Det har tatt meg tid å komme hit, det skal jeg innrømme. Veien til lykke har vært brolagt med hat, frustrasjon, irritasjon, utålmodighet og en følelse av å kaste bort tid. Jeg snakker selvsagt om bussens kamp mot bilen.

For en som bor i suburbia og jobber i sentrum, har det vært et slit å bli enig med meg selv om hvordan jeg best kommer meg til jobb. Historien begynte for 15 år siden. Bybanen var ikke født, og bussen brukte 50 minutter på 12 kilometer.

Som småbarnsmor kunne jeg heldigvis forsvare å ta bilen til jobb fordi jeg måtte rekke henting og bringing i barnehagen.

Men jeg hadde dårlig samvittighet. Først fordi jeg kjørte en gammel dieselbil. Så fordi elbilen også laget kø. Så var det stress å forholde seg til alle de andre bilene, køen, filskifter inn og ut av sentrum.

Og så hadde jo bussene begynt å gå oftere, og sluttet å ta melkeruten rundt halve Fana.

Jeg gikk systematisk til verks. Jeg tok tiden fra jeg gikk ut døren hjemme til jeg gikk inn døren på jobb, både med bil og med buss. La på utgiftene med parkering og busskort. Men det gikk jo fort ti minutter raskere med bil, selv om det ble litt dyrere.

Jeg måtte snu på det. Tenke på bussturen som et fristed, bare for meg, 35 minutter hver vei til å gjøre akkurat det jeg vil. Se på bussjåføren som en slags privatsjåfør, som plukker passasjerene opp nesten hjemme og kjører oss nesten helt til jobben. Det avgjorde saken:

På med lyddempende hodetelefoner, opp med mobilen. Finne favorittsetet, lese avisen, høre på radio, komme på jobb og være fullt oppdatert. Ingen mas, bilene glir forbi, jeg merker ikke at det er kø, ser ikke at det er snøkaos og at bilistene er superstresset.

35 minutter går så fort at vi plutselig er fremme.

Hjemveien: Høre favorittpodden (kan jeg anbefale vår egen BT20?), lese en bok, eller aller helst bla meg gjennom en uendelig Instagram-strøm. Av og til late som om jeg hører på noe på mobilen, mens jeg egentlig tjuvlytter til medpassasjerer i tenårene som diskuterer dagens drama.

Fristunder som dette heter #metime på sosiale medier, og er vanligvis ledsaget av bilder fra fjelltopper, turer i skog og mark, eller timer på spa.

Hvem sier at alenetid på bussen ikke er et lite spa i seg selv?

Det eneste som kan forstyrre denne verdifulle tiden for meg selv, er at det dukker opp kjentfolk jeg må snakke med. Jeg ser det på dem også. Vi flakker med blikket, har vi sett hverandre? Må vi sitte ved siden av hverandre og snakke? Er det sosialt akseptert å ta på seg headsettet når du dumper ned i stolen ved siden av en nabo, samme hvor grei vedkommende er?

Vi burde innført sosiale regler på bussen. Headset betyr «opptatt». Eventuelt et slags «jeg reiser alene» eller «ikke forstyrr»-skilt. For de verdifulle minuttene alene på bussen får du aldri igjen.

Hør BTs nye kulturpodkast «Republikken» her