«Knust under fjell, brent inni ein tunnel

Utan ei bru, ja der står du.

Eg håpar du forstår, at ferja ikkje kan gå

Du er på Vestlandet»

En liten omskriving av Melodi Grand Prix Junior-stjernene Vilde og Annas fantastiske låt forteller hvordan livet på Vestlandet noen gang kan føles. Som en evig kamp mot både naturen og storsamfunnet. La meg illustrere med et eksempel: broen over Ytre-Steinsund.

Jeg er så ekte vestlending at fergetur var en del av skoleveien min på ungdomsskolen. MF «Nårasund» brukte omtrent en halvtime på å frakte folk og bil mellom Nåra og Daløy i Solund.

Folket i Ytre-Sula har kjempet lenge for å erstatte denne fergeturen med en bro. Utsagnet «når brua kjem» har jeg hørt hele mitt liv. Og jeg er så gammel at jeg husker da Liverpool vant den engelske serien.

Deler av turen gikk over Sognesjøen, og så langt vest betyr det at det ofte var urolig sjø. Den spilte en viktig rolle i en av favorittlekene våre. Vi sto fremst på bildekket og gjemte oss bak fergeporten. Porten på «Nårasund» var ikke høyere enn at den rakk oss til brystet.

Leken var å se hvem som sto oppreist lengst når de store bølgene kom. Så dukket vi ned i siste liten og så bølgene slå over oss. Planen var å la fergeporten ta støyten for sjøsprøyten. Men vi endte alltid opp med å bli gjennomvåte.

Jeg drømte om at været skulle bli så ille at fergen ble innstilt. Men det skjedde aldri. Til forskjell fra ferger brukt i Oslofjorden, som får problemer i vestnorsk solgangsbris, så tålte «Nårasund» alt. Heller ikke vår faste reserveferge MF «Losna» lot seg affisere av kraftig sjø.

Bildevisning

       GAMLE DAGER: «Losna» under reparasjon i Dikkedokken.
GAMLE DAGER: «Losna» under reparasjon i Dikkedokken.
ARNE NILSEN (ARKIV)

Jeg synes alltid det var stas når denne ble satt inn, for «Losna» hadde overbygg. Et overbygg som var bygd inn i front. Så på øvre dekk kunne vi stå og se bølgene slå over fergen uten å bli våte. Vi håpet på større bølger, vi ville ha mer! Det kunne ikke bli nok. Helt til en spesiell hjemtur med «Losna».

Vi skulle hjem fra juleavslutning. Mens vi var på skolen hadde et forferdelig uvær satt inn. Vinden var så kraftig at ingen fikk gå ned i salongen. Det kunne være farlig i så kraftig sjø. Alle måtte opp på øvre dekk.

Turen begynte rolig. Øyer og holmer tok unna for det verste. Men vi visste at så snart vi kom til Brattholmen så ville alt endre seg. Når vi kom til Brattholmen ville Sognesjøen denge løs på oss. Spenningen bygde seg opp. Vi stirret ut av vinduene. Hvor ille skulle det bli?

Svaret viste seg i form av frådende hav. Noen satte seg ned og ville ikke se mer. Denne gangen var det ingen lek.

Da vi kom til Brattholmen møtte vi Sognesjøens vrede. For første gang håpet vi at bølgene skulle være så små som mulig. For de verste bølgene sendte oss ned i bølgedaler som aldri tok slutt.

Det gjør noe med deg når alt du ser rundt deg er vegger av hav. Da forstår du hvor ubetydelig du faktisk er. Når naturen går amok betyr du ingenting. Men vi hadde «Losna», og den stanget gjennom alt det Sognesjøen kastet på den. Fergen kjempet til den fikk oss i ly av Nåra. «Losna» fikk oss hjem.

Vi er ikke de eneste skolebarna som har hatt farlig skolevei. Det er derfor folk kjemper for broer og rassikring. For sin egen og sine barns trygghet. Men for Ytre-Sulingane er kampen over. For nå kommer den, «brua».

Og da skal jeg gjøre som Vilde og Anna faktisk synger. Kjøre over et fjell, gjennom en tunnel (eller flere) og over Ytre-Steinsund bro. Hjem til mor.