Stuen rundt på 80 dager

GOD HELG: Holder isolasjon på å gjøre deg koko? Jeg forstår ikke hvordan du har det.

Publisert Publisert

Foto: Bard Bøe

  1. Leserne mener

Hin dagen spurte jeg en likesinnet venninne hvordan karantenen gikk.

«Utmerket,» svarte hun. «Jeg spiller Playstation og lærer meg tysk. Vi snakkes.»

Jeg anbefaler alle å ta inn over seg at vi som er friske nå lever i en slags evig romjul, hvor overdrevent mange familiebesøk er frafrådet av helsemyndighetene. Oh la la!

Selv er jeg åpenbart priviligert, som verken er i risikosonen for smitte, har barn som trenger min evige oppmerksomhet eller en jobb som krever oppmøte.

Karantene er derfor et drømmescenario.

Les også

Lasse Lambrechts: En hilsen til oss uten viljestyrke

Helt fra jeg var liten har jeg nemlig stortrivdes i eget selskap. Jeg fikk tvillinglillesøstre da jeg var tre år, noe som ble et langvarig farvel til mine foreldres oppmerksomhet. Dette var overhodet ikke noe problem.

Time etter time ble brukt på å lese, leke og pusle med mitt. Jeg slo gjerne av en prat med katten dersom hun kom innom, ellers var behovet for sosial stimuli lite.

Å ha venner på besøk som skulle være med å leke, var bare slitsomt. De forstod jo ikke hvordan ting skulle være i mitt univers.

Heldigvis har behovet for selskap versus alenetid balansert seg etter hvert. Jeg har til og med ervervet en venn eller flere. Det viser seg at jeg tross alt har et sterkt sosialt vesen innerst inne, og stort overskudd til å prate, mye, over korte perioder.

Deretter vil jeg helst hvile. Alene. Dette preger hverdagen.

Jeg elsker for eksempel å ta tog. Syv timers kvalitetstid med kaffe, bok og nydelig utsikt. Men ender jeg tilfeldigvis ved siden av noen jeg kjenner, er det plutselig syv timers småprat. Vi rekker såvidt å passere Voss før jeg vil av, uansett hvor hyggelig det egentlig er.

Jeg liker å se film, men ser ikke vitsen med å møtes for å se den sammen. Vi skal jo ikke prate uansett? Og i så fall kan man vel heller gå ut for å ta en øl?

I utelivet kan jeg ikke skryte på meg noen sjenanse. Der er jeg med, veldig med. Helt til byen stenger og alle skal på nachspiel. Da foretrekker jeg å gå hjem for å lage spaghetti og se på Seinfeld.

Les også

Per Lindberg: Med reisebrennevin til Sogn

Med jevne mellomrom kjenner jeg at det er litt dumt å ikke ha mer sosial energi. Tenk hvis de elskede vennene mine oppfatter meg som avvisende? Tenk om de slutter å invitere meg?

Men nå, dere. Nå har min tid kommet. Med halve landet i karantene, og resten i selvisolasjon, er det plutselig jeg som er sosialt topptrent.

Det ikke lenger frekt å bare holde seg inne.

Det er solidarisk.

Det er ikke latskap å tilbringe dagene på sofaen.

Det er statsministerens ordre.

God helg. Vi sees ikke.

Publisert