Fostermor og de 28 ungene

Da Britt Lokøen var elleve år oppdaget hun en spesiell glede i å hjelpe andre. Det ble hennes livsgjerning. — Om du bare har ett eneste menneske som bryr seg om deg, kan du klare deg, sier fostermoren.

still-britt-4.jpg

svp://85679
Publisert:

Britt vokste opp i Tromsø i en tid hvor det var mange sigøynerfamilier i byen om somrene. En flokk unger danset og samlet inn penger utenfor en stor campingvogn. Britt la spesielt merke til en jente på sin egen alder. Hun hadde langt rødt hår, slitte klær og så ut som om hun ikke hadde vasket seg på en stund. Britt syntes synd på jenten.

De fikk kontakt, og Britt leiet den jevnaldrende med seg hjem. Jenten ble vist veien til badekaret. Britt dusjet den fremmede og kledde henne opp i noen av sine fineste klær. Hun ble så flott. Britt fikk en spesiell og god følelse i seg. Gleden av å hjelpe.

— Jeg husker dette som den første gangen jeg hjalp noen. Mamma var ikke helt blid for at jeg tok på henne mine klær, flirer Britt (69).

Moren jobbet blant annet som oldfrue på Grand Hotel Tromsø, mens faren var regnskapsmann. Det var ikke fra foreldrene hun hadde hjelperen i seg.

— Besteforeldrene mine på begge sider adopterte barn, så kanskje hadde det litt å si, sier Britt. Men den største kraften i henne vokste frem på den andre siden av Nordsjøen. Livserfaringene og styrken hun fikk etter oppholdet der, skulle hun få god bruk for senere.

svp://85656

Britt reiste til England og Sunderland som au pair 18 år gammel. Der opplevde hun dramatiske ting, på godt og vondt. Den unge norske kvinnen kom først til en familie med store problemer. Som au pair var ikke jobben enkel, Britt syntes synd i de to ungene i huset og hjalp til så godt hun kunne.

— Moren forsvant og var borte i flere dager. Jeg husker jeg og mannen leitet etter henne mange ganger.

I den neste familien Britt kom til, var mannen i huset manager for kjente artister. De bodde i et luksuriøst leilighetskompleks og kjente personer gikk inn og ut av huset. Konen oppdaget til slutt at mannen var bigamist, han hadde to sett med familier. Hun ble syk, endte på sykehus og i en periode fikk Britt ansvaret for en liten baby.

I den tredje barnefamilien hun var au pair i, tok mannen i huset sitt eget liv.

— Det skjedde så mye i England at jeg ble sterk psykisk, sier Britt.

Hun ble herdet til de store oppgavene som ventet senere. I tillegg fant hun kjærligheten på øyriket.

«Hon der ska eg ha fatt i», sa den freidige unge mannen i kantinen på universitetet i Newcastle. Mannen med bergensdialekten pekte mot Britt, men det var ikke meningen at hun skulle forstå hva han sa. Hun snudde seg og snakket norsk til ham.

«Ka du tror», svarte hun.

Sammen med en venninne hadde Britt «tatt turen» til kantinen. De visste at nær 200 nordmenn studerte ved universitetet, mange vordende sivilingeniører, og bergenserne i festhumør gjorde spesielt mye ut av seg. Så mye at Britt ble kjæreste med Jon.

HJERTELIG GJENSYN: Salomeh Shamsabad er en av 28 barn og ungdommer fostermor Britt Lokøen har tatt opp kontakten med den siste tiden.

Det unge paret etablerte seg i Bergen på slutten av 1960-tallet og fikk tre barn, sønnen Pål og døtrene Kristin og Silje. Britt jobbet for møbelforretningen P. Larsen før hun startet sin egen butikk, Design, i Finnegaarden. Men midt på 1980-tallet våknet eventyrerne i Britt og mannen, det utløste tilfeldighetene som gjorde at Britt senere ble fostermor.

De solgte alt de eide, bedrift og hus, og flyttet til Gran Canaria. Der ble de i nesten fem år og livnærte seg ved å drive bakeri. Via en av de beste bakerne i Bergen hadde Britt fått tak i en unik oppskrift på skillingsboller, og gjorde god butikk på dem.

Da yngstedatteren Silje var elleve år var det på tide å flytte hjem. I familien Lokøen var det ingen tvil, barnas beste kom foran alt.

— Det er i den alderen varige vennskap etableres, derfor syntes vi det var viktig, sier Britt.

Det var bare ett problem, i Bergen sto ingen jobb og ventet da de kom hjem i desember 1988. — Vi trodde det skulle være enkelt å få jobb, sier Britt.

Hun ringte på jobber og endte opp med å arbeide for et firma som het Hollywood. Men reklamesalg var ikke noe for Britt, og etter noen uker ville hun ikke mer. Hun fattet i stedet interesse for de nye asylmottakene som åpnet i Bergen. Rett før julen kom sjansen som en gave til Britt.

Hun leste om jobbene i avisene og ringte til sjefen på mottaket i Løbergsveien. Britt fikk beskjed om å komme. De trengte folk, hun kunne litt spansk og på denne tiden hadde de noen chilenere på mottaket.

Britt var med å lage til julefest, kjøpte inn frukt og nøtter og pyntet juletre. Hun hadde ansvaret for stuen, der festen skulle være. Om kvelden skulle beboerne på mottaket komme. Britt stilte seg i døren og hilste på alle, 150 mennesker, unger, voksne, familier. Hun fikk så god kontakt med dem og ble værende i jobben som miljøarbeider. Ikke lenge etter kom hun over en annen utfordring.

Annonsen i avisen fortalte at det var behov for flere fosterfamilier i Bergen.

«Her ser det ut som om de trenger hjelp», sa Britt til kollegaen på mottaket.

«Nei, det må du aldri finne på», sa kollegaen, som var tilsynsfører i fosterhjem og kjente til hvilke utfordringer som ventet.

Men Britt lot seg ikke skremme, tvert imot. Hun meldte seg interessert. Hun tok runden hjemme med mann og barn, og yngstedatteren Silje. En psykolog kom også hjem til familien, og psykologen snakket med datteren på 13 år.

«Hvilke grenser har dere her hjemme», spurte psykologen.

«Grenser? Vi har ingen grenser hjemme», sa Silje.

«Ja, men, kan du være ute så lenge du vil da?»

«Jeg vet jo når jeg skal komme hjem.»

svp://85585

Det første fosterbarnet skulle flytte inn på permanent basis. Raskt dukket det opp store utfordringer.

«Hun banner så bjørketrærne visner», sa den lokale bussjåføren til Britt om fosterjenten. Faren hadde sittet i fengsel i mange år og var regnet som en farlig mann i Bergen. «Og jeg skal bli Norges farligste», sa tenåringen Britt fikk i hus. Situasjonen vokste til en stor belastning. Fosterbarnets mor ville også ha henne tilbake. Det ble rettssak, men den biologiske moren snudde igjen. Nå ville hun ikke ha datteren likevel.

— Dette gikk hardt inn på fosterjenten, sier Britt.

Spesielt én episode med henne satte spor og skremte Britts egen datter, Silje.

svp://85588

Britts første fosterbarn ble til slutt plassert på en ungdomsinstitusjon i Trondheim. Hun lever ikke i dag.

Den verst tenkelige starten stoppet ikke Britt og mannen Jon fra å fortsette omsorgsarbeidet. De ble med i et prosjekt og ble en såkalt ungdomsfamilie, og brobyggerfamilie. De tok seg av fosterbarn over både kortere og noe lengre tidsrom.

— Hver ungdom hadde sin historie. Jeg er veldig glad i ungdommer, å prate og tøyse med dem. Jeg liker å være der de er. Det er spennende å nå dem, og de gir masse energi tilbake, sier Britt.

Det romslige huset i Hillerenveien var som skapt for oppgaven. Det gikk over tre plan og hadde fire bad. På det meste hadde familien Lokøen tre fosterbarn boende i huset samtidig. Ungdommene som bodde der, likte å ha voksne rundt seg.

— Ungdommene var mye med oss, vi så filmer sammen og pratet om alt mulig. De fikk svar på ting de lurte på, sier Britt.

I hverdagen var fostermoren opptatt av å ha leksetid med ungdommene. Britt var påpasselig med at de ikke skulle skulke skolen, og at de måtte prøve å stake ut en kurs. I tillegg fikk fosterbarna være med dem på ferier og reisemål som blant andre Spania, Malta, Guernsey, Canada, København og Nord-Norge.

Britt erfarte tidlig hvordan hun best nådde frem til ungdommene.

— Snakker du med ungdom, må du være voksen, ikke gå ned på deres nivå. Du må vinne respekten, men samtidig er det svært viktig å være flink til å lytte. Vinner du ikke tilliten deres, så kommer du ingen steder med ungdommene. Og vær deg selv, skuespill nytter ikke. De gjennomskuer deg med en gang, sier hun.

Uten stor takhøyde i hjemmet nytter det heller ikke.

— Du må være tålmodig. Du kan ikke pirke på sko som står feil i gangen, eller jakker som ikke henger på knaggen. De skal selvsagt lære slikt også, men det nytter ikkje å kjefte eller bruke pekefingeren. Jeg pleide å si at «nå er vi en familie, jeg hjelper deg, og du meg», forteller Britt.

PÅ BESØK: Agnes Barrie mistet foreldrene i krig. I Bergen fikk hun en ny mamma. Her er Britt Lokøen på middagsbesøk hos Agnes sin egen familie. Foto: Roar Christiansen

Hver fredag hadde Britt og mannen pleid å ha en møtestund i hjemmet med sine egne barn. Det var en ordning de også laget for noen av fosterbarna. Da satt alle rundt bordet, koste seg med pizza, mens en fikk være ordstyrer. Alle fikk legge frem sine tanker, ønsker og problemer. Middagene i ukedagene var også «hellige».

— Under middagen fikk ingen si noe negativt eller kjefte, forteller Britt.

Hun hadde også en annen, ufravikelig regel:

— Alle barna måtte selv sørge for å komme seg opp om morgenen. Hvis du ikke kommer deg opp av sengen, så klarer du ikke noe.

For Britt var det å jobbe på asylmottak, samtidig som hun hadde fosterbarn hjemme, svært nyttig. På jobb hadde Britt stort sett ansvar for å følge opp barnefamilier. Hun lærte seg forskjellige kulturelle koder og var dessuten hyppig i kontakt med psykologer. Britt var vant til opprivende scener fra jobben på mottaket. Der bodde mange med traumer i bagasjen. Men ikke noe hadde vært i nærheten av det hun opplevde en tidlig søndags morgen, midt på 1990-tallet.

GODT LAG MED BARN: Britt Lokøen har hatt mange barn i livet sitt. Her er hun sammen med lille Lamin (14 måneder), yngste barnet til Agnes. Foto: Roar Christiansen

Miljøarbeiderne var godt drillet i å håndtere konflikter og tøffe hendelser, men noe slikt som dette var det vanskelig å trene på:

— Jeg holdt på å bli drept, forteller hun.

Nattevakten hadde gått hjem fra Fagerdalen asylmottak. Britt var alene. Hun sto inne på tekjøkkenet da ungdommen kom. Han stilte seg foran døren og spurte etter melk.

«Det får du kjøpt på bensinstasjonen i Godvik», sa hun.

Kommunikasjonen med asylsøkeren skar seg fra første setning. Det virket som om han ikke forsto noe av hva Britt hadde sagt og ment. Ungdommen grep kjøttkniven som lå på benken, og satte den mot Britts strupe.

— Jeg fikk uante krefter, sier Britt.

Hun forteller at hun grep fatt i ungdommens hånd og ristet kniven ut av den. Gutten forsvant, og dukket aldri opp igjen. Britt skalv som et aspeløv, men beholdt likevel en slags ro, og frykten slapp taket.

I en slik jobbhverdag fremsto utfordringene med fosterbarna hjemme mer «vanlige». Men noen ganger kunne det gå hardt for seg, også i Hillerenveien.

— Det var jo et tilfelle med kniv hjemme også.

Britt hadde klubbkveld med syv venninner i huset. Fra toppetasjen hørte de et kraftig smell fra kjelleren. Det lød som om noen skjøt inne i huset. Britt løp ned i kjelleretasjen og gikk inn i stuen. Der satt fosterbarnet med en svær kniv. Glassbordet var i tusen biter. Han hadde knust det med stereoanlegget.

— «Jeg skal drepe deg», sa ungdommen til meg, forteller Britt.

Fostermoren rygget ut av rommet, låste døren og gikk rett opp og ringte til politiet. Hun forklarte situasjonen og ba dem om ikke å ringe på døren. Hun skulle heller følge med i vinduet. Politiet kom, hun låste dem inn, de tok ungdommen med seg. Hun gikk opp og fortsatte klubben som om ikke noe hadde hendt.

— Erfaringene fra mottaket reddet meg i den situasjonen og gjorde at jeg opptrådte stille og rolig, sier Britt.

Dagen etter hentet hun gutten hos politiet.

— Han var en snill og grei gutt, egentlig. Han fortalte meg at han hadde fått noe i drikken sin, sier Britt.

De første årene hun jobbet på asylmottak kunne hun ligge mye våken om nettene. Hun tenkte på de voldsomme traumene ungene hadde med seg, kosovoalbanerne som ble sendt ut av landet og hjem, familiene som ble hentet.

Det kunne være ganske tøft i perioder. Men hun lærte seg en metode for å takle det på.

— Hver dag jeg gikk fra mottaket bestemte jeg meg for å «stenge av» i det øyeblikk jeg lukket døren bak meg. Når jeg gikk inn døren hjemme, var jeg mor og fostermor. Det reddet meg at jeg klarte å se på dette som en jobb, og skille rollene.

MØTES IGJEN: Raymond Anthony Solberg er ett av fosterbarna til Britt Lokøen. - Etter hvert som jeg har snakket med flere av fosterbarna, har jeg fått vite stadig nye ting, sier hun. Foto: Roar Christiansen

Fortsatt jobber Britt med ungdommer av og til. Hun er tilkallingsvikar på senter for minoritetsungdom, og fungerer som «mor» for enslige mindreårige når det trengs, både i helger og på ukedager, to-tre dager i strekk.

— Det er blitt litt færre vakter det siste året, men jeg synes jobben er kjekk og har ikke sluttet, sier hun.

I tillegg jobber Britt fulltid på kontoret til sønnen Pål. Han driver et firma som selger brannsikringsutstyr. Samtidig har ikke fostermoren forsvunnet fra familien. Eldstedatteren Kristin har tatt opp arven og er nå fostermor for to barn.

Britt og mannen Jon har flyttet til et hus i sjøkanten på Håkonshella. I tillegg til sine tre egne voksne barn, har de ti barnebarn. En onsdag i november er yngstedatteren Silje på besøk. Britt og datteren prater om årene da hun bodde hjemme og hadde mange nye søsken å forholde seg til.

— Alle disse årene med ungdommer, det var veldig slitsomt i perioder. Når jeg ser tilbake, lurer jeg på hvor jeg fikk energien fra, hvordan jeg klarte det. En psykolog spurte meg en gang om det. Jeg tror svaret må bli at de ga meg så mye tilbake, at jeg likte det, sier Britt.

— Men du må stenge av for en del vanskelige følelser, ellers varer du ikke lenge og bukker under, sier Britt.

Hjemme ble det viktig å skille mellom rollen som mor og fostermor. Britt passet på at datteren og resten av familien også fikk alenetid sammen, uten at fosterbarna var involvert.

— Dine egne barn er det aller viktigste, sånn er det bare. Men det betyr ikke at du ikke kan ta vare på andre. Jeg pleide å si til fosterbarna at jeg ikke kunne være moren deres, men være en reservemor - den nest beste moren, sier Britt.

Hun ser på datteren Silje.

— Det var ikke bare enkelt for deg heller, du måtte være så prektig, sier hun.

Barnebarna til Britt ble også godt kjent med flere av ungdommene i huset, og de lærte seg både knep og sanger. Det erfarte Britt og familien under et konsertarrangement i Nygårdsparken. Et av Britts barnebarn skulle opptre.

6-åringen annonserte at han ville synge sangen «I believe I can fly». Like før han skulle på scenen, ombestemte guttungen seg og ville heller synge «Jeg gikk en tur på stien», slik en fostergutt hadde lært ham sangen. Han entret podiet og sang:

«Jeg gikk en tur på stien og fant en flaske sprit. Så drakk jeg hele driten og sjanglet hit og dit. Hikk-hikk, hikk-hikk …»

Britt ble flau og ville helst gjemme seg bak en busk. Guttungen fikk stor applaus og ville ikke gå av scenen med det første.

— Han trodde han skulle få brus, sier Britt og flirer.

Britt tror 27 av de 28 fosterbarna hun hadde ennå lever. Hun har fortsatt mer eller mindre kontakt med et titall av dem, og det siste året har hun begynt å ta mer kontakt selv, for å finne ut hvordan noen av dem har det i dag.

— Når det går noen år begynner du å tenke, se deg tilbake. Etter hvert som jeg har snakket med flere av fosterbarna, har jeg fått vite stadig nye ting. Jeg visste ikke at småting kunne bety så mye for dem, sier Britt.

Det som går igjen hos alle er behovet for å ha noen nære å fortelle om de positive tingene, for eksempel om en prøve som gikk bra på skolen.

— Har du ikke det, så oppleves det som om de positive hendelsene ikke betyr noen ting, som om du ikke er verd noe, sier Britt.

— Noen barn klarer seg uansett hva de har opplevd og blitt utsatt for. Løvetannbarna. Bare du har ett eneste menneske som bryr seg om deg, kan du klare deg, sier Britt.

— Vinner du ikke tilliten deres, så kommer du ingen steder med ungdommene.

svp://85679
Publisert: