opp på plussiden 21. februar 2015. Ved kaien, like ved Konserthuset i Stavanger, lå det røde offshorefartøyet «Skandi Skansen» og ventet på nye oppdrag for oljeindustrien. Om bord på skipet, som er eid av bergensrederiet DOF, puslet sjøfolkene med forefallende arbeid.

Plutselig, klokken 16.07, veltet en kabeltrommel. Richelieu Leonardo, trebarnsfaren fra Quezon på Filippinene, kom i klem under 1600 tonn. Politiet fikk melding om at en mann var skadet i en ulykke. Skadeomfanget var ukjent og mannen bevisstløs. En lege fra luftambulansen var på plass 16.15. Han startet umiddelbart med gjenopplivingsforsøk. Klokken 16.55 var Leonardo fortsatt livløs. Ambulansefolkene bestemte at han måtte til sykehus. Klokken 17.29 meldte vakthavende kirurg ved Stavanger Universitetssjukehus (SUS) at pasienten døde i mottaket.

ULYKKEN: Det norskeide fartøyet «Skandi Skansen» lå til kai i Stavanger sentrum da Richelieu Lim Leonardo fikk en kabeltrommel over seg og døde. Fordi skipet er Bahamas-registret sier lovverket at ulykken ikke skjedde i Norge. Derfor ble den ikke gransket eller etterforsket, og er heller ikke registrert i statistikken. Foto: Ingeborg Eliassen

Det var natt i Manila da ulykken skjedde. I forstaden Quezon sov de tre guttene Ritz, Jan og Mario i tantens hus, 17 timers flytur unna. Først neste morgen kom nyheten frem til tante Merlen Amar Franciscos bungalow. Jan var midterste gutt i flokken. Fra rommet sitt kunne han høre tante snakke med onkel ute i stuen. Hun snakket om en ulykke.

– Folk elsket pappa for væremåten hans. Han var sjenerøs og varmhjertet. Han elsket basketball, forteller Jan Leonardo (17) som mistet faren da han var 15.

De tre sønnene var stolte av faren som hadde fått jobb på et norskeid skip som jobbet for oljeindustrien. Det er omtrent så langt en filippinsk sjømann kan komme. Lønnen var langt bedre enn da han seilte på Brunei og Vietnam for ulike oppdragsgivere. Det hadde også vært bedre enn å gå arbeidsledig, slik han gjorde ett år, og som var grunnen til at konen reiste ut som au pair i 2006.

Nå hadde tilværelsen endelig funnet sin form. Med mor i Canada og far til sjøs, bodde guttene hos onkel og tante i Manila. Tante Merlen hadde ingen egne unger, men hun hadde et stort hus og et enda større hjerte. Her var det plass til både Richelieu, broren hans og Ritz, Jan og Mario på 19, 15 og 13 år.

– Jeg savner samtalene med pappa. At han stilte spørsmål. At han brydde seg om livet vårt, sier Ritz.

DØDE i ULYKKEN: Richelieu Lim Leonardo ville fylt 47 år 10. juni i år. Hjemme i Quezon, utenfor hovedstaden Manila, ventet tre sønner på pappa som aldri kom hjem.

Seks dager tidligere hadde pappas båt seilt inn Byfjorden i Stavanger.

Det var vinterferieavslutning i Norge. Mange hadde oppmerksomheten rettet mot ski-VM i Falun. NRK serverte norsk jubel på TV-skjermen. Therese Johaug gråt. Av glede.

Samtidig utspilte et drama seg på kaien utenfor Konserthuset. Ikke om tideler, jubel og tårer. Men en kamp på liv og død.

Sønnen Jan blir stille når vi snakker om ulykken. Det gjør fortsatt vondt, to år etterpå. Den velformulerte skolegutten sliter med å finne ord som beskriver følelsene som traff ham da nyheten om farens død nådde frem. På Facebook postet lillebroren, Mario, som da var 13, et bilde av den gråtende, japanske tegneseriefiguren Nesekoi samme dag. Sammen med hashtagen #BestFatherInTheWorld.

I SORG: Et bilde av den japanske tegneseriefiguren, Nesekoi, gråtende, var sønnen Marios måte å uttrykke sorgen over pappa på i sosiale medier. Bildet ble postet på Facebook dagen etter, da dødsbudskapet nådde frem til Manila.

Den siste chat-samtalen mellom faren og eldstebroren Ritz, skjedde kvelden i forveien. Mens skipet lå ved kai i Stavanger, satt sønnen hjemme i tantens hus utenfor Manila. Ipaden hadde Richelieu Lim Leonardo kjøpt da han begynte å seile ute, for å kunne holde kontakten med ungene. Ofte var det storebror som oppdaterte faren.

– Han ringte oss hver dag og spurte om vi hadde det bra. Jeg svarte ja, alle tre har det fint, forteller Ritz. Det siste svaret fra faren var en tommel opp.

«Hvil i fred. Takk for at du var en god far for våre barn,» skrev ektefelle og mor til guttene, Marie Victoria Untalan på Facebook. Hun bodde i Canada og hadde ikke sett verken mannen sin eller barna på åtte år. Nå sa hun opp jobben og hastet til guttene sine på Filippinene. Fremtiden var uviss.

Leonardo var så stolt av guttene sine. Han jobbet hardt og var lange perioder hjemmefra for at de skulle få en bedre fremtid enn han selv fikk. I fem år hadde han jobbet for DOF. Han lærte sønnene opp til å bli selvstendige gutter.

I CANADA: Pappa var en morsom fyr, som fortalte vitser og sang med den stemmen han hadde, forteller guttene Jan, Mario og Ritz Leonardo. Nå bor de med mamma i en leilighet i Toronto, dit mor Marie Victoria Untalan reiste for ti år siden for å jobbe som au pair.

Vitsemaker, leken og moromann. Kjærlig, sosial og omsorgsfull. En pappa som ofret seg for dem han var glad i, oppsummerer sønnene.

– Pappa tenkte alltid på andre først. Han satte oss foran alt. Han var «my hero», sier sønnen, Jan Leonardo.

Selv om Leonardo døde i Norge og skipet han jobbet på er norskeid, teller ikke dødsfallet med i statistikken over omkomne i norsk oljevirksomhet. Leonardo døde juridisk sett ikke i Norge. Det norskeide skipet var nemlig registrert på Bahamas.

Den kalde forklaringen er flaggstatsprinsippet. Ulykken skjedde på en båt, båten seilte under utenlandsk flagg. Derfor er ikke ulykken gransket slik at familien får svar. Heller ikke industrien kan dra lærdom av feilene som førte til dødsulykken.

Hadde saken blitt behandlet annerledes om den omkomne var nordmann?

Det går et skille i loven mellom skip og rigger, og om ulykken skjer offshore eller til kai.

OLJEUNGER: De anser seg som oljeunger, Jan, Mario og Ritz Leonardo. Men de blir ikke definert som det i jussen eller statistikken. Faren, Richelieu Lim Leonardo, omkom i Stavanger. Da var pappa sjømann, selv om han jobbet på oppdrag for oljeindustrien.

Samme år som Richelieu Lim Leonardo døde i Vågen, omkom også nordmannen Rune Morten Narvåg. Han var på jobb offshore og omkom om bord på riggen «Cosl Innovator», på Troll-feltet vest for Bergen, da en bølge knuste vinduene i lugaren hans under den kraftige stormen på lille nyttårsaften 2015.

Narvåg døde på en rigg, Leonardo på et fartøy. Narvågs rigg var ute på feltet. Leonardos fartøy lå til kai. Disse omstendighetene avgjorde at Narvågs dødsfall ble gransket, politietterforsket og fikk stor medieomtale. Mens Richelieu Lim Leonardo døde i stillhet og utenfor statistikken.

Ingen vet hvor mange sjøfolk som er i samme situasjon. Fagforeningen Industri Energi tror det er mellom 2000 og 4000 sjøfolk som gjør jobben til en oljearbeider, men lønnes som sjømann på norsk sokkel. De jobber i grenseland mellom ulike lovverk. Saken ligger på arbeidsminister Anniken Hauglies bord og er så betent at hun foreløpig er i tenkeboksen.

Arbeidsdepartementet bestilte en rapport fra Petroleumstilsynet om problemstillingen. Rapporten ble levert i september i fjor. Den slår fast at lovverket er komplisert, men håndterbart. Den slår også fast at det ikke er et tomrom i loven, slik fagforeningene tidligere har hevdet.

Sjøfolkene som utfører oljearbeid er ikke lovløse. Det er bare en talemåte. Vårt poeng er at de jobber utenfor norsk lov, og under dårligere beskyttelse enn andre oljearbeidere. Hvorfor er Petroleumstilsynet så defensive? spør områdeleder Ommund Stokka i Industri Energi.

– Far var veldig glad i jobben sin og veldig stolt. Han skrøt mye av den gode maten om bord, sier sønnen Jan og viser oss bilder.

STOLT: Richelieu Leonardo hadde jobbet om bord på rederiet DOF sitt fartøy siden 2010. Han var veldig stolt av jobben sin, og trivdes godt med kollegene sine, forteller sønnene hans.

Fotografiene viser Richelieu til havn i Bergen, Tromsø og Stavanger og ute i Nordsjøen. Likevel var han ikke i Norge. Han jobbet på en omseilende bit av Bahamas. Derfor er saken klar fra politiets side.

Flaggstaten trumfer norsk lov, sier politijurist Lars Fredrik Bråten i Sør-Vest politidistrikt.

Norsk politi ble likevel kalt ut til stedet og politibetjentene var om bord på fartøyet.

– Vi bisto med livreddende assistanse, forteller politiinspektør Kristin Nord-Varhaug.

Men da ambulansen hadde kjørt til SUS, og politiet hadde vært om bord og tatt en prat med mannskap og kaptein, var det ikke mer politiet kunne gjøre. Klokken 18.52 ulykkeskvelden meldte rederiet til politiet: De vil ta seg av varsling av pårørende, myndighetene på Bahamas og agenten til skipet.

VAR OM BORD: Lars Fredrik Bråthen og Kristin Nord-Varhaug i politiet var om bord i skipet etter ulykken.

Hvis norsk politi skal gjøre undersøkelser for en annen flaggstat, må vi motta en anmodning fra kapteinen eller fra flaggstaten med ønske om bistand. I dette tilfellet fikk vi ikke det. Politiet fant heller ingen mistanke om en kriminell handling, og da har vi ikke grunnlag for å gjøre undersøkelser, sier Nord-Varhaug.

– Hvordan kan vi vite at arbeidsulykken ikke var en kriminell handling før undersøkelser er gjort?

– Da er det opp til inspektøren fra flaggstaten å avdekke. Kapteinen på skipet kan også anmode om bistand dersom det er noe mistenkelig som har skjedd, sier Nord-Varhaug og Bråten.

En inspektør kom fra Bahamas mandagen etterpå. To år senere har granskingskommisjonen på Bahamas ennå ikke levert sin rapport. DOFs interne gransking er ikke offentlig.

«Mine tre musketerer» skrev Richelieu på Facebook i juni 2014, om et bilde av guttene sine, tatt hjemme i hagen ved tante Marlens hus i Quezon i Manila.

Guttene var det viktigste han hadde. Båndene var kanskje enda tettere enn vanlig, siden mor hadde reist. Da hun slet seg løs fra armene til ungene i 2006, var minstemann bare fire år. Nå hadde hun slått rot i Canada.

I Manila var det bare faren og guttene. Han elsket å lage mat og ville helst ha folk rundt seg alltid. Sønnene beskriver faren som en veldig sosial fyr med mange venner.

BEGRAVELSEN: Richelieu Leonardo ble gravlagt i hjemprovinsen Antique på Filippinenene den 11. mars. Da var sønnene hans og mamma samlet for første gang på åtte år.

Richelieus sosiale væremåte gjenspeilet seg også i begravelsen. Tilreisende og familie fylte lokalet der hans nærmeste kamerater hadde T-skjorte på med bilde av den døde kameraten sin.

– Det er ikke vanlig på Filippinene. Men de gjorde det i respekt for ham, fordi han var så glad i mennesker, sier Ritz.

De samme kameratene bar kisten til hans siste hvilested, i hjemprovinsen Anique, på Filippinene.

– Mor landet på flyplassen like før og vi hentet henne på veien til begravelsen, forteller Ritz.

Det ble et krevende møte mellom mamma og guttene. De måtte bli kjent med hverandre på ny.

DRO FOR Å JOBBE: Mamma Marie Victoria Untalan reiste fra ungene sine i 2006. Da var Jan seks år og lillebror Mario var fire. Det har tatt tid å bygge et fortrolig forhold etter at faren døde og de måtte flytte til et nytt kontinent.

Mens de fortsatt var på Filippinene, fikk guttene et kondolansebrev fra DOF som betyr mye for dem. Det er ikke mye de vet om det norske rederiet der faren jobbet. Jan og Mario publiserte det på Facebook med det samme. Det gjorde godt å kunne være stolte av ham.

VIKTIG BREV: DOFs hilsen til familien.

Snøfillene danser i luften Toronto. En variert miks av amerikanske dodger og japanske Toyotaer dundrer ustoppelig forbi langs en firefelts vei. Det er et stykke til downtown som de kaller det; finanssenteret med skyskrapere og det berømte TV-tårnet CN Tower.

I Lawrence Avenue står de lave blokkene på den ene siden av veien, mens eneboliger ligger på den andre. Et kjøpesenter flasher skiltene sine på motsatt side av lyskrysset. Pizza Hut skiller seg ut blant asiatiske restauranter og dagligvarebutikker. I Toronto er 18 prosent av befolkningen innvandrere. Byen er så multikulturell at de tre guttene føler seg hjemme, i alle fall på en måte.

Mamma Marievic skal snart på jobb. Bussen går om tyve minutter. Rundt midnatt er hun ferdig. Hun har fått fast jobb hos et forpleiningsselskap på flyplassen. Det er et langt steg opp fra Kentucky Fried Chicken, der hun begynte da familien kom tilbake til Canada etter Richelieus begravelse.

Da hun brått måtte reise til Filippinene for å hente guttene sine, måtte hun også si opp jobben på et eldresenter. Nå tjener hun mer og trives bedre. De har begynt å se seg om etter en større leilighet. Men de vil fortsette å bo i området, nær bussen, skolene og søsteren. De har ingen hast. Familien har det bra.

HER BOR DE: Teglsteinsblokken i Lawrence Avenue i Toronto er guttene nye hjem. Jan (17), Mario (15) og Ritz (21) har begynt å finne seg til rette sammen med mamma.

– Vi hadde ikke noe nært forhold til mamma da vi flyttet hit, sier storebror Ritz.

Mamma nikker. De har et avklart forhold nå. Men hun respekterer at hun ikke kan bringe de tapte årene fra barndommen tilbake.

– Det var et tøft valg å ta, å reise fra dem. Mario var bare fire år. Men jeg måtte. Jeg gjorde det for dem.

– Det har vært en tøff overgang for dem å flytte til Canada. Vi prøver å ta det rolig, vi går skritt for skritt, rolig frem, sier mamma Marievic.

Det er lørdag hjemme i leiligheten. Guttene går i kortbukse og slippers, mens varmeviften står på maksimalt. I stuen er sengen gjort om til sofa. TV-en står på uten lyd, og lenestolen er kledd i et rødt og hvitt teppe med det canadiske lønnebladet. Her har Jan sin krok, med pult, PC og skolebøker. Øverst i bunken ligger William Shakespeares «Macbeth».

De to andre brødrene deler soverommet. Mario har redet sitt i overkøyen, med skjerm på veggen. Ritz har sitt revir på gulvet. Resten av rommet er fylt av kommoder, klesskap og esker. Uten kjellerbod eller loft, tar de balkongen i bruk som lagringsplass.

I TORONTO: Storebror Ritz og lillebror Mario er gamere som både deler soverom og interessen for dataspill. Mellomste bror sover i stuen sammen med mamma.

I det siste soverommet sover tante. Hun er på jobb. Søstrene deler døgnet mellom seg og har sjelden fri samtidig. Da pappa Leonardo døde, var det allerede bestemt at barna skulle flytte til Canada. Pappa hadde sagt ja, de ventet bare på papirene. Selv ville han bli igjen på Filippinene og komme på besøk til Canada. Han klarte ikke å se for seg et liv blant Torontos skyskrapere, hamburgere og kuldegrader. Nå har guttene hans fått permanent oppholdstillatelse i Canada. Men de skal fortsatt være filippinske statsborgere.

Mario nøyer seg med hettegenser og hutrer gatelangs på vei til den filippinske restauranten Tinuno, guttenes favoritt.

Yngstemann Mario er også den stilleste. Liker seg best bak mobilen, gjerne med ørepropper. Men han får med seg alt og korrigerer brødrene om de sier noe feil, særlig hvis det handler om Filippinene. Særlig hvis det handler om pappa.

– Mario var den av oss som var sterkest knyttet til pappa, han savner ham veldig, forklarer eldstemann Ritz.

De hadde vært en sammensveiset storfamilie med pappa, onkler og tanter på Filippinene.

Før de reiste fra gamlelandet til Canada, fikk mor og sønnene tre måneder sammen. I det lille flyttelasset, som besto av én koffert hver, lå også farens sjømannssertifikat.

KULDESJOKK: Downtown Toronto en søndag i januar er det både folksomt og kaldt. Guttene er vant med skyskrapere fra Manila, men kulden sliter de mer med.

Richelieu Lim Leonardos arbeidsgiver, DOF, innrømmer at rutinene ikke ble fulgt da den filippinske trebarnsfaren døde.

På DOFs kontor i Bergen er det Stig Clementsen, konserndirektør for bærekraft og HMS, som forteller om ulykken i Stavanger. Selskapet har gransket hendelsen med støtte fra eksternt kompetansemiljø i Stavanger og inngående studert videoopptak av hva som skjedde både før og etter ulykken. Clementsen viser oss et minutt av videoopptakene.

Lørdag 21. februar 2015 var fem arbeidere i sving for å flytte en såkalt kabelar, en rund trommel hvor kjettingene kommer inn ved ankerhåndteringsoperasjoner. To av arbeiderne styrte kabelaren med hendene idet den kom i friposisjon. Men i stedet for å stå stabilt, kom den i ubalanse. Kabelaren falt dermed over til siden. Leonardo var en av dem som holdt kabelaren. Han ble truffet over brystet. Den andre arbeideren ble truffet i skulderpartiet.

– 70 sekunder gikk før kabelaren ble løsnet fra Leonardos bryst. Hjelpen kom raskt, men det var ikke livstegn da kabelaren ble løsnet. Ifølge skipsloggen kom ambulansen etter fire minutter, mens lege kom til stedet etter seks minutter, forklarer Stig Clementsen.

REDERIET SVARER: Stig Clementsen i rederiet DOF i Bergen.

– Mannskapet var sterkt berørt av hendelsen og den vonde opplevelsen. Det var tøft. Noen hadde også skyldfølelse for det som hadde skjedd. Generelt preges filippinerne av et sterkt fellesskap. De kjenner hverandre godt og forteller mye om familiene sine til kollegene. Utover lørdagskvelden og neste dag, var jeg sammen med mannskapet om bord, sier Jostein Handal i Sjømannskirken.

Han møtte de rundt 15 andre filippinere som var mannskap på «Skandi Skansen».

Han var også til stede mandag 16. mars 2015 da det ble avholdt minnestund om bord i «Skandi Skansen» i Bergen for å markere begravelsen til Leonardo, som skulle foregå på Filippinene senere på dagen.

For offentligheten og myndighetene passerte dødsfallet på «Skandi Skansen» i stillhet. I mediene ble det nesten ikke omtalt. Stavanger Aftenblad hadde bare en notis om ulykken.

Men det katolske miljøet viste varme i en tung tid. Pater Reidar Voith fra den katolske menigheten i Stavanger var også om bord. Dagen etterpå var det filippinsk søndagsmesse i den katolske kirken på Løkkeveien, ledet av en filippinsk prest og der mannskapet deltok.

I en fullsatt kirke ble hele mannskapet samlet for bønn og velsignelse. Etterpå var det kirkekaffe der mannskapet fikk sitte ned og snakke sammen. Rundt 500 personer var til stede på messen.

OPPFØLGING: Pater Reidar Voith i Den katolske kirken i Stavanger fulgte opp mannskapet på «Skandi Skansen» etter dødsfallet. Her fra en annen anledning. Foto: Jon Ingemundsen

Toronto er en grå by i januar. I en sidegate på motsatt side av Lawrence Avenue bor en tante, en onkel og nieser som de delte hus med i Manila gjennom oppveksten. Da guttene flyttet til Toronto i mai 2015, kjente de tante-familien bedre enn sin egen mor. Særlig Jan er knyttet til tante og niesene og er ofte hjemme hos dem i den nykjøpte eneboligen.

Etter snart to år i Nord-Amerika, er det smakene de savner aller mest. Maten smaker mindre og lukter annerledes i Canada.

På den lille restauranten Tinuno, i en liten gate lenger øst i byen, er det fullt. Her finner filippinerne i Toronto hverandre, og maten de elsker. I dag er det «boodle fight» på menyen, eller «kamajan» på filippinsk. Tallerkenene er bananblader. Det ser hjemlig ut. Guttene lener seg bak i stolene mens ris, grillet fisk, skalldyr og grillspyd danderes utover bordet. Luktene og fargene brer seg utover de grønne bananbladene. På bordene rundt snakkes det filippinsk. Det er en høytidsstund.

Jeg ble veldig glad da jeg fant dette stedet og viste det til mamma, sier Ritz.

MYE SMAK: Jan, Ritz og Mario får servert ris, fisk og kjøtt i den filippinske retten «boodle fight», på den filippinske restauranten Tinuno i Toronto.

Tilbake i Stavanger har det gått tre dager siden dødsfallet og pater Reidar Voith har velsignet den omkomne sjømannen i sykehuskapellet. Her var 15 til 20 personer til stede, blant dem hele det filippinske mannskapet på «Skandi Skansen».

Reidar Voith synes det er underlig at politiets oppgave stanser ved kaikanten i Vågen, når det er skjer et dødsfall om bord på et skip ved kai. Voith synes det er tragisk at dette dødsfallet ikke er blitt undersøkt i Norge, og egentlig ikke er registrert av offentligheten.

I denne saken sitter jeg med en litt uggen følelse av at det er forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker. Dødsfallet er bare noe som skjer, og så markeres det i den katolske kirken, før båten seiler videre. Selv om den omkomne ikke er «en av våre», er hans død like ille for det, sier Voith.

I Toronto er det Mario som har tettest kontakt med troen sin. Han går også på katolsk skole, mens brødrene går i offentlig skole. Ingen av brødrene drømmer om å bli sjømenn.

Rederiet DOF, som eier pappas båt, er de eneste i Norge som gransker dødsfallet. De begynner straks, mens Bahamas-inspektøren kom fra kontoret i London mandagen etterpå. Direkte etter hendelsen ble også det gitt melding til alle fartøy om full stopp i kabelar-rulling. Etterpå er det også gjort modifikasjoner på fartøyene hvor dette var aktuelt. DOFs gransking er ikke offentlig tilgjengelig, men rederiet deler innholdet i denne saken.

Organisasjonen var lammet av det som skjedde. Det var en sterk hendelse som gikk hardt innpå alle. Stemningen på «Skandi Skansen» var at alle ville hjem, men etter samtaler med psykososialt team og oppfølging fra bedriftshelsetjenesten, roet stemningen seg, forteller Stig Clementsen i DOF.

Etter hendelsen ble det opprettet et fond fra OSM og DOF. Det ble også startet en innsamlingsaksjon blant sjømennene i DOF-systemet for å hjelpe familien økonomisk. DOF bidro med vel én million kroner til fondet som skal sikre Leonardos tre barn utdannelse.

Pengene hjelper oss med utdannelsen. Vi har det vi trenger, sier Jan.

27. februar fikk «Skandi Skansen» et nytt oppdrag: En ankerhåndteringsjobb på norsk sokkel. Skipet ankom Bergen igjen etter utført oppdrag morgenen 3. mars.

Ifølge Clementsen hadde sjøfolkene om bord anledning til å si nei til å bli med på oppdraget etter den traumatiske ulykken en liten uke tidligere. Men de var innstilt på å gjennomføre jobben og komme i gang med arbeid igjen. Samtidig med at begravelsen fant sted på Filippinene, ble det også holdt en markering om bord på «Skandi Skansen».

DOF varslet Sjøfartsdirektoratets beredskapstelefon om ulykken. Herfra gikk det melding til Statens havarikommisjon, som var i kontakt med sjøfartsmyndighetene på Bahamas. Her ble det bekreftet at myndighetene på Bahamas kom til å gjennomføre gransking av hendelsen selv.

Mens politiet ville sett på om noe straffbart var begått, ser vi på hva som hendte, hvorfor det skjedde og hvordan vi kan bli bedre. Ser vi på de direkte årsakene til ulykken, er det at kabelaren ikke ble landet på dekk som forutsatt og kom ned i et spor som gjorde at den falt over. Samtidig var det manglende samspill i arbeidslaget. Hele arbeidsoperasjonen med kabelarene var planlagt til manuell rulling selv om det i skipsdesignet var alternative måter å gjøre det på, forklarer Clementsen.

I granskingen avdekket også DOF mangler i risikostyring både på «Skandi Skansen» og i selskapet for øvrig. I DOF-systemet var skipet kjent som et av fartøyene med best HMS-kultur. Intervjuer med mannskapet viste også at selv om det var et erfarent mannskap, var terskelen for å gi beskjed høy. En av de yngste som hadde en av sine første turer om bord, stusset umiddelbart på hvorfor kabelaren ble behandlet ved manuelt arbeid. Videre avdekket granskingen:

Behandlingen av kabelarene ble ikke utført etter designmetode.

Skyldes ulykken individuelle feil eller systemfeil i rederiet?

Vi kan ikke peke på arbeidslaget og si at det var individuelle feil som forårsaket hendelsen, men må heller se på det utenforliggende. Opplæring og kontroll er nøkkelord. Jeg vil si det såpass sterkt at noe har gått fundamentalt feil. Når en slik ulykke skjer, må vi gjøre alt vi kan for at den ikke skjer igjen. Selskapet har avdekket store svakheter i sikkerhetskulturen vår. Det er noe vi har jobbet mye med i ettertid, sier Clementsen.

En matros på et flerbruksfartøy hos DOF – slik som Richelieu Leonardo var – gjør flere oppgaver på dekk når skipet har oppdrag på norsk sokkel. Dekksarbeid, vedlikeholdsarbeid, klargjøring for arbeidsoperasjoner er noen av oppgavene. Kort fortalt består DOFs skip av offiserer og maritimt kjernemannskap, for eksempel maskinfolk, elektrikere og byssearbeidere. Ved ulike arbeidsoperasjoner som entreprenør- og konstruksjonsarbeid bemannes skipene med personell som bidrar til gjennomføringen av arbeidet.

Ifølge oljefagforeningene skal alle om bord på et skip, som er med på for eksempel konstruksjonsarbeid eller rørlegging, som ikke er en nødvendig del av skipets mannskap ved fremdrift, kunne defineres som oljearbeidere.

Hos oss var Leonardo en matros og en del av skipets kjernemannskap, sier Clementsen.

Deltar matrosen under konstruksjonsarbeidet?

Matrosen er en del av infrastrukturen og kjernevirksomheten om bord på fartøyet, mens en rigger jobber spesifikt med operasjonen. Når vi gjør ankerhåndteringsjobber for oljevirksomheten, er matrosen en del av arbeidslaget. Det er han også når vi gjør jobber som ikke er for oljevirksomheten, forklarer Stig Clementsen.

Hva er kostnadsbesparelsene deres på å velge et annet flagg enn norsk for skip som fortrinnsvis jobber i norsk sektor?

Det gir ikke store endringer i kostnadsbildet. Flaggvalg handler om finansielle og markedsmessige argumenter.

Sjøfartsdirektoratet har tilsynsansvar for fartøy og for flytende oljerigger når de er i bevegelse, det vil si at de ikke er ankret opp på et olje- eller gassfelt. Men de gransker ikke ulykker og hendelser, slik Petroleumstilsynet gjør.

Det er Havarikommisjonen som vurderer hvorvidt det skal gjennomføres undersøkelser i slike saker, ikke Sjøfartsdirektoratet, sier Alf Tore Sørheim, i Sjøfartsdirektoratet.

Vi har imidlertid mulighet til å foreta en havnestatskontroll.

Da Leonardo omkom på «Skandi Skansen» ble det ikke foretatt havnestatskontroll. Hvorfor ikke?

Sjøfartsdirektoratet ble informert om at Havarikommisjonen ikke ville undersøke hendelsen, men at de ville ta kontakt med flaggstaten. Videre ble det raskt bekreftet at Bahamas ville iverksette undersøkelse av ulykken. Med bakgrunn i at flaggstaten fulgte opp denne hendelsen, ble det ikke gjennomført noen havnestatskontroll på fartøyet, forklarer Sørheim i Sjøfartsdirektoratet.

Norske myndigheter har altså et handlingsrom som tidvis ikke benyttes.

Leonardos enke og barn venter fortsatt på flaggstaten Bahamas sin rapport, to år etter dødsfallet i Stavanger sentrum. I Norge har Havarikommisjonen ett år på seg til å legge frem en granskningsrapport eller i det minste en foreløpig rapport.

Leonardos familie har ikke fått mange svar på hvorfor ektemannen og faren døde. Men de har lest Stavanger Aftenblads intervju med Stig Clementsen i DOF og har fått noen beskrivelser fra kolleger som var om bord. For dem er han borte og kommer aldri tilbake.

Den smerten blir ikke borte av granskingsrapporter. Men kanskje kan vi lære av ulykken, slik at lignende ikke skjer i fremtiden?

Andelen norskkontrollerte fartøy under såkalt «bekvemmelighetsflagg» øker, sier Terje Hernes Pettersen, leder i Sjømannsorganisasjonenes fellessekretariat.

KRITISK: Terje Hernes Pettersen i Sjømannsorganisasjonenes fellesorganisasjon liker ikke at sjøfolk som jobber for oljeindustrien i Norge tjener ned mot 35 kroner timen.

Hvorfor velger en norsk reder, som frakter gods mellom norske havner eller opererer på norsk sokkel, å registrere seg i et atoll i Stillehavet eller en karibisk øystat? Jo, for å unngå norsk lov og spare kostnader. Da kan de fly inn billig arbeidskraft fra Asia, sette dem i arbeid i norsk farvann og lønne dem ned mot 35 kroner i timen uten at norsk lov gjelder, sier han.

Leonardo tjente 3750 dollar i månedslønn. Det vil si 187.000 filippinske peso eller 31.000 norske kroner. Han jobbet 12 timers arbeidsdager, syv dager i uken. Det ga ham en timelønn på 92 kroner.

Trenden er klar. Flere felt har utvinningsbrønner på havbunnen nå enn for ti og tyve år siden., sier Jan Bygdevoll, reservoaringeniør i Oljedirektoratet.

Det betyr også at mer konstruksjonsarbeid og vedlikeholdsarbeid vil bli utført fra flerbruksfartøy i fremtiden. Også brønnstimulering og lett brønnvedlikehold gjøres fra skip, i stedet for rigg eller plattform.

Det føres nå en kamp fra flere fagforeninger og sjømannsorganisasjoner for at folk som jobber på skipene i Nordsjøen skal inn under arbeidsmiljøloven og norsk regelverk når skipene jobber på norsk sokkel. Målet er at de skal sidestilles rettighetsmessig med andre oljearbeidere på norsk sokkel, blant annet dem som jobber på rigger, krever oljefagforeninger som Industri Energi og Safe.

I Toronto er det blitt søndagskveld. Ritz, Jan og Mario sover i baksetet etter en lang dag som turister i egen by, sammen med Aftenbladets journalist og fotograf. De gjør det for pappas minne, for at historien om livet hans skal bli kjent og husket.

Vi vil at pappas minne skal leve, sier storebror Ritz mens han gir lillebror et kjærlig dunk med albuen slik at han rykker ut av søvnen.

Leiligheten ligger mørk. Mamma har gått på jobb.

I Norge er det lovenes nøkterne virkeområde det handler om. Logikken begynner å sprike. Det er nemlig forskjell på folk. Om bord på rigger og plattformer kan både kokker, renholdere og skippere kalle seg oljearbeidere. Men de samme folkene er sjømenn hvis de jobber på båt. Petroleumsloven og arbeidsmiljøloven dekker alle ansatte på rigger og plattformer, men bare dykkere om bord på flerbruksfartøy.

Ja, det er et komplisert lovverk. Men det er også et resultat av hundre års fremforhandlede internasjonale avtaler, sier sjøfartsdirektør Olav Akselsen.

Som tilsynsmyndighet forholder vi oss til lovverket slik det er. Det er opp til politikerne å vedta lovene, sier Akselsen.

Tenk at folk kan dø i Stavanger, for norsk oljeindustri, uten at norske tilsyn bryr seg, sier Ommund Stokka, i oljefagforeningen Industri Energi.

Det finnes flere eksempler på handlingsrom, der norske myndigheter har tolket mandatet forskjellig fra det de gjorde i filippiner-saken.

I 2004 forliste MS «Rocknes» i Vatlestraumen sør for Bergen. 18 mennesker omkom. I ettertid leverte Kystverket rapport på vegne av staten. Det ble også holdt sjøforklaring i Bergen tingrett. Senere leverte Antigua og Bermuda en granskingsrapport av hendelsen i samarbeid med tyske sjøfartsmyndigheter. De tyske interessene i saken skyldtes at rederiets hjemmekontor var i Tyskland.

Ville Havarikommisjonen gransket hendelsen dersom det var en nordmann som omkom på «Skandi Skansen»?

Reglene ville vært de samme, så lenge hendelsen skjer på utenlandsk skip i norsk farvann. Vi må i utgangspunktet forvente at flaggstaten oppfyller sine forpliktelser når dette bekreftes av flaggstaten. Det samme må forventes av Norges dersom det skjer en ulykke på et norskflagget skip i utenlandsk farvann, sier Dag Sverre Liseth i Havarikommisjonen.

PAPPA: Sjømannssertifikatet til pappa, som sønnen Ritz viser frem, er ett av få minner guttene har etter faren sin

15-åringen Mario googler «innbyggertall i Manila»: 15 millioner, hvis vi inkluderer storbyområdene rundt. Toronto har 5,5 millioner. Asfalt og skyskrapere er ingen overgang for brødrene.

Den største forandringen er at tante Merlen er byttet ut med mamma Marievic og pappa ringer ikke lenger hjem, slik han pleide å gjøre hver dag.

Mario vil ikke prate om faren. Men han vet hva han vil bli. Et valg som pappa ville vært stolt av. Mario vil bli ingeniør. Storebror Ritz som vil spesialisere seg innenfor IT. Jan ser heller på Youtube og TV-show, og drømmer om Hollywood.

Når jeg har fri, ser jeg på TV-show. Jeg drømmer om å bli skuespiller og vil gjerne reise til Hollywood, sier han.

Mamma jobber mye. Da er det godt å ha tante i huset, som også kan dele på utgiftene. Pengene fra rederiet kommer godt med. De har kjøpt seg en bil og det er lettere å bevege seg omkring i den gigantiske byen. Men savnet etter far kan ikke pengene hjelpe på.

Åtte måneder etter at pappa døde, skriver sønnen Jan på Facebook-veggen hans: «Du lærte meg å være sterk og tapper. Det har gått åtte måneder siden du døde. Takk for at du var vår helt. Du er den beste faren noen gang. Jeg elsker deg.»

Publisert

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    Asbjørn og Hilborg var gift i 67 år. De døde med åtte dagers mellomrom.

  2. BT MAGASINET

    «Bli bergtatt du også»

  3. BT MAGASINET

    – Folk sier at har du først bodd i Sandviken, flytter du aldri herfra. Det gjelder for meg også.

  4. BT MAGASINET

    Her er milliardærkokken ved Bjorøy: – Det var visst det beste han hadde smakt

  5. BT MAGASINET

    Ungene var alene i en kano, ropte konen min. «Lite sannsynlig. De kan jo ikke svømme», svarte jeg. «Nettopp», sa hun.

  6. BT MAGASINET

    – Denne godt skjulte restauranten er Bergens kanskje vakreste uteservering

  1. Filippinene
  2. Ulykker
  3. Petroleumstilsynet
  4. Sjøfartsdirektoratet
  5. Havarikommisjonen