BT Magasinet

Teltturen

Vi skulle på telttur. Vi var klare. Hvor vanskelig kan det egentlig være å finne et par kvadratmeter i Guds frie natur?

«Vi sover i telt» var det en av oss som sa. Jeg tror det var meg. Det var så fint vær den uken i oktober. Folk la ut bilder på Facebook fra teltåpningen på Vidden. Av stjerneklar himmel før de krøp inn i soveposen. Neste morgen drakk de kokekaffe med utsikt mot byen.

Jeg ble entusiastisk. Så for meg rødvin i skarp høstluft og mat laget på primus. Og vi hadde snakket mye om at friluftsnivået skulle heves. «Alle må begynne ett sted», sa kjæresten min. Vi nikket synkront.

Bildevisning

       TELTIDYLL: Det var slik det skulle bli. Middag til solnedgang utenfor teltet.
TELTIDYLL: Det var slik det skulle bli. Middag til solnedgang utenfor teltet.
Cecilie Christensen

Da helgen kom, gjorde vi oss klare. Vi skulle kjøre fra Bergen mot Filefjell for å hente barn som hadde vært på høstferie. Teltingen skulle vi ta på veien. Det var fortsatt lyst da vi svippet innom en sportsbutikk i Åsane etter jobb. Ekspeditøren blunket lurt da vi dro av gårde med hver vår nye sovepose, frysetørret mat og nyinnkjøpt bestikk.

Vi var optimister da vi kjørte mot Sogn og Fjordane. Ved Dale var vi ivrige og beslutningsdyktige. Vi kjører opp i Bergsdalen! På den lokale butikken kjøpte vi inn de siste matvarene. Vel utenfor butikken fikk den kraftige vinden oss på andre tanker. Blåste det ikke litt vel surt? Vi skulle jo sitte i teltåpningen og se på fullmånen. Vi droppet Bergsdalen og kjørte videre for å finne et bedre sted.

Da vi nærmet oss Voss var det helt mørkt. Vi så ut i skogen. Vurderte å stoppe ved Brandseth. Kanskje oppe ved Stalheim. Men bilen gled liksom bare videre. Over fylkesgrensen. Vi klarte ikke å ta avgjørelser. Skogen så så mørk ut. Og vi var ikke spesielt kjent.

Jeg foreslo Nærøyfjorden. Der kunne vi se månen over fjorden! Vi tok en brå sving til venstre, gjennom en enveiskjørt tunnel. Ikke et menneske å se. Bare en kirke i flomlys. Vi kunne vel ikke sette opp telt ved kirken? På en øde strekning sto en okse med voldsomme horn og to minihester. De glodde på oss. Vi kjørte fort forbi, helt til veien tok slutt. Der sto det bare et skilt: «Privat». Ikke noe var slik vi hadde sett på kart og bilder. Alt var bare mørkt.

Bak i bilen begynte hunden å bli lei. Kjæresten min gikk ut med hodelykt og lyste rundt i buskene. «Her da?» sa han. Men nå klarte jeg ikke la være å tenke på oksen. «Jeg vil ikke telte her. Vi kjører», sa jeg.

Klokken nærmet seg 22 da vi var blitt del av en kolonnekjøring fra Gudvangen til Aurland. Stemningen i bilen var dårlig. Jeg syntes kjæresten min skulle ta grep. Selv hadde jeg jo forslått Nærøyfjorden! Han foreslo at jeg skulle begynne på vinkartongen i bilen. Det fristet ikke.

Aurland ønsket oss velkommen med rimfrost på bakken. Jeg var trøtt, men hadde ikke gitt opp teltlivet. Nede ved fjorden fant vi endelig et fint sted. Vi ante håp. Ut med teltet! Hunden løp rundt. Men det var før et ektepar rykket opp av sofaen, forlot gullrekken og stilte seg opp på altanen for å rope til oss: «Det er privat!»

Slukkøret pakket vi sammen. Prøvde en campingplass. Den var stengt for vinteren. Jeg visste om et annet sted. Det var ikke ved fjorden, men det fikk duge. Der sto det nok et skilt med «privat». Klokken var nesten 23 da jeg dro mobilen opp av lommen. Den samtalen satt langt inne. Jeg måtte ringe en venninne med hus i Aurland. Kanskje vi kunne låne nøkkel til huset hennes?

En halvtime etterpå åpnet vi vinkartongen. Jeg orket et par slurker før jeg fant veien inn i den nye soveposen. I en lånt seng. I et lånt hus.

widget-list