Ordekspressen

I år gir forfatter Monika Yndestad (49) ut ni bøker. For henne har boken med minst opplag størst betydning: Den hun skrev etter at sønnen døde av en overdose.

Monika Yndestad010.jpg
  • Jan M. Lillebø (foto)
  • Siv Sæveraas
Publisert Publisert

Trebarnsmoren vet så altfor godt hva eksperimentering med hasj i ung alder kan føre til. Geir-Inge ble bare 20 år gammel. Nå er boken «Overdose» fra 2003 mer aktuell en noensinne. I mai blir den utgitt på ny av vestlandsforlaget Comino med tittelen «So ro», som et non-profit foretak. Alt overskudd fra salget går til Trappen Motiveringssenter, for ungdom som sliter med rusproblematikk.

— Jeg er veldig glad for at den kommer ut på ny. Er det en bok ungdommer og deres foreldre bør lese, er det den.

Geir-Inge var en helt normal, kjekk ungdom da han begynte å røyke hasj på ungdomsskolen. Han havnet i et belastet miljø og begynte å eksperimentere med hardere stoffer. Han mistet kontrollen. Etter flere års kamp mot stoffhelvete, ble han funnet død av en overdose i sengen hos besteforeldrene på Drange den 7. juli 2001.

Jeg vet at anmeldere er noen svin. Jeg har vært det selv i 14 år. Hahaha

— Disse ressurssterke, hasjrøykende Fana-ungdommene tror de er udødelige, og ser ikke konsekvenser. Når man først har begynt å eksperimentere, er det helt umulig å forutse hvem som havner hvor. De færreste ender på Løvebakken, de fleste havner i parken.

Monika setter frem kaffe, kjeks og servietter med julemotiv i en stor og luftig stue hjemme på Søreide, mens katten Leo går til angrep på en sofapute med kvasse klør. Den tidligere BA-journalisten bryr seg katten om husdyrets herjinger, og ser overraskende avslappet ut, tatt i betraktning at livet går uvanlig fort i svingene med bokutgivelser på løpende bånd denne våren. Først krimromanen «Gapestokk» i januar, dernest de tre første bøkene i serieromanen «Fyrstikkpiken» i februar, mars og april. Og så altså «So ro» i mai. Senere i år kommer fire nye bøker i serien om «Fyrstikkpiken».

TRYGG BARNDOM: - Jeg har aldri tenkt på barndommen som en idyll. Det bare var sånn. Vi var trygge, sier Monika, her ett år gammel.

Det blir mange ord for en kvinne som først for halvannet år siden gjorde forfatter av seg på heltid. Da hadde hun drøyt 20 års erfaring fra bergenspressen som krimjournalist, deskmedarbeider, utgavesjef og lærer.

— Jeg kan ennå ikke kommareglene, røper hun, og ler en rusten, smittende latter.

— Men jeg har lært å sette punktum. Innskutte bisetninger har aldri vært min greie. Jeg er ikke en sånn forfatter som sitter isolert og bruker en uke på en setning. Jeg har gått BA-skolen. Noen har fortalt meg at de syntes språket i min første krimbok «Jentene fra balletten» var så lett at de lurte på om det var en ungdomsbok. Det likte jeg å høre.

Det var aldri slik at Monika gikk og drømte om å bli forfatter. Eller journalist, for den saks skyld. Men en dag i 1987 ringte telefonen i farfarens hus på Søfteland, der Monika bodde med sine to små barn. Geir-Inge var seks år, og Nancy tre. Monika var 23 år og jobbet på bensinstasjon på Slettebakken. På fritiden tok hun videregående som privatist. Hun hadde nemlig hoppet av studiene i helsefag på Husnes da hun ble mamma til Geir-Inge i første klasse på videregående.

Det var redaktøren i Os & Fusaposten som var på tråden. Han hadde lagt merke til et leserinnlegg om skolekretsgrenser hun hadde skrevet, og lurte på om hun ville prøve seg som journalist i avisen. Hun bestemte seg for å hoppe i det. Tross alt hadde hun alltid likt å skrive, og hadde S i norsk fra ungdomsskolen.

STOR FAMILIE: Monika er oppvokst med mye familie rundt seg. Her sammen med farmor, Malene Nordland på Søfteland.

«Prøvetiden» varte i tre år, før hun forlot avisen og dro til Stavanger for å studere journalistikk.

— Det passet fint. Studentlivet var en lat tilværelse så jeg fikk masse tid til å være hjemme med barna.

Etter at hun var ferdig med utdannelsen og hadde praksis i Rogalands Avis, fikk hun en ny telefon. Det var BAs nyhetsleder som oppfordret henne til å søke jobb. Det var høsten 1993, på den tiden jobbintervjuene i BA varte i tre dager. Det var ikke tilstrekkelig å kunne snakke for seg, hun måtte vise at hun kunne levere.

Allerede etter første dag på jobb hadde Monika hovedoppslaget. «Fangevokter solgte sprit på Zalo-flasker» sto det over hele BAs førsteside.

— Neste dag møtte jeg noen fengselsbetjenter og de var ikke særlig blide. Men det var mest fordi jeg hadde brukt betegnelsen fangevokter. Det er omtrent som å skrive barnehagetante. Men jeg fikk jobben.

Leo remjer ved balkongdøren og vil ut i hagen, som bærer bud om vår. Gradestokken står på 10 pluss. Monika og advokatmannen Steinar har nesten ikke innsyn, men mye utsyn fra den vakre eiendommen. Høyt hevet over Dolviken, med Raunefjorden glitrende i horisonten. Om sommeren har de solen til den går ned. Da blir det også varmt i bassenget, som frister under et buet tak som kan skyves bort på varme dager.

TIDLIG MOR: Monika ble mor i en alder av 17 år. Her er hun sammen med sin mors kusine, Sølvi Magnussen.

Den grå rasekatten høres ut som et gråtende barn. Monika slipper ham ut og forteller at Leos menneskeliknende jamring ga inspirasjon til en scene i «Gapestokk», der et lite barn holdes innesperret, og gråten forveksles med kattejammer. Det ville være utenkelig for henne å skrive et omvendt scenario, der det var dyret som ble holdt fanget.

— Jeg ville aldri klart å mishandle et dyr i bokform. Jeg fatter ikke at folk kan se dyr lide, uten å melde fra. Det finnes ingen unnskyldning.

— Men du skriver villig vekk om mennesker som pines, tortureres og drepes?

— Ja. Jeg setter jo selvfølgelig ikke dyr høyere enn mennesker, men det er noe med at dyrene ikke blir hørt i samme grad som mennesker. Selvfølgelig er det mange mennesker som kan si noe, men som ikke tør. Dem har jeg stor sympati for.

15 år gamle Mina i krimdebuten «Jentene fra balletten» er et slikt menneske. Hun blir voldtatt av en politimann og våger til å begynne med ikke å melde fra. Brått forandrer hun atferd og begynner å eksperimentere med rus. Hun er oppdiktet, men kunne like gjerne ha vært en av de mange «jentene fra balletten» Monika observerte i retten gjennom sine mange år som krimjournalist. Begrepet ble brukt av politiet på skoleflinke, velfungerende jenter som plutselig endret atferd og fikk en ruskarriere i ekspressfart.

— Er du opptatt av å drive samfunnskritikk i ditt forfatterskap?

— Ikke først og fremst. Men jeg vil at bøkene skal lugge litt. Boken var egentlig ment å være en ungdomsroman der jeg ville vise hvor belastende og tidkrevende det er for et voldtektsoffer å gå gjennom rettsapparatet etter at toinstanseordningen ble innført. Før 1997 gikk saker med strafferamme på mer enn seks års fengsel direkte til lagmannsretten, mens i dag går alle saker til tingretten først. Det å være offer er blitt en mye lenger vei å gå.

Da førsteutkastet til boken var ferdigskrevet, ba hun om tilbakemelding fra venner og kolleger, deriblant daværende BA-journalist Hans Brundtland. Han sa at det var en veldig god idé og en veldig kjedelig bok.

— Da slettet jeg den og skrev en krimbok i stedet.

FØRSTE OPPSLAG: Allerede etter første dag på jobb i BA i 1993, hadde Monika hovedoppslaget: «Fangevokter solgte sprit på Zalo-flasker».

Dagen etter at «Jentene fra balletten» ble antatt, hadde Monika intervjuavtale med Gunnar Staalesen på vegne av Vi over 60. Portrettintervjuet, som skulle handle om ham, ble innledet på følgende måte: «Gunnar, Gunnar, jeg har fått bokkontrakt!«

— Hvor kommer interessen for krimsaker fra?

— Jeg vet egentlig ikke, jeg har alltid vært interessert i og lest mye krim. Det begynte med mamma sine førsteutgaver av Frøken Detektiv, via Hardyguttene og videre til Sjöwall og Wahlöö, som min tante hadde i biblioteket sitt i nabohuset. Dessuten var onkelen min politimann.

Onkelen var den eneste politimannen i Lysefjorden, der Monika vokste opp med storfamilien rundt seg. Både foreldrene og morens tre søsken slo seg ned på familiegården på morssiden. Mens foreldrene og tanter og onkler var på jobb, passet mormor og morfar på ungeflokken bestående av syv kusiner og fettere. Monika var eldst, og enebarn til hun var syv. Morfar hadde både traktor og båt, og tok stadig ungeflokken med på fisketur. Fisken fikk de vær så god sløye selv.

— Mormor er eneste grunnen til at jeg ikke liker fiskekaker i dag. Ingen kan lage dem slik hun kunne.

— Var barndommen din så idyllisk som den høres ut?

— Jeg har aldri tenkt på det som en idyll. Det bare var sånn. Vi var trygge. Mormor passet alltid på oss, og forsvarte oss uansett hvor skyldige vi var.

Skolen brydde hun seg ikke særlig om, spesielt ikke etter at en lærer beskyldte henne for juks. Hun hadde skrevet stil om et barn som ble smuglet ut av en konsentrasjonsleir under krigen i en koffert, og vikarlæreren mente den var så god at hun ikke kunne ha skrevet den selv. Hun påsto at hun hadde kopiert historien fra et ukeblad.

— Jeg er fremdeles sint på henne. Jeg ble satt i gapestokk av hun som forvaltet sannheten i klasserommet.

BARNA: Monika sammen med sine tre barn i konfirmasjonen til Nancy (til h.). Til v. Geir-Inge som døde av en overdose 20 år gammel, og yngstedatter Ragnhild (foran).

Mange års innsats i Ungdommens Røde Kors var utslagsgivende da Monika bestemte seg for å ta helsefag på videregående på Husnes. Allerede i første klasse ble hun gravid, og valgte å avslutte studiene rundt juletider. Hun flyttet hjem igjen til Lysefjorden og fikk Geir-Inge i april.

— Hvordan var det å bli mamma i så ung alder?

— Jeg vet ikke om noe annet. Det ble sånn. Jeg kan ikke skryte på meg at det var et vanskelig valg å beholde ham.

Det går ikke en eneste dag uten at hun tenker på sønnen som døde så altfor tidlig. Han er alltid med henne.

— Hvordan klarer du å leve med tapet?

— Nei, hva er alternativet, da? Det er ingen som klarer å leve med et slikt tap. Du bare må.

Det er stille i det store huset på Søreide. Marsvinene sover i underetasjen og Steinar har tatt med hunden Dillion på jobb. Første gang hun møtte sin mann var da hun dekket en spritsmuglersak i Ytre Sogn herredsrett for BA. Hun syntes han var den mest ufordragelige advokaten av alle, som gjorde seg utilgjengelig for journalistene ved å snakke i telefonen i pausene.

Så traff hun ham igjen . Og igjen. Etter at de flyttet sammen fortsatte hun som krimjournalist, men unngikk Steinar sine saker. Helt til det som ikke skulle skje, likevel skjedde. Det hadde væt et drap i Fyllingsdalen en fredagskveld og Monika ble kalt inn på jobb. Neste morgen, da hennes sak om drapet var hovedoppslaget i avisen, ble Steinar oppnevnt som forsvarer.

— Da trakk jeg meg umiddelbart fra saken, og vi besluttet at jeg ikke lenger skulle jobbe som krimjournalist i retten. Jeg skrev bok om uløste krimgåter i stedet, og begynte etter hvert som nestleder på nyhetsavdelingen.

— Hovedpersonen i kriminalromanene dine er BA-journalisten Alice Bratt. Er det egentlig deg selv du skriver om?

— Nei. Alice og jeg er forskjellige, men jeg har jo brukt mine år i BA som utgangspunkt for historien. Hun er en typisk BA-journalist på 90-tallet, da alle jobbet dugnad for at avisen skulle overleve.

SKRIVESTUEN: I Tintagel i Cornwall har Monika funnet sitt fristed. Her drar hun for å klekke ut nye mordgåter, så ofte som mulig.

Monika nyter de lange dagene når det er bare henne og Mac-en på kjøkkenet. Skjønt Leo har en tendens til å hoppe opp på tastaturet når han hører lyden av fingrene hennes der. Og de dagene Steinar skal i retten, ligger Dillion ved hennes føtter med bedende blikk.

— Når jeg står fast, går vi en tur. Jeg tenker best da. Det blir noen turer med hunden, for å si det sånn.

Flere ganger hvert år tar hun skrivearbeidet med seg til Camelot Castle i Tintagel i Cornwall. Et bitte lite sted på grensen mot Wales, bestående av en velsignet McDonald's-fri gate med bare en liten matbutikk, en familiepub og en forretning som selger klær.

— Hvordan i all verden havnet du i Cornwall?

— Det var yngstedatteren min Ragnhild som absolutt ville reise til Camelot da hun var i ti års-alderen. Jeg søkte det opp på nettet og fant ut at Camelot er ingen steder og alle steder i England. Så fant jeg Tintagel, som angivelig skal være Kong Arthurs fødested. Det er som å reise ut av tiden. Hadde jeg kunnet flyttet dyr og familie, ville jeg ha hoppet av på flekken.

Mens hun vandrer langs klippene over et frådende Atlanterhav, klekker hun ut nye mordgåter, før hun setter seg ved vinduet på værelset sitt i det gigantiske slottet og skriver. Hun er i gang med den tredje boken i en serie på syv frittstående krimromaner om Alice Bratt, inspirert av de syv dødssyndene. Hvor lang serieromanen «Fyrstikkpiken» blir, aner hun ikke. Men hun trives godt med å skrive i sjangrene som i forfatterkretser har lavest anseelse. Hun har ingen planer om å melde seg inn i Forfatterforeningen.

— Jeg skriver ikke for kulturpolitiet.

— Hvilket forhold har du til bokanmeldere?

— Jeg vet at anmeldere er noen svin. Jeg har vært det selv i 14 år. Hahaha.

Publisert

Les også

  1. Norling-effekten

    Rikard Norling er ikke opptatt av å vinne mesterskap. Alt han vil er å male vakre bilder.
  2. Flygende Bjørn

    Norwegian-gründer Bjørn Kjos (67) har vært underdog siden før han ble født.

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    «Små føtter setter dype spor», sto det på en siste hilsen. Da Monica mistet sønnen, bestemte hun seg.

  2. BT MAGASINET

    – Det er masse tanker og følelser i musikk

  3. BT MAGASINET

    – Provoserende og lite forståelsesfullt

  4. BT MAGASINET

    Da flere ville ha furuen, sa Vilhelm nei. – Noen ganger kan man ikke bare tenke penger.

  5. BT MAGASINET

    Her forsker de på hvordan hjernen til Magnus kan utvikle seg raskere

  6. BT MAGASINET

    – Tanten min som døde i fjor, inspirerer meg til å spille hardingfele