Jenten som klarte det umulige

Henriette Vasstrand så ikke London-bussen komme. Dobbeltdekkeren på 12 tonn rullet over beinet hennes.

Triumf: -Nå kan jeg klare alt, sier Henriette og viser muskler til storhavet.

  • Bjørn Asle Nord
  • Roar Christiansen (foto)
Publisert Publisert

En ung kvinne står i BTs resepsjon en formiddag i august. Hun har spurt om å få snakke med en journalist. Hun smiler med hele ansiktet og er fast i blikket.

- Hei! Henriette, heter jeg, sier hun lavmælt.-  Jeg har en historie jeg veldig gjerne vil dele. Jeg vil fortelle verden om at det umulige faktisk er mulig, sier hun.

I hendene holder hun et par ark. Hun har sammenfattet historien sin.

- Kanskje du vil lese litt? spør hun.

HENRIETTE (22): - Jeg måtte ha gode folk på laget mitt, jeg ville vise at det umulige faktisk er mulig, sier hun.

«Jeg gikk fra å være en reisende, eventyrlystig, forelsket 21-åring til en ung jente som svevde mellom liv og død i Londons travle gater ... bare på et øyeblikk ble fremtidsutsiktene så mørke. Det var 6. juni 2013 ulykken skjedde. Jeg gikk hånd i hånd med kjæresten min da jeg impulsivt bestemte meg for å skifte retning ... det var i det øyeblikket paradiset mitt bare ble et minne langt borte og livet mitt ble snudd opp ned. Jeg ble påkjørt og overkjørt av en dobbeltdekker buss ...»

Litt senere på dagen sender hun noen bilder på e-post, ubehagelig sterke bilder. De viser en fortvilet jente på sykehus, med en fot som ligner et kjøttbein.

At hun i det hele tatt overlevde møtet med en London-buss, er ufattelig. En slik dobbeltdekker veier over 12 tonn.

At hun nå forteller at hun skal til Sola for å surfe om et par uker, ett år og tre måneder etter ulykken, er vanskelig å tro. Eller for å bruke Henriettes egne ord:

Umulig.

BEINET I FARE: De klarte å redde beinet på sykehuset i London. Hjemme i Bergen og på Haukeland ble det oppdaget infeksjon, og igjen var det fare for amputasjon. Foto: Privat

Henriette har alltid vært en jente som har trivdes med å være aktiv, full av liv og energi, og ofte vennegjengens klovn. Med sport markerte hun seg, fant mestring og kjente på lykke.

Hun var typen som ga hundre prosent hvis hun først bestemte seg. Så hun ble raskt god, både til å danse og bokse. Men skolen var ikke hennes greie, hun var for rastløs, bar på for mye uro. Oppveksten hadde ikke vært enkel.Allerede som seksåring mistet Henriette faren. Han var pionérdykker i Nordsjøen og tok sitt eget liv, en hendelse som ofte vendte tilbake i Henriettes tanker. Hun var lenge sint på ham, syntes han var en pingle og egoist som gjorde det. Men hun bebreidet også seg selv for det, på et barns vis.

VONDT: Henriette lå alvorlig skadet i flere uker på sykehus i London. I tillegg til de omfattende beinskadene hadde hun flere blødninger i hodet. Smertene var nesten ikke til å holde ut. Foto: Privat

Tenårene ble turbulente. Det var stadig ting som plaget henne. Hun begynte å feste. Først smakte hun på alkohol, så ble det hasj og etter hvert ruset hun seg på amfetamin.

Som 14-åring ble hun utsatt for en traumatisk hendelse, som hun lenge fortrengte og ikke ville snakke om.

Sporten ga Henriette pauser fra rusen, slik at den destruktive delen av livet ikke fikk rive henne i stykker. Dessuten følte hun at hun klarte å bevare litt fornuft oppi det hele. Hun var danseinstruktør, samtidig som hun jobbet som helsefagarbeider på Løvåsen sykehjem. Henriette holdt et høyt tempo i hverdagen, var stadig på vei til et eller annet.

Som 19-åring reiste hun ut i verden, på eventyr, på flukt og ferie fra alt, og for å lære seg en ny tøff sport.

Hun surfet bølgene på Bali, og red deretter bølgene på Barbados. Surfing var den vanskeligste sporten Henriette hadde prøvd, og følelsen av å lykkes på brettet ga en egen rus, den beste hun hadde kjent, og en frihetsfølelse hun aldri skulle glemme, og som siden skulle hjelpe henne.

EVENTYRJENTE: Henriette reiste ut i verden på eventyr som 19-åring. Hun ville lære å surfe og dro til Bali. Foto: Privat

Hverdagen kom fort hjemme i Bergen våren 2013. Henriette hadde kjøpt leilighet i en blokk på Landås for kompensasjonen Staten utbetalte til nordsjødykkere og deres etterlatte. Men hun var vant til at noe skjedde hele tiden, og slet med å finne roen på 33 kvadratmeter.

Henriette gikk på veggene. Opplevelser i fortiden innhentet henne igjen. Hun festet hardt, ble alvorlig deprimert og måtte søke hjelp hos en psykolog. Da venner spurte om hun ville bli med på konsert i London, så hun sitt snitt til en pause fra den traurige hverdagen igjen. Hun takket ja, og inviterte med seg kjæresten, selv om hun aldri hadde hørt om bandet Megadeth.

Henriette ringte mamma Tone, turen var nesten på sparket.

- Hvor er passet mitt, spurte hun.

- Jeg vet ikke, svarte moren.

Hun syntes datteren var for impulsiv. De hadde kranglet mye gjennom Henriettes ungdomsår. Mamma Tone ble stadig mer bekymret og følte at hun gradvis mistet henne. Og nylig hadde Henriette dessuten fortalt en sjokkerende hemmelighet. Det var nok nå. Hun var urolig for datteren, og håpet hun ikke fant passet.

Men Henriette ordnet seg nødpass, og dro.

«Hey, be careful, darling!» Det er de siste ordene Henriette husker.

Hun og kjæresten var på vei ut fra en mørk trang gate i Brixton da en mann ropte for å advare mot trafikken. Det var første dagen i London for kjæresteparet. Solen skinte, de ville kose seg i byen og prøvde en stund å selge billettene til konserten.

Klokken hadde passert ti om kvelden den 6. juni 2013. De gikk før siste sangen. Musikken ble for bråkete, de ville heller finne seg en pub. Men Henriette likte seg ikke i smauet, kunne ikke komme seg fort nok ut. Hun dro kjæresten med seg, og så ikke at der var en busslomme, og mer en helling enn en fortauskant. Kjæresten hørte Henriettes stemme forsvinne i motorduren.

BRUDDET: To ganger rullet bussen med sine tolv tonn over beinet. Røntgenbildet fra Saint Thomas Hospital viser det kompliserte bruddet. Bare en av fire med slike skader unngår amputasjon. Foto: Saint Thomas Hospital

Bussen traff hodet. Henriette ble dradd under dobbeltdekkeren, som rullet over venstrefoten hennes.To ganger fikk hun doningen på over 12 tonn over seg, først forhjulet, så bakhjulet. London-bussen hadde en fart på 35 kilometer i timen, ifølge politiet. Kjæresten så henne ligge i veien mellom 20 og 50 meter fra der de hadde stått sammen sekunder tidligere. Beinet var tvert av, hun lå der med åpne øyne og blodet rant fra munnen. Folk stimlet til. Kjæresten trodde Henriette var død, inntil hun hostet og ropte «hjelp meg, hjelp meg».

Hjemme hos mamma Tone Vasstrand i Bjørndalsbrotet ringte telefonen på natten. Hun fikk en ekkel følelse. Det var søsteren, Henriettes tante Elin, som slo på tråden. Hun fortalte at hun hadde fått en oppringing fra Henriettes kjæreste i London. Men hvor alvorlig skadet Henriette egentlig var, skjønte ikke mamma Tone før hun og søsteren kom til intensivavdelingen på Kings College Hospital tre dager senere.

Henriette var ugjennkjennlig. Hoven over hele kroppen, gul og blå, og det var sår over alt. Hun lå der forvirret, skrek og ynket seg i smerte, sterkt neddopet. Mamma kunne ikke ta på henne, ikke klemme, ikke gjøre noen verdens ting.

«Beina mine», sa Henriette og var redd for å kikke under dynen.

Mamma klarte ikke mer, det ble for tøft å se og høre datteren slik, hun satte seg ned i korridoren. Hun gråt og tenkte et øyeblikk: «La henne heller dø».

- Du må være sterk, sa en sykepleier.

Skadene var omfattende. Store bløtvevs— og knusningsskader i venstre legg og lår, et svært komplisert brudd i venstrefoten. To brudd i kraniet, etter hvert flere hjerneblødninger, skade i lever og nyre.

SÅRSTELL: Det gikk infeksjon i Henriettes bein, hun syntes det luktet råttent, død. Foto: Privat

«Ingen der hjemme skjønner hvor alvorlig dette er, at hun overlevde å bli kjørt over av en London-buss skulle ikke være mulig», skrev mamma i dagboken.

Det handlet først om å få kontroll på hodeskadene, undersøke at hjernen ikke var skadet.

«She has been very lucky», sa legene og politiet. Mamma Tone, tante Elin og Henriettes kjæreste tok inn på hotell, og de neste ukene besøkte de henne på sykehuset hver dag.

Henriette våknet fra kunstig koma. Hun var forvirret, sint og lei.

«Kapp av foten». «Jeg kommer til dø», sa hun på sitt mest fortvilte.

I flere uker med sterke smerter var morfinpumpen og annen smertestillende medisin redningen. På hotellrommet skrev mamma Tone i dagboken:

« Pleierne må bevege på henne når de vasker henne og det gjør ekstremt vondt, en smerte vi ikke kan forestille oss, skrikene skjærer gjennom marg og bein og tårene renner der jeg står og venter på at de skal stelle ferdig.»

Amputasjon ble diskutert. Bare en av fire med så alvorlige skader beholder foten. Men legene på Saint Thomas Hospital, dit hun ble overført, tente håpet. Blodårene på foten var utrolig nok intakte, og med avansert kirurgi og transplantasjoner av hud og muskler kunne beinet lappes sammen gjennom flerfoldige operasjoner. Kanskje ville det fungere?

Hud ble tatt fra rumpen, høyre lår og legg. Deler av den brede ryggmuskelen, latissimus dorsi, ble flyttet ned på beinet, øvre del av leggen. Et medisinsk team på over ti personer jobbet for å redde foten. Lederen av teamet, Victoria Rose, skrøt av hvor tapper Henriette var, og glemte ikke den norske jenten som tålte så mye smerte.

Henriette vekslet mellom hallusinasjoner og virkelighet, og mellom mareritt og dyp fortvilelse og små lyse øyeblikk. Henriette trodde hun hadde ligget på surfebrettet da hun kom fra operasjonsbordet, og kunne være på Bali da hun klarte å tygge i seg noen få biter melon. I drømmene dukket bølgene opp, saltvannet, frisk luft, alt hun ikke hadde der hun lå i sengen.

MUSKEL FLYTTET: Kirurgene tok også en del av den brede ryggmuskelen og flyttet den til beinet.

Sykehusoppholdet nærmet seg en måned, det tæret på kreftene og psyken. Om livet var berget, så gnagde frykten for å miste foten konstant. Henriette hadde gått fra å være en sprek og sterk jente på over 60 kilo, til 40 kilo. Hun fikk klaustrofobiske øyeblikk der hun bare ville rive av seg slangene og ledningene som var festet til kroppen. Hun skrek og gråt, var sint og lei.Selv enkle øvelser, som å bøye fingrene, var tungt og vondt. Hun ville ut, opp, gå, ha luft. Hennes største ønske var å komme hjem. Mamma Tone våket hver dag ved sengen hennes, og måtte stadig og ofte minne om at beina hennes var skadet. Da hjemreisen nærmet seg, ble det ikke sagt noe om hva som ventet.

«Vondt vil det bli lenge fremover. Hun har et sterkt temperament og viljestyrke. Bruker hun dette riktig, vil hun komme seg raskt», skrev mamma i dagboken.

Ambulansefly ble bestilt. Nær hundre tusen kroner ble satt inn på SOS Internationals konto. Henriettes bror la ut.

Familieforsikringen mamma Tone hadde, var gyldig for Henriette så lenge hun bodde på morens adresse. Men Henriette hadde flyttet til egen leilighet noen måneder før London-turen.

Flyet landet på Flesland. Henriette var omtåket, hun ville gjennom taxfreen, kjøpe snus og dra hjem. Men på flyplassen ventet en sykebil. Haukeland universitetssykehus sto klar til å ta imot henne.

Det ble en nedtur å komme på sykehus igjen. Det gjensto plastisk kirurgisk arbeid på foten, og lang opptrening.

Henriette var lei lukten av sykehus. Inne på sitt eget rom kjente hun lukten av seg selv. Foten stinket råttent, hun assosierte lukten med død. Hun ble slappere og dårligere. Det hadde gått betennelse i beinet der hun hadde fått operert inn nagler mens hun var på sykehuset i London. Nå ble betennelsen bare verre, og hun nærmest kollapset. Til slutt fant legene ut at det var en multiresistent bakterie. Det var på ny risiko for amputasjon. Igjen var hun tilbake i rullestol.

Henriette ble operert på Haukeland. De renset ut infeksjonen og satte på et slags stativ som skulle holde beinet på plass, slik at det fikk gro. Jernstativet skulle sitte på i mange måneder. For å kunne ta knekken på bakteriene i beinet ble hun satt på en langvarig intravenøs antibiotikakur. Da Henriette ble liggende på Haukeland, sank det inn hvor alvorlig skadet hun hadde vært, og fortsatt var.

For å finne styrke sammenlignet Henriette seg med andre innlagte på sykehuset, de som hadde det verre, pasienter med alvorlig kreft. Nå kom Henriette seg ingen vei, der hun tidligere hadde reist og flyktet eller rust seg vekk fra vonde følelser. Det ble rikelig med tid til å gruble. Hun spurte seg selv; «er det verdt å ta opp kampen?» Og hun svarte seg selv: «Ja, jeg kan ikke ligge sånn, og la meg fengsle i denne kroppen. Er du i en jungel, uten bein og omringet av løver, så må du finne en løsning».

Klarte hun dette, så ville hun klare alt. Hun ønsket et mer balansert liv.

Der startet hun. Sin egen lykke måtte hun selv sørge for. Ble fire av syv dager i uken bra, så kunne hun overleve på det. Det var verdt å leve om hun kom tilbake til det hun var aller mest glad i her i livet. Å drive med sport. Bokse, danse og surfe. Om kroppen ga henne en ny sjanse, så skulle hun behandle den med kjærlighet og respekt, ikke forsøple den med rus og piller. For Henriette var det alt eller ingenting. Og langt der fremme lå skumtoppene av de feteste bølgene i verden.

OPPTRENING: Henriette legger ned mengder av trening for å vinne tilbake funksjonen. Hun har såkalt droppfot, og vansker med å bevege ankel og tær oppad.

Hun ble skrevet ut fra medisinsk avdeling på Haukeland før jul i fjor. Det bar videre til Rehabiliteringsklinikken på Nordås. Der oppsto en ny utfordring. Svimmelheten hun hadde merket under den kraftige antibiotikakuren tiltok. Bivirkningene var potensielt kraftige, og kunne skade balansenerven. Hun ble tatt av kuren for at skaden ikke skulle bli varig. I verste fall ville infeksjonen blusse opp igjen, da kunne foten være ferdig.Opptreningen fortsatte på en fysioterapiklinikk ut på vinteren. Alt handlet om å trene seg tilbake, det var ikke rom for noe mer i livet hennes, kjæresteforholdet var over. Men Henriette følte hun ikke fikk nok fremgang. Bruddet hadde heller ikke grodd. Hun ble frustrert da fysioterapeuten foreslo at hun skulle trene armene mer. Foten var det ikke mer å gjøre med, fikk Henriette inntrykk av. Hun nektet å slå seg til ro med det.

Henriette ville ha «de rett folkene på sitt lag» for å vinne denne kampen. De som så hele henne, ikke bare en skadet fot, de som ville leve med drømmen hennes. Og de som kunne tilføre henne energien hun trengte. Henriette søkte i telefonkatalogen på nettet etter en ny fysioterapeut og valgte seg tilfeldig en klinikk i sentrum. Bergen Fysioterapiklinikk Fysioterapivakten.

- Hei, kan jeg få komme til deg, spurte Henriette.

- Ja, svarte Åse Birkhaug, fysioterapeuten i den andre enden.

Henriette fortalte at hun hadde vært i en «ganske stor ulykke». Åse Birkhaug ante ikke omfanget av skadene, før hun fikk sett bildene fra sykehuset. De var så fæle at fysioterapeuten måtte legge dem bort. Hun hadde praktisert i 30 år, men aldri sett noe lignende. Men det var noe spesielt med den nye pasienten. Uansett hvor ille ting så ut eller var, så tok Henriette det med et smil.

De fant raskt tonen.

Henriette kom til Åses klinikk nesten hver dag. Det var mengder av trening. Fysioterapeuten tilrettela med øvelser. Som knebøy, ergometersykkel og ikke minst balansetrening. Både skaden og behandlingen med antibiotika hadde tatt en del av Henriettes balanse. Forfoten hang bare og dinglet, det var dødt i tærne, skaden hadde gitt såkalt droppfot, og nå måtte bevegelsene trenes opp. Henriettes bein hadde 40 prosent av normal styrke og funksjon.

SMERTEFRI: - Jeg er glad i beinet mitt, sier Henriette. Drivkraften hennes var å mestre sporten hun elsker, med nytt bein. Hun kom tilbake på rekordtid.

Å gi opp var ikke noe alternativ. Åse hadde tent håpet hos Henriette. I påsken gikk hun over Vidden, med stativet på foten brukte hun seks timer på turen. Hun kjempet seg opp Stoltzen, og hun gikk på Ulriken annenhver dag. Foten hovnet kraftig opp etter de tøffe turene.

Bruddet ville ikke gro skikkelig. Det var juni, ett år etter ulykken, og Henriette gikk fortsatt med jernstativet på foten. Fysioterapeut Åse søkte på nettet etter vitenskapelig dokumenterte behandlingsmetoder. Hun fant ut at trykkbølgebehandling kunne hjelpe, og satte i gang. Tre uker senere viste røntgen at bruddet hadde grodd. Snart kunne hun kvitte seg med jernstativet. St. Hans-kvelden kastet hun alle «posebuksene» sine på Laksevåg-bålet. 29. juni fjernet hun stativet for godt og sov med trang dongeribukse hele natten, for å kjenne på følelsen av å være uten.

Henriette hadde så lyst til å løpe.

- Kan du gå, kan du løpe, sa fysioterapeut Åse. Ordene trigget Henriette. ”Kan du gå, kan du løpe” ble det nye mantraet, og hun så fysioterapeuten som mentoren.

På en av de varme dagene i sommer sa Henriette:

- Jeg har lyst til å surfe igjen.

- Ta med deg brettet ut i Grønneviken, så får du litt føling med brettet, sa Åse. Fysioterapeuten sto på land og filmet. Henriette lå på brettet, padlet, og prøvde å komme seg opp, uten å lykkes. Det var for tidlig, dessuten var det ikke forhold for surfing. Hun showet med barna som badet, steg opp fra vannet med tang på hodet, som trollet som eide Grønneviken.

- Du er ikke pasient lenger, du er frisk, ta tak i det friske livet, sa Åse.

- Jeg skal sove på det, sa Henriette.

- Hvor langt vil du komme, spurte Åse.

- Jeg vil tilbake til livet, jeg vil surfe igjen og fortelle verden at det umulige faktisk er mulig.

Et takkekort, «Just to say», står på reolen i fysioterapiklinikken. Noe av skjønnskriften flyter ut, akkurat som om det har fått vann på seg. I kortet står det skrevet:

«Kjære Åse. Ønsker å takke deg for alt du har gjort for å hjelpe min datter. Du har fått henne til å tro på at det hun selv trodde var umulig ble mulig. Hun kom hjem en dag og fortalte at du hadde sagt at kan du gå, kan du også løpe. I helgen så jeg henne løpe opp en lang bakke ... hennes høyeste ønske er å surfe igjen, og hun er på riktig vei ...»

Foto: PRIVAT

Mamma Tone og Henriette veksler et kjærlig blikk i sofaen i Bjørndalsbrotet. Det er i slutten av august, den endeløse sommeren lyser opp stuen.

- Du er en helt annen jente nå, enn for halvannet år siden, sier mamma.

- Vi er bestevenner nå, sier Henriette.

- Jeg måtte nesten miste deg for å få deg tilbake. Ulykken brakte oss nær. Før kranglet vi så mye. Nå har vi tilbrakt så mye tid sammen og pratet masse. Og du har reflektert mye og funnet ut hva du vil med livet ditt, sier mamma.

- Jeg trengte den knockouten bussen ga meg, jeg fant opp kjipe grunner hele tiden for å gjøre dumme ting, for å oppføre meg som en dritt mot andre mennesker. Ting jeg opplever i oppveksten gir meg ingen grunn til det, sier Henriette.

- Du hadde allerede begynt å ta tak i livet ditt før du reiste til London, sier mamma og må tørke en tåre.

Rett før Henriette dro til London fortalte hun om det hun hadde båret på siden hun var 14 år. Hun hadde blitt utsatt for et alvorlig overgrep mens hun var ruset.

- Da du fortalte det, falt noen brikker på plass for meg. Jeg forstår deg bedre. Ingen så en av de viktigste årsakene til problemene dine, ingen tok tak i det, sier mamma.

- Jeg skal aldri mer ha hemmeligheter, heretter skal jeg si ting som de er, sier Henriette.

- Jeg er så glad du traff en psykolog som kunne hjelpe deg.

- Psykologen spurte meg bare; «synes du det er rart at du har det sånn?», sier Henriette.

Borestranden på Jæren er som en tropisk drøm. Bred, og nesten øde, bader den i sol. Sanden er mer beige enn hvit. Det er 4. september, men nær 20 grader i luften.

- Jeg gleder meg noe sinnssykt, jeg har ikke sovet i hele natt, sier Henriette.

Hun er et eneste stort smil. I gresset ligger brettet hun sist brukte på Barbados for ett år og fem måneder siden.

En lastebil svinger inn på parkeringsplassen. «Surfschool.no», står det på bilen.

- Hei, Rune Lye her, sier instruktøren, en høy, slank og middelaldrende fyr.

- Henriette.

Instruktøren anbefaler Henriette et større og lengre brett, som flyter bedre og er lettere å stå på. Alt med tanke på at hun er ute av surfetrening og har en lang skadehistorie.

- Du kommer til å være så sliten at det ikke er noe igjen av deg, sier han.

De går noen hundre meter i sanden, vasser over munningen av Figgjoelven og finner et egnet sted, der bølgene bryter riktig og køen av surfere er kort. Henriette padler på brettet, gjør seg klar, gang etter gang. Hun sliter med å komme seg på opp på brettet, med timing og teknikk. Med kraft, hurtighet og balanse. Men så skjer det. Nesten.

HJELPEREN: -  Kan du gå, kan du løpe, sa fysioterapeut Åse Birkhaug til Henriette. Det trigget henne. Etter to dager i vannet svir det i huden på kneet. Åse iler til.

I noen sekunder står hun halvveis oppreist, før hun stuper inn i bølgen, reiser seg og strekker armene i været. Halv seier.- Du er ikke langt unna. Du har det i hodet, men ikke helt i kroppen ennå, sier instruktør Rune.

Han gir etter hvert Henriette en dytt, slik at hun kommer opp og får smake på følelsen av å stå på brettet.

- Det var som å begynne helt på nytt, men det er sykt gøy likevel, sier Henriette.

Hun kler av seg våtdrakten og kysser venstrefoten sin.

- Jeg skal bli like god som jeg var. Nei, bedre.

Hun henter frem et bilde fra sekken. Det er av en ung, pen mann. Faren hennes. Hun kysser bildet.

- Han er med meg. Jeg skal bli like tøff som ham, han var en av Norges tøffeste. Han er min helt, sier Henriette.

Hun er ikke lenger sint på faren, nordsjødykkeren. Hun forstår bedre hvordan han hadde det og hvorfor han slet, for et par år siden fikk hun lese dagboken hans.

- Jeg har også selv følt på det å ville avslutte livet. Jeg prøver å respektere det valget han gjorde. Men nå skal pappa leve videre. Gjennom meg.

På dag to på Borestranden er bølgene snillere, som skapt for Henriette. Fysioterapeut Åse har kjørt fra Bergen for å heie og være der for Henriette, i tilfelle hun skulle trenge hjelp med foten. En yngre, brunbarket instruktør, Sindre, har fått jobben med å hjelpe Henriette. De snakker godt sammen. Den unge instruktøren har observert Henriette på brettet og anbefaler henne å komme seg opp i to bevegelser, med den sterkeste foten som den mest aktive.

GOD KJEMI: Instruktør Sindre Aarhus Narvestad gir Henriette råd. Han har studert teknikken hennes med den «nye» foten. På dag to på Borestranden lykkes hun med å komme opp på brettet på egen hånd.

Hun prøver og tryner og prøver. Gir seg ikke. Ikke før hun står oppreist og rir på bølgen. Igjen og igjen. Nå sitter teknikken. Timingen. Flyten. Som om hun aldri har gjort annet enn å surfe. Tideler blir til flere sekunder på brettet, før hun havner i sjøen. Henriette spretter i været, hytter nevene i triumf. Hun flekser muskler mot storhavet, flater ut på rygg i sanden, med et salt seiersglis om munnen.

- Jeg er så sliten, men så full av energi, sier hun.

- Vanvittig imponerende, du tok det så fort, sier instruktør Sindre.

ENDELIG: Henriette rir bølgene igjen. Hun klarer det til slutt. Teknikk og timing stemmer. Hun er høyt oppe.

Henriette svir på kneet, hud er borte, men Åse er raskt på plass med et «second skin»-plaster som beskytter det ømme området. Surfejenten ser seg rundt i det åpne landskapet. Mot hyttene og husene som ligger på de grønne flate jordene.

- Her har jeg lyst til å bosette meg, nær alle disse fine strendene.

Leiligheten på Landås er klargjort for salg, hun vil flytte fra Bergen, surfe og utdanne seg til fysioterapeut. Men først skal de spise lunsj på stranden, gravlaks som mentor Åse har laget.

- Vil du lunsje med oss, spør Henriette surfeinstruktøren Sindre.

- Gjerne, sier han.

Henriette er i gledesrus over å ha mestret surfingen, over å ha fått livet tilbake.

- Jeg tror jeg er forelsket.

LYKKE: Henriette har klart det. For en lykke. Foto: Roar Christiansen

EPILOG: En kveld midt i september kommer Henriette innom BT igjen. Vi ringer til kirurgen Victoria Rose, lederen av det medisinske teamet som rekonstruerte Henriettes fot på Saint Thomas Hospital i London. På forhånd har vi sendt Rose et bilde av Henriette på surfebrettet.- Hei, Victoria, det er Henriette her.

- My God! Jeg kan ikke tro at du har kommet deg opp på surfebrettet, sier kirurgen. Rose sier hun har lurt på hvordan det gikk med den skjønne jenten som lå alvorlig skadet i et fremmed land.

- Det var en så forferdelig ulykke. Jeg er så imponert av måten du taklet det på og hvordan dine nærmeste støttet deg. Hvor lenge lå du på sykehus hjemme i Bergen?

- Månedsvis. Men det går bedre for hver dag som går. Jeg får ikke sagt hvor takknemlig jeg er, du reddet foten min, og livet mitt. Det er rart å høre stemmen din, det er som om jeg er tilbake på sykehuset, sier Henriette.

- Fantastisk å høre, ja, det er rart å høre deg også, sier Rose.

- Og hvordan går det med mammaen og tanten din?

- Fint, mamma gråt da hun hørte at jeg skulle snakke med deg. Det var en ting til; jeg elsker beinet mitt, for meg er foten vakker og jeg skal ta godt vare på den.

Publisert

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    – Min nye ferieby finnes ikke i virkeligheten. Dit drar jeg for å lade batteriene.

  2. BT MAGASINET

    «Ma Ma Thai overrasker»

  3. BT MAGASINET

    – Nå har jeg bestemt meg for å følge hjertet og bli med ham hjem til Portugal for å bli gårdsarbeider

  4. BT MAGASINET

    Sommeren 2020 mot årene før

  5. BT MAGASINET

    BT beklager – trekker matanmeldelse

  6. BT MAGASINET

    Dette er ikke et klubbtreff for Morgan-entusiaster. Det er familien Nordahl.

Mest lest

  1. Her stanser politiet en studentfest. – Vi har ikke fått sove på flere netter, sier nabo.

  2. Det er greit å være full, men flaut å være ruset

  3. Politiet fant kokain hjemme hos Petter Northug: – Jeg har gjort en stor feil

  4. Nyheter direkte