Alice kastet opp maten for å takle følelsene sine. Så oppdaget hun amfetamin.

– Verden var full av muligheter. Så gikk jeg fullstendig på trynet.

Alice Stensland sier det er tilfeldig at det var rusavhengighet hun måtte kjempe mot store deler av livet. Det kunne like gjerne vært spiseforstyrrelser, sier hun.

  • Adalheidur Audardottir Oldeide
  • Fred Ivar Utsi Klemetsen (foto)
Publisert Publisert

15 år gamle Alice Stensland er på badet hjemme hos en venninne. Hun står på huk på gulvet, bøyd over toalettet. De hadde snakket om at de hadde lagt på seg. De burde gå ned noen kilo.

Venninnen foreslo å kaste opp maten.

Nå stikker Alice fingrene så langt bak i halsen hun greier. Hun brekker seg igjen og igjen. Til slutt klarer hun det. Middagen havner i doskålen.

Da hun reiser seg opp igjen, er hun i ekstase.


Mye av tenårene handlet om å få kontroll over tankene og kroppen sin, forteller Alice Stensland. Foto: Privat

Hun kan ikke huske sist hun hadde en slik følelse av kontroll. Alice vet det ikke, men hver dag i flere tiår fremover skal hun jage etter akkurat denne følelsen.

Snart skal hun oppdage mye mer effektive metoder enn å kaste opp for å finne den.

36 år senere sitter Alice og ser ut vinduet på rommet sitt. Hun er frivillig innlagt på Nordfjordeid psykiatriske avdeling. Hun elsker denne utsikten. Hun elsker å være her.

Alice ser ned til sentrum av Nordfjordeid fra rommet sitt.

Kvinnen med det lyse, lange håret reiser seg og går ut døren. Hun nærmest traver nedover gangen mens hun snakker som en foss. Hopper mellom tema og sier tilsynelatende alt som faller henne inn. Men hver gang du tror hun har snakket seg vekk, vender hun tilbake til den røde tråden.

Hun smiler da hun setter seg ned i stolen fremfor konstituert overlege Kim Øivind Larsen.

– Her er jeg trygg. Jeg vet at ting kommer til å ordne seg. Kim ser meg på en måte som andre ikke har gjort før. Han møter meg med verdighet.

Da hun kom hit i slutten av mars, var hun langt nede. Hun har det imidlertid bedre i dag enn hun har hatt det på over 30 år. Livet er blitt meningsfylt. Hun holder foredrag om det hun har opplevd. I Bergen kommune har hun fått jobb med å hjelpe psykisk syke og rusavhengige.

Bordet er snudd.

– Det er ekstremt viktig for meg å kunne hjelpe andre. Jeg har opplevd mye. Jeg vil ikke at det skal være forgjeves.

Det var også grunnen til at hun sa ja til å være med i den nye sesongen av BTs podkast «Nålebyen».

Serien handler om Cato Mong-Hansen som forteller historier fra livet sitt som rusavhengig, blant annet om da han reiste til India for å røyke verdens beste hasj, men endte opp i fengsel der han ble forespeilet å tilbringe de neste 15 årene. Denne sesongen handler om Alices og Catos kjærlighet til hverandre og til rusmidlene.

  • Hør BTs podkast «Nålebyen» i BT-appen på din telefon eller i vår podkastliste.

På Nordfjordeid snakker terapeuten og Alice Stensland om barndommen hennes. Hun forteller om en tøff oppvekst og et konstant kaos som raste i hodet. Hun følte seg ofte misforstått og oversett.

– Lærerne mine stemplet meg som klassens bråkebøtte og plasserte meg alene oppe ved kateteret mens de andre fikk sitte to og to sammen.

Hun var egentlig ikke en bråkebøtte, men hun gjorde nok mye for å bli sett, sier hun.

Det er åtte år siden Alice og Larsen møttes for første gang. Da konsentrerte de seg om å få henne rusfri. Denne gangen var det akutt. Hun var så langt nede at hun fryktet for sitt eget liv.

Larsen er ikke i tvil om at Alice trenger traumebehandling.

Hun er enig. Hun må tørre å snakke om det hun er redd for, sier hun.

– Minuttene med Kim er dyrebare, sier Alice om terapeuten Kim Øivind Larsen.

I tenårene fortsatte Alice å kaste opp maten. Så begynte hun å drikke.

Alkoholen endret alt. Det var hennes første store kjærlighet.

I begynnelsen ga drikkingen henne den samme følelsen av kontroll som spiseforstyrrelsen hadde gitt henne.

Men kjærlighetsforholdet var turbulent og voldelig. Sorte hull fra heftige fyllekuler ga henne uutholdelige nerver og angst.

Hun måtte reparere. Flasken på bordet, alt på repeat.

Noen ganger orket hun ikke hente posten på flere dager i frykt for at det skulle ligge et brev der som følge av noe hun hadde gjort på fylla.

Da en kamerat introduserte henne for hasj, var det en kjærkommen forandring. Hasjen roet nervene.

– Det var som å strø sukker på alt. Det var mye tryggere enn alkoholen. Nå var det liksom bare snakk om å se film og spise god mat. Ingen dårlig samvittighet. Jeg gjorde jo ingenting gale i hasjrus.

Det gikk ikke lang tid før Alice kjedet seg. Kaoset i hodet var på vei tilbake. Hun begynte å drikke igjen, men det var som om en bryter hadde slått seg av.

Alkoholen var ikke lenger nok til å stoppe tankekjøret. Den gode følelsen av kontroll, som hadde kommet i takt med den økende promillen, var borte.

Hver dag går 51-åringen turer på Nordfjordeid, helst ned fjorden i sentrum.

I slutten av tenårene ville Alice bli skuespiller. Den kreative tenåringen hang med kunstnere og vanket på Café Opera. På fritiden las hun Hamsun og Dostojevskij.

Et liv som rusavhengig var fullstendig utenkelig.

– Ingen tror når de er ungdommer at de skal ende opp som sprøytenarkoman.

Frem til nå hadde hun sett ned på folk som brukte narkotika.

– Se på de taperne. Der står de og røyker hasj, tenkte jeg.

Nå var hun blitt en av dem. Hun hadde akkurat bikket 20 år da hun oppdaget amfetamin.

– Verden var full av muligheter. Så gikk jeg fullstendig på trynet.

Alice Stensland bruker mye av tiden på Nordfjordeid til å male bilder på rommet sitt. Hun maler på toalettet fordi lyset er sterkere og bedre enn i resten av rommet.

Rusen det hvite pulveret gir, kan minne om et adrenalin-rush.

For Alice var det en timeout. Den beste smertelindringen hun noen gang hadde kjent.

– Det sendte meg rett til lykkeland. Jeg visste at det hadde sine konsekvenser, men der og da var det verdt det.

Det gikk raskt nedover. Før hun nådde midten av 20-årene var hun en speedfreak, sier hun.

– Det er ingen moral i rusmiljøet. Alt er lov. For kvinner i miljøet er livet beinhardt. Jeg kjenner ingen kvinner som har vært lenge i miljøet som ikke er blitt voldtatt. Meg selv inkludert.

I perioder har hun levd i konstant frykt for farlige folk i miljøet, sier hun.

– En gang kom en livsfarlig mann i miljøet og mekket et skudd med heroin. Han kjørte sprøyten inn i armen min før han vinket til meg og sa «bye bye». Alle vet at dersom man skyter heroin når man ikke er vant med heroin, så dør man.

I perioder som rusavhengig har hun levd i konstant frykt, sier Alice.

Alice Stensland sier det ikke nødvendigvis stemmer at man må «nå bunnen» før man kan bli rusfri.

– Hvilken bunn, liksom? Alle bunner har en ny bunn når det kommer til rus.

Hun har for lengst sluttet å telle sine egne. Men noen husker hun bedre enn andre. Som den gangen da hun våknet i et okkupert hus nedenfor Haukeland sykehus, forlatt og alene etter en overdose.

– Jeg følte meg som et insekt. Jeg våknet på en groskitten madrass i et iskaldt hus.

– Tenk å forlate noen i overdose. Rusmiljøet er satans lekegrind. Det er rått og brutalt.

Etter tiår som rusavhengig har hun opplevd å miste det meste. Antall døde venner har hun sluttet å telle for lenge siden.

At det fremdeles var folk i livet hennes som ikke hadde gitt henne opp da hun ønsket å bli rusfri, er hun sjeleglad for.

– Søsteren min og flere andre har heiet på meg når jeg ikke har hatt troen selv.

Med unntak av noen få sprekker, har hun vært rusfri siden rusbehandlingen på Nordfjordeid i 2013.

– Livet som rusfri var herlig i starten. Det var litt sånn wow, er det slik det er å feire 17. mai? Så kom den dårlige samvittigheten. Det begynte å gå opp for meg hvor mange år jeg hadde gått glipp av.

51-åringen er svært glad i film og kunst. På Nordfjordeid ser hun mye film om kveldene.

Nå ser hun på alle de tapte årene som nyttig kompetanse. Hun er ansatt i Bergen kommune som erfaringskonsulent og jobber med rusavhengige.

Det gjør noe med henne å være i daglig kontakt med folk som fremdeles ruser seg.

– Jeg blir takknemlig for at jeg er ute av det. Men det er klart det er tøft å se andre slite like mye som jeg gjorde. Jeg kjenner sterk empati med dem.

Arbeidet med andre rusavhengige gjør at det ikke lenger er bittert å tenke på at hun ruset bort 20- og 30-årene. Nå er hun nyttig for andre.

– Historien min må bety noe. Min lidelse skal ikke ha vært forgjeves.

I podkasten «Nålebyen» forteller hun om livet i rusmiljøet. Hennes største ønske er at noen som hører podkasten tar inn over seg at det finnes en vei ut av avhengigheten.

Et av bildene Alice malte den første uken hun var på Nordfjordeid.

Nylig begynte hun i traumebehandling.

– Jeg må ta tak i alt det som sendte meg inn i spisevegring og rus. Egentlig er det tilfeldig at jeg ble rusavhengig, det kunne like gjerne vært spising jeg fremdeles hadde et problem med.

For henne var alltid målet å flykte fra sin egen angst og vonde tanker, sier hun.

– Folk bruker karriere eller shopping til samme formål. Altså å flykte fra tankene sine. Det får bare veldig store konsekvenser når man bruker narkotika.

Alice Stensland sier det er fortvilende å tenke på at det har gått så lang tid før hun har tatt ordentlig tak i problemene sine.

– Jeg håper jeg greier å være den jeg skal være. Jeg er ikke akkurat A4, men det må være plass til sånne som meg også.

Publisert

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    Da koronasyke lå for døden, ble pårørende sluppet inn bakdøren

  2. BT MAGASINET

    «Nå ringer vi bestemor, hun som bor inne i ipadden, vet du»

  3. BT MAGASINET

    – Kanskje de sier noen pene ord om oss i morgen

  4. BT MAGASINET

    Smitte truer villrein på Hardangervidda – nå må tusenvis av dyr skytes

  5. BT MAGASINET

    Den store elsparke­sykkel­testen: Én klar vinner

  6. BT MAGASINET

    – Vi klarer nesten ikke å vente til vi er sammen igjen

Mest lest

  1. Slik så det ut i Nygårdsparken i morges

  2. Debatt: – Vil kommunen virkelig legge en motorvei over et drikkevann?

  3. Siste nytt om korona

  4. De unge er ikke Branns problem. Det er de erfarne som svikter.

  1. Podkast
  2. Rus
  3. Narkotika
  4. Angst
  5. Rusbehandling