Norsk nok nå?

«Innvandrerapekatt. Muslimjævel.» Det er nok hets mot innvandrere nå, tenker Anton Mariyampillai. Han følte seg 100 prosent norsk, men ikke nå lenger.

SRI LANKA: Anton Mariyampillai, firebarnsbarnsfar og jobber i oljen.

Publisert:

Sjikanen slår imot 49-åringen fra et kommentarfelt på nettet etter at han har fulgt TV-dokumentaren «Flukt».

Reporteren Leo Ajkics møte med flyktninger har gjort dypt inntrykk på Anton Mariyampillai.

Han er katolikk, innvandret fra Sri Lanka for snart 33 år siden og har fast jobb i oljebransjen. Han hadde begynt å føle seg som bergenser og 100 prosent norsk. Så kom krigen i Syria og flyktningkrisen, og et hardere debattklima. Og så marsjerte Donald Trump inn i manesjen med sin retorikk.

– Jeg tror vi er på vei i gal retning. Jeg er bekymret for alt det negative som skrives i sosiale medier om innvandrere og falske nyheter. Jeg føler at innvandrere blir angrepet som en gruppe, og man kan få inntrykk av at alle er muslimer. Ikke at jeg har noe imot muslimer, men jeg hadde selv aldri sett en hijab før jeg kom til Norge, sier Anton.

Han er en av fem innvandrere som til sammen har bodd over 100 år i Bergen. De forteller om hvordan det er å leve i dagens debattklima, og om hvor vanskelig det kan være å «bare flytte tilbake dit de kom fra».

BOSNIA: Leo Ajkic, reporter og manager for hiphop-artister. Kom til Bergen for 22 år siden.

«Hvorfor oppholder det svinet seg fortsatt i Norge? Avtalen var at alle skulle tilbake etter krigen ...»
Sitat fra kommentarfelt

– Jeg har fått sinnssykt mye positiv respons etter «Flukt». Folk har skrevet brev og takket meg for at jeg har endret synet deres og gitt dem mer forståelse for flyktninger, sier Leo Ajkic (33).

Bergensbosnieren har besøkt skoleklasser der elevene forteller at de har blitt kjent med hverandre på nytt etter å ha sett serien.

Facebook-feeden til Leo Ajkic flommer over av ros. Men innimellom dukker det opp hatske kommentarer. Flere foreslår at han heller bør gjøre noe for fedrelandet sitt enn å sole seg i TV-glansen.

– De positive kommentarene betyr så mye mer enn de negative. Jeg har det greit og kan ikke få alle til å like meg.

Målet med «Flukt» var ikke å få alle til å elske innvandrere, men å gi mer forståelse for menneskene som flykter, understreker han.

Familien Ajkic flyktet fra Bosnia til Tyskland og deretter Norge da han var 11 år. Under Løvstakken levde han fritt og multikulturelt. De gangene han følte utenforskap, handlet det mest om økonomi. Han og faren samlet flasker for at Leo skulle få delta på aktiviteter.

Det er over 30 år siden. De siste seks årene har Leo bodd i Oslo. Han føler seg som «bergenser, bosnier, verdensborger – whatever», og mener ting knyttet til hobbyer og interesser definerer ham mer enn bosted og nasjonalitet.

TV-SUKSESS: – Folk har skrevet brev og takket meg for at jeg har endret synet deres og gitt dem mer forståelse for flyktninger, sier Leo Ajkic (33). Foto: NRK

– Nå er det så mye positivt rundt meg, og da er jeg norsk. «Han er bergenser, han». Men med en gang det er noe negativt, blir jeg dratt frem som innvandrer. Det er så mange båser jeg kan plasseres i: muslim, balkan, hiphop’er, kjendis ...

For en ikke-troende var det unektelig litt spesielt å bli kalt islamist, slik Leo ble da han i februar mottok Fritt Ords honnørpris.

– Det er mye de samme folkene som går igjen i kommentarfeltene, men hatet finnes der ute.

FAMILIEN: Hjemme hos Anton og Nilmini Mariyampillai står familieverdiene sterkt. Fra venstre barna: Jensia (11), Jessica (14), Jennica (2) og Aniston (13). – Vi har tatt det beste fra vår egen kultur og det beste fra norsk kultur, sier pappa Anton.

«Innvandrere på velferd er tikkende bombe. En presis og selvfølgelig konklusjon. Man må være politiker eller sosionom for ikke å forstå det.»
Sitat fra kommentarfelt

Anton Mariyampillai har invitert BT på kaffe og frukt for å utdype sine synspunkter.

– Fremmedfrykten har økt i Norge, og debattklimaet er annerledes enn da jeg kom, og slik det var utover 90- og 2000-tallet. Før følte jeg meg 100 prosent norsk, nå føler jeg meg 70 prosent norsk.

Anton er klar på at han merker en endring og at tonen var mildere før.

– En eldre dame kom nylig bort til meg på butikken og spurte om jeg er muslim. Jeg måtte forklare at jeg er kristen. Det settes opp et skille mellom nordmenn og muslimer, og et skille på hudfarge og utseende.

Utenfor den klassiske norsk eneboligen står familiens Toyota Prius Hybrid og Leaf elbil. Familiebildet i trappegangen hos Anton, konen Nilmini og de fire barna fyller nesten hele veggen. Ungene spiser pasta og kjøttdeig før de skal av gårde på aktiviteter.

KULTUR: Jensia spiller både fiolin og håndball, og pappa Anton kjører. Anton kom til Bergen for 33 år siden.

Anton dro fra fiskerlandsbyen Nagar Kovil i hjemlandet i 1985 for å gå på kristen folkehøgskole i Nordhordland. Mens han var i Norge forverret konflikten seg i hjemlandet. Det ble borgerkrig i Sri Lanka, og han ble værende.

– Det største kultursjokket var alle mulighetene. Å kunne velge vei videre i livet. Samt et system som virket på alle nivåer, et kloakksystem, skattesystem og det å kunne drikke rent vann fra springen. Det er det beste med Norge også i dag, sier Anton.

TALENT: Aniston tar bussen alene til Varden og håndballtrening. Han synger i Fargespill og har deltatt i Norske Talenter.

– Hvordan tror du fremtiden blir for innvandrere i Norge?

– Veldig utfordrende for de fra den tredje verden. Trump skaper splittelser, høyreradikale i Europa er på fremmarsj. Alle blir dratt inn i dette. Vi blir kanskje aldri akseptert fullt ut som nordmenn. Men heldigvis kjenner mange nordmenn igjen tamiler på navn og utseende og vet hva vi står for. Det er mye verre for andre grupper, sier Anton, og tenker spesielt på somaliere.

ATTPÅKLATTEN: Jennica er familiens lille sjarmtroll. – Fremtiden i Norge kan bli utfordrende, sier pappa Anton, som oppfordrer alle sine fire barn til å ta høy utdanning.

– Jeg blir provosert når noen snakker stygt om somaliere. Vi må heller løfte disse menneskene, sier han og minner om at de har mange år med krig bak seg.

På juleavslutninger og foreldremøter har han merket seg somaliske foreldre sitter alene, mens nordmenn nikker og setter seg ved andre bord.

– Nordmenn tenker kanskje ikke over det. Men noen ganger kan man kanskje sette seg ned med innvandreres bord og spørre: «Hei, hvordan går det?»

SOMALIA: Amina Sharif Mohamud, syvbarnsmor og familieveileder. Hun kom til Norge for 14 år siden, og er opptatt av å delta i det norske samfunnet. Har vært både klassekontakt og FAU-medlem.

«Alle VET at somalierne er ubrukelige parasitter – ingen vits å diskutere dette.»
Sitat fra kommentarfelt

Sur vind over Stemmemyren. Amina Sharif Mohamud hutrer mens hun ser datteren Dahaba (10) og Nymark-jentene i fjerde fotballkamp denne lørdagsmorgen.

Syvbarnsmoren følger barna på kamper og har vært klassekontakt for flere av dem. Men det tok omtrent ti år før hun følte at hun ble et aktivt medlem av det norske samfunnet.

– Det var kjempevanskelig i starten. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne for å komme inn i samfunnet, sier 42-åringen.

Somaliere er den tredje største innvandrergruppen i Norge, og den mest utskjelte. Blant annet fordi somaliere har lavest sysselsetting, kun 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene er i arbeid. Det forklares gjerne med at denne gruppen har vært kort tid i Norge, men noen mener det heller skyldes latskap.

Noe er fakta, men mye er fordommer når det gjelder historier om somaliere, mener Amina.

– Man må huske at etter 26 år med borgerkrig, har mange ikke fått gå på skole. Da er det ikke så lett å få jobb. Noen er også skadet av krigen.

Hun gikk selv på skole i Somalia, men måtte ta grunnskolen på nytt her. Slik lærte hun seg brukbart norsk, selve nøkkelen til integrering.

MED PÅ LAGET: Amina følger datteren Dahaba på Varegg-cup. – Ungene reagerer ikke på kulden. Det gjør jeg, derfor foretrekker jeg håndballkamper, sier Amina og smiler.

«Alle er mer enn det du kan se», er mottoet til Kirkens Bymisjon. Det synes Amina er et bra motto.

– Ting er ikke alltid slik de ser ut. Man må prøve og se og lytte før man dømmer. Ikke fordømme før man vet hva ting betyr. Det gjelder begge veier, både for innvandrere og nordmenn, sier hun.

Når det skjer et terrorangrep, merker hun økt skepsis og flere negative kommentarer om muslimer. Ikke mot seg personlig, mest i mediene.

– Jeg har ikke inntrykk av at det er så mange negative kommentarer fra vanlige folk. Politikerne er nesten verst. Listhaug er kvinne, men bryr hun seg egentlig om kvinner som meg?

På Empo flerkulturelt ressurssenter møter hun andre innvandrerkvinner. Empo (fra Empowerment) er et møtested med åpen barnehage, kurs og rådgivning. Her fikk Amina jobb etter at hun hadde gjennomført kurs i familieveiledning. To dager i uken hjelper hun andre innvandrere med å forstå norske normer og regler knyttet opp mot barneoppdragelse.

– På Empo fikk jeg nye muligheter, sier hun om senteret som drives av Kirkens Bymisjon.

BERGENSERE: – Ungene er blitt bergensere, sier Amina, med flokken på syv hjemme i leiligheten på Sletten. Fra venstre Abdirahman (5) foran Mustaf (14), Luul (12) med Faisa (2), Dahaba (10) foran Mahad (16) og Fortun (9) foran Amina (42).

Som familieveileder merker hun at mange er usikre i møte med det norske. Hun hører om flere som sitter hjemme og er redde. Redde for å miste barna hvis de innrømmer at noe er problematisk.

– I foreldresamtalene hos oss lærer de å bli mer åpne. Jeg pleier å si: «Du bor i Norge, du har barn her. Da må du gjøre noe for å delta i samfunnet og ikke bare sitte hjemme».

De som kommer alene, slik mange somaliere gjør, har større problemer med å bli integrert, mener hun. Å ha barn hjelper innvandrere å komme i kontakt med andre.

En vinterdag for 14 år siden kom Amina alene til Norge med to barn, en sønn på to år og en på fem måneder. Hun endte opp på asylmottaket på Stord. Der bodde hun i fire år og der møtte hun mannen som er far til de fem andre barna. Han bor og jobber fortsatt på Stord og er hjemme hos familien cirka annenhver helg.

Det er tøft å ha så mye ansvar alene, men barna er flinke til å hjelpe til hjemme, synes Amina.

HJELPER TIL: Når mor jobber, lager de eldste døtrene mat. Her er Dahaba i ferd med å lage ostesmørbrød mens Fortun tar ut av oppvaskmaskinen hjemme på Slettebakken.

Snøen, kulden og mennesker som ikke møtte blikket hennes overrasket henne mest.

– Vi afrikanere liker liv og røre. Mye lyd er bra. Her var alt så stille. Folk så ned i bakken og snakket ikke til meg. I dag er det noe helt annet å bo her.

Hun vet ikke om det skyldes at hun har vent seg til stillheten og den norske væremåten, eller om det er hun som er blitt mer norsk.

Amina føler ikke at hun er blitt bergenser. Men hjemme snakker ungene kav bergensk til hverandre.

– Livet i Bergen er fint. Det beste er at det er fred. Og at barna har mulighet til å uttrykke seg og ta utdanning. De er blitt bergensere, så vi flytter nok aldri tilbake til Somalia.

IRAK: Fatima Fowsi Al-Ali, alenemor og antropolog. Hun kom til Bergen for 29 år siden.

«Hvorfor kan de ikke bygge opp sine egne land i stedet for å komme hit som tiggere og asylanter når islam er så fantastisk?»
Sitat fra kommentarfelt

– Jeg blir oppgitt når folk ber flyktninger reise tilbake og jobbe for demokrati i landet de kom fra. Jeg tror ikke de skjønner hvor vanskelig det er, sier Fatima Fowsi Al-Ali (30).

Selv bodde hun i Egypt under revolusjonen i 2011 og så hva det kostet å kjempe for demokrati. Foreldrene hennes forsøkte også å dra tilbake til Irak for å bo der en periode etter at Saddam Hussein ble styrtet. Det fungerte ikke. Landet de flyktet fra på 80-tallet var totalt forandret.

En gang, lenge før Fatima ble født, hadde familien hennes et bra liv i Bagdad. For å gjøre en lang og ekstremt tragisk historie kort: foreldrene til Fatima mistet sine fem eldste sønner under Saddam Husseins diktatur. (Historien ble fortalt i BT i 2003.)

Nå har de fem barn igjen. «Fatima attpåklatt» var bare halvannet år da familien kom som FN-flyktninger til Bergen og etablerte seg på Flaktveit i Åsane i 1988. Familiens yngste er nok den som er blitt mest typisk norsk. Hun er alenemor og arbeidssøkende akademiker.

– På et jobbsøkerkurs hos Nav ble jeg spurt om jeg trodde navnet mitt var et hinder. Jeg er Fatima fra Flaktveit og jeg klarer ikke å forholde meg til at enkelte arbeidsgivere ikke kaller meg inn til intervju på grunn av navnet. Heldigvis tenker ikke alle slik, for jeg har vært på jobbintervju, sier antropologen, som i likhet med mange andre unge akademikere sliter med å få fast jobb.

I motsetning til sine hijabbærende søstre, er hun ikke-troende. Likevel ble hun støtt da hun så «Muhammed fucked pigs» tagget i undergrunnen på Danmarks plass, der foreldrene nå bor.

– Jeg blir lei meg av sånt på min families vegne.

Da hun fortalte om taggingen til sin far, sa han at hun skulle være takknemlig for at hun bor i et land der hun kan si ifra om det hun ikke liker. Han vet godt hva det vil si å leve i et diktatur.

NORSK-IRAKISK: – Norske verdier er en del av min identitet, og de vil jeg gi videre til min sønn, sier Fatima Fowsi Al-Ali med sønnen Hillel (5).

I det siste synes Fatima hun har merket at mennesker som stammer fra muslimske land blir mer mistenkeliggjort. Og at det virker som om kløften mellom innvandrere og innfødte nordmenn på sett og vis har blitt større.

– Før var vi bare annerledes enn nordmenn flest. Og det var helt greit. Etter 11. september 2001 ble vi også farlige. Så kom det en ny bølge av skepsis rundt flyktningkrisen i 2015.

Hun vet ikke om det skyldes at flere er skeptiske til innvandring, og tror det like gjerne handler om at folk har flere kanaler å ytre seg i. Uansett merker hun at de som ytrer seg, ordlegger seg krassere enn før.

– Selv har jeg sluttet å følge en del nyhetskanaler på Facebook for å skjerme meg. Kommentarene gjorde meg så opprørt, det er nesten som mobbing, sier hun og legger til at bildet ikke er helsvart.

Mange nordmenn er positive til innvandrere, og noen av dem deltar også i debatten.

Fatima mener retorikken til enkelte politikere bygger opp under fremmedfrykt og øker polariseringen.

– Når Sylvi Listhaug går med politiet og leter etter folk uten lovlig opphold, blir det mer stuerent å si «dra hem dit du kom fra».

Tidligere i vinter sa en kvinne nettopp dette til en mørkhudet passasjer på vei ut av Bybanen. Fatima var sjokkert vitne, men rakk aldri å reagere.

– Man kan velge om man vil se etter likheter eller forskjeller. Vi mennesker er ganske like over alt, synes jeg. Selvsagt finnes det innvandrere som er mannssjåvinister. Men også norske menn kan være det. Man kan ikke dømme hele grupper av den grunn.

Da familien Al-Ali flyttet hit, fikk faren til Fatima seg jobb som vaktmesterassistent i Bergen kommune. Senere laget han arabisk-norske ordbøker, utgitt på Fagbokforlaget og fortsatt i bruk.

Sammen er far og datter nå i ferd med å oversette en norsk barnebok til arabisk.

– Den norske verdien jeg setter høyest er likhetstanken. Norske verdier er en del av min identitet, og de vil jeg gi videre til min sønn, sier Fatima.

– Jeg kjenner meg mer bergensk enn norsk.

CHILE: Patricio Salomon, tobarnsfar og NAV-rådgiver. Han kom til Bergen for 40 år siden.

«Du kan kanskje spørre dem hvorfor de er i Norge fremdeles, Chile har vel lenge vært et trygt land å reise tilbake til for dem som kom som flyktninger derfra.»
Sitat fra kommentarfelt

Patricio Salomon (60) drømte lenge om å vende tilbake til Chile. 40 år etter at han flyttet til Bergen, skriver han fortsatt nostalgiske sanger om hjemlandet.

– Det er nesten litt komisk, sier Patricio.

Han er en velintegrert chilener med rådgiverjobb i Nav, bergensk kone, to voksne barn og fem barnebarn. Men også han har fått innvandrerfiendtlige kommentarer. Nå mener han innvandrermotstand retter seg mest mot muslimer.

Patricio synes det er relevant å spørre chilenere hvorfor de ikke flytter tilbake. Men det er ofte enklere sagt enn gjort.

MUSIKALSK INNPASS: Via musikken og Chile-aksjonen fikk Patricio Salomon norske venner da han flyttet til Bergen i 1977. Jimi Hendrix er fortsatt helten og Garage stamstedet til chilener-bergenseren.

Tidlig på 90-tallet, da Pinochet-diktaturet var historie, flyttet han, konen og deres to barn tilbake. De hadde vært på ferie der og drømte om et nytt liv i Viña del Mar. Solnedganger ved Stillehavet, strandliv, gamle venner og familie lokket. Men han merket at verken han eller hjemlandet var som før. Hans holdninger til likeverd og likestilling virket fremmed for de gamle vennene i klassedelte Chile. Etter en stund begynte også barna å savne venner og familie i Norge.

– De hadde det største savnet. Jeg forsto det godt, og fant ut at nostalgien måtte slutte med meg. Etter to år flyttet vi tilbake til Bergen, og nå kan vi reise til Viña del Mar på ferie.

Det tar tid å bli bergenser. Men når du er på reise og lengter tilbake til bergensgatene, kjenner du at du hører hjemme her, mener Patricio.

– Bergen er blitt en del av meg og dette er min by. Men jeg føler meg fortsatt som chilener.

Publisert: