BT Magasinet

Før døden skiller oss ad

Ros en venn – før det er for seint.

Begravelser er noe av det tristeste som finnes. Vi samles for å ta et siste farvel med en god venn, en litt fjern kollega, en altfor tidlig død far, eller en kjær onkel som har levd et langt og godt liv.

En datter eller en sønn.

Ofte kommer døden naturlig, men noen ganger kommer den brått, uventet, plutselig. Da er det ekstra tungt. Det er verre å ta farvel med en som har hele livet foran seg, enn en som har levd i 90 år. Jeg har dessverre opplevd begge deler.

Den sommerdagen da vi tok farvel med tre måneder gamle Maritha, er en av de tyngste jeg har opplevd. Hun ble døpt den første dagen i juli, og begravet den siste dagen i samme måned. Kisten var så liten at jeg kunne båret den alene.

Hvis jeg hadde orket det.

I fjor var jeg i begravelsen til en kar jeg dessverre kjente altfor dårlig. Vi hadde jobbet sammen i 20 år, men bortsett fra at favorittlaget var Leeds og at han hadde en hund og en samboer, visste jeg nesten ingen ting om ham. I begravelsen ble vi bedre kjent, selv om det var for seint. Alle hans gode egenskaper ble fremhevet.

Kapellet var stappfullt av folk som hadde et forhold til han jeg oppfattet som stille og beskjeden. De nærmeste kunne fortelle om en engasjert og pratsom mann. Da jeg gikk derfra, angret jeg på at jeg ikke hadde tatt meg tid til å bli bedre kjent med ham. Vi var jevnaldrende, og hadde nok mye vi kunne pratet om.

Denne begravelsen var uendelig trist, fordi døden kom plutselig. Samtidig var den en fin hyllest, og det slo meg at det kunne vært spennende å være flue på veggen i sin egen begravelse.

Begravelser kan altså være flotte. Spesielt når avdøde har levd et langt og rikt liv, og får mange og fine hedersord med seg på den siste reisen.

For en stund siden snakket jeg med en kollega som nettopp hadde tatt farvel med farfaren sin. Han var en bauta, en hedersmann. Begravelsen hadde vært en feiring, nærmest en fest.

Dette fikk meg til å tenke på hvor lite flinke vi er til å rose hverandre mens vi har muligheten. Vi er eksperter på å latterliggjøre og skjelle hverandre ut i sosiale medier, men hvor ble det av fremsnakkingen og den oppmuntrende kommentaren? Hvor ble det av hverdagsrosen og småskrytet?

Neste gang du ser en venn i en fargerik genser: Si hvor fin han er.

Neste gang du hører en kollega si noe glupt i et møte: Si til ham at du likte det han sa.

Neste gang sjefen din har tatt en god avgjørelse: Fortell henne at du synes det.

Neste gang naboen måker trappen din før du rekker det selv: Ring på døren hans og si takk for hjelpen.

Neste gang du ser at en av ungene dine har ryddet rommet: Skryt, skryt, skryt.

Neste gang du synes partneren din er ekstra fin: Kjøp en blomst.

Og neste gang du ser dine venner harselere med noen på Facebook: Ikke lik og del!

Det vi trenger er en oppmuntrende kommentar, et klapp på skulderen, en ørliten kompliment. La folk få vite hvor verdifulle de er for deg, før det er for seint.

Vi må rett og slett ta en dugnad for mer #hverdagsros.

widget-list