Ingenting er så stille som en død bergenser
Jeg er bergenser, ikke vestlending.
Denne artikkelen er over fire år gammelI adventstiden skriver kolleger her i avisen om 24 grunner til å elske Vestland. Det har fått meg til å tenke på identitet og opphav.
Min far var fra Tyssedal i Hardanger, min mor fra Vadheim i Sogn. I barndommen var jeg ofte på disse stedene. Jeg husker sommerferien som rene tvangsferien.
– Eg ve hem te gaten, sa jeg etter noen dager.
Fire uker borte fra kameratene, kolonihagen ved Tveitevannet og grusbanene som nå ligger under vann på Slettebakken. Alt dette var vår lekeplass.
Siden ble det Bergenshallen, svømming i Sentralbadet – alltid med en halv witten etterpå, Fantoft stavkirke og Landåshallen. Vi så alltid Ulriken.
Jeg ble eldre og innkalt til militæret. Tolv måneder borte fra Bergen. Det gikk.
De siste månedene var jeg på Ulven leir. Tre kvarter med buss fra sentrum og langt ute på Vestlandet.
Det regnet hele tiden, skodden hang over militærleiren. Det regner ikke sånn i Bergen, og vi har ikke militærleirer som Ulven.
I Bergen har vi festninger. De kler regn og skodde.
Det beste med Vestland er nærheten til sjøen. Det er alltid en fjord like ved.
Dann og vann er jeg på Vestlandet. I vår var jeg på jobbreise i Hardanger og svingte innom min fars hjemsted. I august var jeg i Vadheim.
Der slo jeg gresset på min mors barndomssted og fulgte med på tungtrafikken på E 39. Vogntog sørover og vogntog nordover.
Vrroom-vroom. Ingen stoppet. Vrroom.
Jeg blir alltid melankolsk når jeg reiser fra Bergen til Vestlandet. Jeg vet ikke hvorfor, likevel reiser jeg.
Noen ganger reiser jeg til utlandet. For mange år siden var familien i Syden. Også da savnet jeg Bergen, men holdt klokelig tett. Jeg klaget ikke, selv om solen skinte hver dag.
Melankolien uteble, hodet var hjemme i Bergen. Hva gjør vi her, tenkte jeg.
Feriens høydepunkt var da mine to sønner - de var ikke gamle karene - begynte å snakke om hjembyen.
– Eg savnarrr Berrrgen, sa yngstemann.
Mens jeg savnet kameratene mine som gutt, savner jeg byen mer enn bergenserne når jeg i dag er på reise.
Vi bergensere lager lyd, enten vi er hjemme eller borte.
Ingenting er så stille som en død bergenser, skal Jakob Sande ha sagt.
Selv tror jeg at vi passer best i Bergen, levende eller døde.
Eg kjem frå ein metropol. Eg vaks opp på ein ferjekai på Vestlandet.
Det beste med å dra fra Bergen er hjemreisen. Å våkne og vite at du skal «hem igjen». Jeg overlevde denne gangen også, tenker jeg ofte når jeg lander på Flesland.
Fra flyplassen har jeg en fast rute hjem til sentrum: Gjennom Bergensdalen. Da har jeg Ulriken foran meg oppe på høyre flanke.
Snart venter en ny tur. 23. desember reiser vi, andre juledag kommer vi hjem.
Da kjører vi igjen gjennom Bergensdalen og ser Ulriken opp på høyre flanke.
Så passerer vi Danmarks plass, der lysene alltid skinner.
En undervurdert plass i en undervurdert by.
For å si som Herman Friele: Det ligger ikke for bergensere å skryte. Vi sier det bare som det er.
Kilde: Jan H. Landro, «Bergen i all ubeskjedenhet»
