Roger Iversens metode

– Jeg forstår ikke at noen kan være arbeidsledige i Norge. Kan de ikke bare starte eget firma?

RESTAURERER: Han overtalte en pengesterk venn til å kjøpe Skuteviksboder 9. Selv leder Roger Iversen arbeidet med å få sjøboden istandsatt.

Publisert:

– Jeg har alltid gjort ting jeg har hatt lyst til. Det er veldig mange som går på en jobb de ikke liker, år ut og år inn, fordi de føler at de må.

Roger Iversen rister uforstående på hodet.

Han har ikke kjedet seg. Ikke under det glade backpackerlivet, ikke som utenlandsbosatt kremmer. Heller ikke da han i raseri skiftet statsborgerskap.

I Bergen er han kjent som den energiske Nøsteboden-verten, for sin iver etter å redde bergensk kulturarv og sin ustoppelige jakt etter brukte ting; fra gamle byggematerialer til antikviteter. Han har mengder av absolutt alt. En trikk inkludert, som nå delvis har gjenoppstått i Nøstegaten som kafeen «Trikken 106».

– Ole Jan Strønen, som jeg fikk trikken av, sa at «efter nogen enheter under et lutefisklag kom jeg visst i skade for å få meg donert en trikk», forteller Iversen.

Nøsteboden-prosjektet begynte med at Iversen, som leder i Damsgård Kulturhistoriske Forening, i 2006 inngikk avtale mellom foreningen og Bergen og Omland Havnevesen om å leie den rivningstruede boden for én krone i året.

Etter hvert fikk han og konen kjøpe Nøsteboden for 1,75 millioner kroner. Boden ble til selskapslokale og pub, og Iversen utførte selv omtrent all restaurering. Åtte millioner kroner av egne midler sies det at han brukte.

– Åtte millioner ... det er litt vanskelig å fastslå. Man både kjøpte, og byttet til seg materialer og tjenester og slikt. Men 40.000 arbeidstimer brukte jeg i hvert fall, sier han.

I Nøstebodens indre gemakker består omtrent alt av bruktmaterialer og antikviteter. Bardisk med septer fra alterringen i Nykirken, for eksempel. Formelt er det konen Mirela Iversen som eier stedet. Det er hun som driver det også. Driften går bra.

– Jeg tjener pengene, og han bruker dem, sier hun.

Iversen gliser, og prøver å se beskjemmet ut.

– Hun er streng. Men jeg liker strenge damer.

FROKOST: Fra venstre kunstneren Oddvar Torsheim, som er på helgebesøk, Rogers kone Mirela (46), Roger, og Iversen-parets barn Bianca (14) og Thomas Alexander (12).

Han traff henne i Romania for 18 år siden, da han var der i business-sammenheng. Hun var sykepleieren som hjalp med tolking. Nå har de Bianca på 14 og Thomas Alexander på 12.

– Han fridde etter to timer. Jeg sa selvfølgelig nei, forteller Mirela om starten på forholdet.

Det streite familielivet kom sent for Iversen, som er oppvokst på Gravdal sammen med to søsken. Voksenlivet startet med å følge i farens mekanikerfotspor.

Etter fagbrev på Bergen Mekaniske Verksted i 1981, ble Bangkok bostedet. Med jobb på Statfjord B pendlet han til Thailand – to uker på, fire uker av. Fri og frank, og med ryggsekk, ble landet trålt på kryss og tvers. Fortsatt er Thailand ofte reisemål, nå med familien.

– Der bygget jeg opp kontakter innen bronse. De har utrolig fint bronsehåndverk der. Og jeg er veldig glad i Thailand.

Midt på 1980-tallet sluttet han på plattform, flyttet til Brussel, og startet Jaguar-handel. Kjøpte ett år gamle eksemplarer, samt enkelte Porscher, og solgte dem til nordmenn.

– Butikken gikk mistenkelig bra. Jeg tjente gode penger, konstaterer han.

I 1988 la han ned Brussel-businessen, og dro til Tyskland. Med Hamburg som bosted og leid leilighet i Växsjö i Sverige, kjøpte han svenske antikviteter billig og solgte dem atskillig dyrere i sin tyske kunst- og antikvitetsbutikk. Ifølge Iversen en svært innbringende geskjeft, det også.

– Jeg renoverte et hus der også, i Hennebergstrasse. Naboer og vernemyndigheter var veldig positive. I Tyskland er det kriminelt å la verneverdige hus forfalle. I Norge har vi altfor svakt regelverk på sånt, sier han og hinter til sjøboder i Bergen som per dato forfaller dramatisk uten konsekvenser for eierne.

Fortsatt er han medeier i Hamburg-huset. I Bergen vakte det oppsikt da han i 2009 fikk kjøpe fem fredede, men shabby 1600-tallshus i Nøstegaten for én krone fra kommunen. Med som kjøpere var FAV Eiendom og Arne Veidung. Kommunens krav var at kjøperne skulle restaurere husrekken.

NØSTEGATEN: Husrekken Roger Iversen var med på å kjøpe for én krone er for lengst satt i stand. Til høyre ligger Nøsteboden. Nå vender han restaureringsblikket også mot kaien nedenfor, der Sukkerhusbryggen ligger under asfalten.

Ikke alle trodde de ville klare det. Men de fem bygningene ble istandsatt og fiffet opp til det ugjenkjennelige, med god hjelp fra sponsorer. Nå rommer husrekken 20 leiligheter, fire av dem utleid. Til sammen skal det bli 26 leiligheter.

Utleien skjer via Nøstegaten Eiendom AS – et selskap Iversen og konen eier halvparten av. FAV Eiendom eier resten. Eller mer korrekt, Mirela Iversen alene eier halvparten av dette selskapet også.

– De andre som ville kjøpe husrekken, ville at kommunen skulle betale halvparten av restaureringen. Vi var de eneste som ville fullfinansiere selv, sier Iversen.

Blant hans hjelpere og inspiratorer under arbeidet med å berge husrekken i Nøstegaten var Christopher Harris, som da var førstearkivar på Statsarkivet i Bergen.

– Harris ligger liksom gjemt under det hele, fastslår Iversen, og snakker varmt om betydningen av både ham og andre gode støttespillere. Han har flere av dem, noen godt bemidlede og med navn som Mohn og Rieber. For ikke å glemme byhistoriker Tryggve Fett, som Iversen betegner som sin mangeårige mentor.

– Selv betyr ikke jeg så mye. Jeg er bare en rotekopp og husdoktor, jeg, påstår han.

En av bygningene i Nøstegaten huset på 1800-tallet bordellet Vestindien. Iversen har forsøkt å gjenskape interiøret slik man kan forestille seg at det så ut da fiskere, fløttmenn og sjømenn oppsøkte gledespikene her.

Sukkerhusbryggen, rett ved Nøsteboden, er gjenstand for nye planer for Iversen. Mens vi står her, dukker en mann opp på kaien og lurer på hvor det nye horehuset er.

– Horehuset? Det er et museum! Horene ligger begravet lenger oppe her, svarer Iversen kjapt.

Det er ikke første gang han får spørsmålet.

– Det kommer folk hver dag og spør etter «bordellet». Nå kaller jeg det bordellet selv. Når jeg sier jeg skal til bordellet, og folk som ikkje kjenner meg overhører det, tror de vel at jeg skal på bordell. Hehe!

For tiden fungerer Vestindien også som galleri med bilder av Oddvar Torsheim, som har hybel på kvisten i Nøsteboden til disposisjon når han er i byen.

Forvandlingen av husrekken i Nøstegaten faller imidlertid ikke i smak hos alle. Iversen har hørt slikt som «det er blitt grusomt; altfor pent – det har aldri vært barokk på Nøstet, osv.»

– Jeg blir ikke såret, men jeg kan bli litt fortvilet. At folk har forskjellige meninger er greit, men de som sier at det ikke fantes barokk bør ta seg en tur til Universitetets bildesamling.

VERKSTED: Samlingen av bruktskatter hoper seg opp i verkstedet ved Nøsteboden.

70-tallsasfalten som dekker det originale bryggeanlegget som ligger komplett under Sukkerhusbryggen fnyser han av.

– Dette er jo forferdelig. Man kan få selvmordstanker! sier han, mens vi spaserer på bryggeområdet.

Et nanosekund senere snakker han entusiastisk om hvor flott det vil bli å få bryggeanlegget fra 1890 frem i lyset igjen, en del av byen som en gang var et livlig promenadeområde.

– Alle instanser er interessert; Havnevesenet og Grønn etat. Man må ha alle med seg når man gjør noe sånt. Vi har fått en pris – 720.000 kroner for å grave, og å fjerne massene. Paal Mowinckel vil ta kostnader. Vi vil ikke ha penger fra kommunen. Det er lettere å få ting igjennom hvis man betaler selv. Vi skal prøve å få flere av de gamle bergensfamiliene til også å være med på kostnadene.

Iversen ser også for seg å gjenskape brønnen som hestene drakk av den gang, og at hele området med Nøstegaten, Nøsteboden og Sukkerhusbryggen blir et helhetlig miljø. En bauta over familiene som innvandret til Bergen er også del av planen. For det var her de gikk i land, og det var herfra utvandrerne dro.

– Og det bedet der, sier han og peker på en ugressfylt rabatt ved gaten, der vil jeg ha skulpturpark med Torsheim sine skulpturer. Trærne skal få lusekofter, sånn som i Eidfjord, og vi kan kjøre årlige strikkekonkurranser med husmødre, og ...

Hadde det vært opp til ham, hadde også det bortstablede Ekserserhuset vært gjenreist bak husene i Nøstegaten. Han har tatt på seg å få huset opp, uten kostnader for kommunen. Omstendelige reguleringsprosesser og langvarig politisk villrede har så langt stoppet initiativet.

– Bygget er vakkert og veldig spesielt, og det er en enkel sak å gjenreise det, mener Iversen.

Hjemme har han 1000 kvadratmeter antikviteter. Pluss lagre rundt omkring.

– Min kone spør hele tiden «hva skal du med det?». Jeg sier at en dag får jeg bruk for det. Nå har jeg sett på Shoddyfabrikken på Askøy. Jeg vil gjerne kjøpe 2000 kvadratmeter der til lager.

En kaffekvern i Sverige startet samlemanien. 11-årige Iversen var på campingferie med foreldre og søsken. Kaffekvernen var gammel, og han kjøpte den for egne penger, trolig penger tjent på avl av mus.

– Og flasker. Jeg kjøpte mange flasker i Sverige som barn. Jeg var veldig sær som liten. Jeg gikk mye for meg selv. Men det var ikke noen plage, det altså.

NØSTEBODEN: Her har Roger Iversen og familien også leilighet.

For tiden leder han restaureringsarbeidet av Skuteviksboder 9. Sjøboden fra 1680-årene har siden 2013 vært eid av Bernt Henrik Hellesøe, styreleder i Unitech Offshore AS, en av Iversens venner.

Det var Iversen som ba Hellesøe om å kjøpe den kritisk forfalne sjøboden, der han nå selv er arbeidsleder for håndverkerne fra Litauen som skal få boden restaurert.

– Jeg spurte Bernt Hellesøe fordi Arne Veidung sa han ikke orket flere gamle bygg, sier Iversen, og legger ut om fremdriften i Skuteviken.

– Vi har lagt ny ringmur, skiftet alt av stenderverk, snart er resten av kledningen på, vi skal ha envalsede vindusruter ytterst, og doble vinduer innerst, knektene tegner jeg og skjærer ut selv, det er like greit, og ...

Vi får en speedversjon av bodens historie, om hvordan taket ble ødelagt under krigen, om hvordan sjøboden har stått til nedfalls i mange år, og om hvordan Tryggve Fett har hjulpet ham med å skrive søknader, initiere møter og alt som må være på stell av formaliteter i et sånt prosjekt.

Han forteller også om snubletråder.

For selv om kommune, havnevesen og vernemyndigheter nå viser velvilje til Iversens prosjekter, finnes det noen som ikke heier. Under arbeidet med Skuteviksboder 9 har en av disse gitt seg til kjenne. Tre bekymringsmeldinger til Fylkeskonservatoren fra en av byens arkitekter har stoppet arbeidet i to måneder. Bekymringene handlet om at det ble jobbet for raskt, kledningen var for bred og okermalingen feil.

Bekymringsmelding betyr byggestopp. Iversen er oppgitt over forsinkelsene.

– Etter hver melding har folk fra Fylkeskonservatoren vært her, og hver gang har de sagt at alt er i orden, og at vi kan fortsette arbeidet. Men vi har mistet to måneder, og det er mye nå. Vi må ha taket ferdig før vinterstormene. Det som irriterer meg, er at denne arkitekten aldri sendte bekymringsmeldinger da vinduene tidligere sto her med knust glass. Aldri.

En mistenksom arkitekt kommer neppe til å stoppe Iversen. Ikke bare Sukkerhusbryggen, men også Gassverket i Jekteviken, eid av Bir Nett, vil gjenoppstå, hvis han får det som han vil.

– Hvis vi tilbakefører Gassverket, vil jeg gjøre det om til noe à la Modern Tate (Storbritannias nasjonalmuseum for moderne kunst, red.anm.), men i mindre versjon. I tillegg til kunstutstilling, må man ha en inntekt. Da må man lage selskapslokale, eller andre ting, så man slipper statlig støtte.

Når man ikke er avhengig av offentlig støtte, står man nemlig friere, ifølge Iversen.

– Da kan du gjøre det på din måte.

TRIKKEKAFÉ: Deler av den siste trikken i Bergen har Iversen brukt som interiør i kafeen Trikken 106.

Frihet kan også den få som starter sitt eget firma fremfor å gå arbeidsledig, mener han.

– Jeg forstår ikke at det finnes arbeidsledige folk i Norge. Kan de ikke bare starte sitt eget firma? Mange kan det. Det er jo så utrolig mye man kan gjøre! Og man bør finne noe man liker å holde på med. Går man på en jobb man misliker, blir det åndelig prostitusjon.

Han gjorde det på sin måte også i 1985, da han skiftet statsborgerskap, og ble svensk.

– Fordi jeg ble så forbannet på grunn av Treholt-saken. Jeg tenkte inne i mitt hode at hvis alle skifter statsborgerskap, så kan regjeringen bare sitte der alene! Jeg har mye kontakt med Arne Treholt fortsatt.

At mange amatører tryner når de går i gang med restaurering, vet Iversen alt om. Det er gjerne ham folk kontakter når de ikke vet sin arme råd. Han strekker seg langt, men det har blitt altfor langt.

– Jeg har ikke svart på e-post på tre år. Jeg kunne få 300 e-poster på én dag etter å ha vært i media. Jeg holdt på å bli gal! Derfor må jeg distansere meg.

Iversen poengterer at han ikke tar betaling for å lede restaureringsarbeidet på Skuteviksboder 9, der vi er nå. Så hva får han igjen for jobben?

– Gleden. Det er ikke alltid penger er drivkraften. Jeg liker dugnad, å gjøre et felles løft. Ser du kaien der borte? Det er bosskaien. Den skal vi renovere. Får vi en veiavtale med kommunen og havnevesenet, så tar vi på oss kostnadene med å renovere, og så kan vi ha båt her, og vi kan samarbeide med Gamle Bergen, og ...

Roger Iversen er i gang igjen.

Publisert: