En T-skjorte til begjær

Mannen min ville heller sykle Bergen-Voss. En slags midtlivskrise, tenkte jeg.

KLASSIKER: Bildet er fra Bergen-Voss 10. juni i år. Foto: Nikita Solenov

Publisert: Publisert:

Den var knall rød og skinnende. Setet og håndtakene hvite. Jeg tror det var den aller fineste sykkelen jeg noen gang hadde sett, og den var min. Helt ny og min aller første.

Mormor hadde fine støttehjul i kottet under trappen, og jeg gledet meg til å ta dem på, men fikk ikke lov. Det gikk visst raskere å lære å sykle uten, så da ble det sånn.

Jeg trødde og trødde og veltet mot den ene siden, så den andre. Pappa løp tålmodig bak mens han holdt i bagasjebrettet. Eller, tålmodig og tålmodig. Et stykke ut i øvingen var ryggen stiv, og tålmodigheten sånn passe. Men han gjorde det han kunne for å skjule det. Det var tross alt hans idé å droppe støttehjulene.

Siden ble det flere sykler. Men når sant skal sies, har jeg aldri likt å sykle. Og alle vet at dersom du går lenge uten, så får du ganske vondt «oppi der» hver gang du prøver igjen.

Jeg er oppvokst med postadresse Bønes. Uansett hvilken retning jeg skulle, var det alltid en jysla lang oppoverbakke på vei hjem. Jeg liker ikke å sykle i oppoverbakke. Sånn er det med den saken. Jeg tror nok kanskje at jeg hadde likt mye bedre å sykle dersom jeg for eksempel bodde i Danmark, der ser det så koselig ut.

Det hjalp heller ikke at jeg som en av få i oppveksten måtte bruke sykkelhjelm. I rosa isopor.

Mannen min har imidlertid synes sykling er kjekt, og der jeg har vært med på både halvmaraton og annet, ville han heller sykle Bergen-Voss. Der satte jeg foten ned. «DET giddar eg ikkje!» Tanken på Skjervet, strevet og enda mer vondt «oppi der», fristet slett ikke.

Ettersom han ikke har vært med på noe av det andre, fikk dette bli hans greie. En slags tidlig midtlivskrise, tenkte jeg.

Han syklet til og fra jobb hver dag, og på ymse turer utover det, også. Han så frem til denne manndomsprøven, og i frykt for at han skulle slutte å være fysisk aktiv, gjorde jeg usedvanlig lite narr av ham.

Så kom dagen. Han var nervøs, men gledet seg. Han sto tidlig opp, og fikk sendt bagasjen sin til Voss i bil. Så stilte han ved startstreken og trådte i vei.Til Midtun.

Der røk girvaieren.

Han kom seg til Voss, men i følgebil – for han måtte jo opp etter bagasjen. Sykkelen havnet på en krok i garasjen, og der har den hengt siden. I syv år.

Men han har T-skjorten, da. Det skal han ha.

Publisert: