Turen nordover gikk fint. Vi hadde kvidd oss, selvfølgelig. Seks timer i bil var i overkant med en jente på fire måneder og en gutt på snart to år. Men det var aldri noen diskusjon om hvorvidt kjøreturen var en god idé. Vi skulle på ferie til familien i Måløy, som vi pleide. Det var praktisk å ha bil, og dyrt å ta båten.

Da vi dro fra Bergen, var vi godt forberedt: Våtservietter, bleier, spyposer, tepper, solskjerming, lydbøker, favorittleker, kosedyr, god mat, kald drikke. Alt var gjennomtenkt, ned til minste, lille ekstrasmokk. Vi hadde dessuten en klar plan på hvordan spising og soving skulle passe sømløst med fergetidene. Det må ha gått bra. Vi husker ingenting fra den turen.

Hjemturen husker vi fremdeles som om den var i forrige uke. Det er gått 12 år.

Vi hadde kjørt et par timer. Lydnivået i baksetet var i ferd med å gå fra knirking til gråt. Regnet høljet ned. Det trengte for så vidt ikke bety så mye. Hadde det bare ikke vært for at himmeltømmingen førte til ras, stengte veier og innstilte ferger. Ved Skei ble vi geleidet ut fra E39 med blinkende skilt.

Eneste mulige vei hjem til Bergen var omkjøring via Sogn og Vikafjellet. Mer enn to timer ekstra i bil. Vi så på hverandre, slik småbarnsforeldre ser på hverandre når de skjønner at det blir en lang dag.

I stilltiende desperasjon kjørte vi litt fort. Ikke farlig fort, men vi måtte komme oss hjem. Og det var få biler på breie, fine veier.

I Fjærland ble vi stanset av en sivil politibil. Bilen hadde fulgt oss en stund, før blålyset kom opp som i en amerikansk film. Han ga oss ikke bare 3600 kroner i bot. Han ga oss også klar melding. Skamfulle satt vi der og tok imot. Vi burde vite bedre. Vi som hadde to små barn i bilen. «Husk at dere har dyrebar last!»

Mens boten lå i hanskerommet og ulmet, var tålmodigheten i ferd med å gå i oppløsning i baksetet. Jeg satte meg bak for å bysse og pludre. En stund klarte jeg å holde det hele i gang på et vis, men så var det over. Ungene gråt på skift. Sovnet det ene barnet, ble det raskt vekket av gråt og desperasjon fra det andre. Amming i et busskur. Regnet høljet fortsatt. Bleieskift i et annet busskur. Bytte av sjåfør. Pappa i forsetet, pappa i baksetet. Mamma i baksetet igjen. Byssing i et busskur. Regnet høljet fortsatt.

Datteren vår, som alltid var så smilende og enkel å ha med seg over alt, skrek så intenst en periode at hun ble klissvåt på ryggen av svette. Og vi som hadde lest at babyer ikke kunne svette en gang.

Det fikk ikke hjelpe at vi allerede hadde sittet skamfulle foran én politimann. En halvtime før vi var hjemme, tok min mann datteren vår på fanget. Da var jeg så desperat etter å komme hjem, at jeg bare akkurat rakk å se det blinke rødt i den siste fotoboksen på veien. Hvis vi hadde tatt båten, ville det kostet oss 2400 kr.

God ferie!