Mors engler
Når vi trenger det som mest, er helsevesenets helter nærmest.
Det er den første onsdagen i mars. Solen skinner, min mor og jeg er på vei gjennom Fløyfjellstunnelen. Stemningen er bedre enn jeg hadde fryktet.
Jeg sitter, mor ligger, bak i en ambulanse. Kroppen hennes er ødelagt av kreft, vi er på vei til stedet hun skal dø. Det er derfor det slår meg at stemningen i bilen er oppsiktsvekkende god.
Jeg kom til å tenke på denne høyst spesielle bilturen da jeg så en episode av «113» på søndag. NRK-serien følger heltene i gul vest, ambulansearbeiderne, på jobb.
Min mor hadde fått tilbakefall av kreftsykdommen et halvt år tidligere. Det tok bare noen måneder før vi forsto at behandlingen helsevesenet kunne gi, ikke virket. Hun hadde hatt noen strabasiøse måneder der hun først prøvde en dyr, alternativ behandling, og så var mye inn og ut av sykehuset. Nå handlet det bare om å kontrollere smertene, å gi henne en verdig avslutning.
Denne onsdagen var vi på vei fra Haukeland til palliativ avdeling på Røde Kors sykehjem. Mor hadde takket ja til å tilbringe sine siste dager der. For ambulansen var det verken en hastejobb eller noe dramatisk. Det var en rutinejobb mellom blålysturene.
For min mor var det den siste bilturen, den siste reisen.
«De er virkelig noen engler», slo mor fast. Hun snakket om de to ambulansearbeiderne.
Det var de som sørget for den gode stemningen i bilen. De kom med oppmuntrende ord, et vennlig klapp på skulderen, et beroligende smil. Bilturen tok bare ti minutter, men jeg kommer aldri til å glemme den.
Les også: Før døden skiller oss ad
Mor tilbrakte sine siste dager på sykehjemmet ute ved Handelshøyskolen. Der satt hun, i stolen ved vinduet, og så på bilene som kjørte forbi. Grått, trist og kjedelig, tenkte jeg.
Men for en døende var dette som å komme til paradis. Personalet var trent i å ta seg av mennesker i livets siste fase. De visste hva de skulle gjøre, de skjønte hvilken omsorg som trengtes.
De var der når mor trengte å prate. De serverte mat og kjærlighet i rause porsjoner. Var hun ikke sulten, fikk hun lindrende ord og noe å fukte strupen med. De ga av seg selv, og jeg lurte mer enn én gang på hvordan de klarte å være så positive på en arbeidsplass fylt av så mye elendighet.
For oss pårørende var det betryggende å se hvor godt mor hadde det denne vanskelige tiden. Hun fikk omsorg og pleie, hun ble behandlet med respekt og tålmodighet. Hun var omgitt av helter som gjorde alt for at utgangen hennes skulle bli så verdig og fin som mulig.
Absurd nok kunne hun ikke hatt det bedre.
Det er snart seks år siden min kjære mor forlot oss. Rett som det er kjører jeg forbi sykehjemmet der ute på vei mot Helleneset. Jeg ser opp på vinduet i tredje etasje, og vet at nå sitter det en annen der og venter.
Da tenker jeg at vedkommende er på den beste plassen det er mulig å være i en sånn situasjon. Omgitt av mors engler.
