Spol tilbake til midt på 70-tallet. De voksne tok oss med på biltur til Spania, vi var vel åtte og elleve, min bror og jeg. Vi kjørte og kjørte, stoppet, satte opp telt, spiste svidde grillkoteletter, pusset tennene ved siden av en sliten tysker med kulemage og avklippet dongeribukse. Vi sov på syltynt liggeunderlag i altfor varm sovepose og kjørte videre. Etter noen uker på stranden kjørte vi hjem igjen, mil etter mil etter mil.

Vi satt der i baksetet, og kunne ikke gjøre annet enn å høre på fars kassetter. Det var Bach, det var Chris de Burgh, det var Pink Floyd.