En studie i å bli snydens

Eirik del Barco Soleglad spaner på folk som raver rundt i bergensnatten.

FYLL: – Problemet med drikking er at når du er edru, tenker du en ting. Når du er full, tenker du det – og sier det. Eirik del Barco Soleglad (41) analyserer fyll som oppkjør til sin Jeppe.

Publisert Publisert

Som sentrumsboer går skuespilleren Eirik del Barco Soleglad ofte forbi Fotballpuben ved stengetid når gjestene velter ut. Når Vestre Torggate auler av overmåte ekstroverte gjester fra ymse skjenkesteder.

– Et steikendes liv, rett og slett. Å stoppe opp et kvarters tid ved Fotballpuben natt til lørdag eller søndag, er fascinerende. Jeg begynner å dikte historier – hvem er disse menneskene, og hvor kommer de fra?

Han betrakter henne som sitter i gaten med venninnen som holder håret, og ham som krangler med kjæresten.

– Sånt skjer jo hjemme hos folk også, men der holder de det for seg selv. Plutselig, i helgene, så er alle dører til sjelen på vidt gap, og alt av glede og frustrasjon kommer offentlig ut.

En slags kikker, det er det han er.

– Jeg liker å sitte helt stille og se på folk. Sett deg på en benk, og se på hvor sinnssykt forskjellig folk går, for eksempel. Det er gøy å observere mennesker når de tror seg usett. Men fulle folk bryr seg jo ikke engang om de blir sett.

SENTRALBADET: De første Jeppe-prøvene har foregått i Sentralbadet. Eirik del Barco Soleglad og Wenche Kvamme (til høyre), som har baronrollen. I denne oppsetningen er baronen blitt til baronesse.

Den nattlig opparbeidede innsikten i fylleatferd er en stor fordel nå, når Soleglad skal spille drikkfeldige Jeppe, den arme bonden som blir hundset av konen og rundlurt av adel og øvrighet.

En viss fallhøyde er det. Helge Jordal har spilt rollen, og Bjarte Hjelmeland har spilt den.

– Jeg kan ikke tenke på at Helge og Bjarte har spilt Jeppe tidligere. Jeg er nødt til å spille min Jeppe. Det er alltid noen som har spilt en rolle før, med mindre det er urpremiere. Men det er jo en ikonisk rolle, da.

DRIKKING: – Problemet med drikking er at når du er edru, tenker du en ting. Når du er full, tenker du det – og sier det.

En onsdag, tidlig i februar: I det slitne, nedlagte treningssenteret på Sentralbadet som fungerer som prøvesal for Jeppe-gjengen durer en vifte i taket og imiterer lyden av en boremaskin.

På gulvet tester Soleglad og medskuespillere ut sine roller. Hver replikk endevendes. Hva slags tonefall? Hva blir morsomst? Hvordan gjøre det enda mer gripende?

Soleglad vil ha ja takk, begge deler.

– Det er jo en komedie, men det er mye tragisk som skjer også. Jeppe kan både spilles i alvor, og som lettbent farse. Det er ikke mange stykker som tåler det. Det er denne kombinasjonen av komedie og tragedie jeg prøver å få til.

PÅ PUB: – Jeg liker å lese manus på kafé eller pub, sier Soleglad. Her på Henrik Øl & Vinstove.

Torsdag 2. mars, fortsatt i Sentralbadet. Jeppe som skysses av gårde som en hund til markedet etter grønnsåpe, Jeppe som i stedet ender på kroen og blir snydens.

På få minutter går Soleglad gjennom nær samtlige stadier av alkoholtørst – fra den desperate jakten etter noe å drikke, velværet og overmotet når alkoholen slår inn, til hjelpeløs, fornedrende, ralling i gaten.

Jeppe er en naiv skikkelse, uten kontakt med hvordan han oppfattes av andre, mener skuespilleren. Der ligger trolig nøkkelen til komediens slitestyrke.

– Tross alt er Jeppe glad og fornøyd. Hadde han vært en destruktiv, sur og bitter alkoholiker hadde det ikke blitt mye til stykke.

FORSOVELSE: At Eirik del Barco Soleglad tok teaterutdannelse i Bergen, skyldes at han forsov seg til opptaksprøve på Teaterhøgskolen i Oslo. Her sørger maskør Kati Sjøgren for passende tanngard til Jeppe-rollen.

I dagligtale bruker Soleglad sin barndoms nordnorske dialekt. Etter 20 år i Bergen, har han imidlertid god kontroll på lokalt, urbant talemål.

Soleglads Jeppe snakker derfor umiskjennelig gatebergensk.

– Den målformen passer rollen veldig godt. Slik det snakkes på Laksevåg; Gyldenpris og de strøkene. Men de kan snakke sånn andre steder i byen også, Åsane, for eksempel.

– Ikke i Fana?

– Nei, ikke der. Jeppe kommer ikke fra Fana.

I denne fasen kan skuespillerne fortsatt leke seg litt frem, følge innfall, komme med forslag. En tvist på en replikk som løfter innholdet, en bevegelse som forsterker handlingen. Finne rytmen.

– Nå er vi i åpen-trakt-fase. Så ser vi hva som overlever av alt det som ramler opp i, forklarer Soleglad.

– Det blir kunst om seks uker, ironiserer regissør Frede Gulbrandsen.

  1. NY PÅ HÅRET: Jeppe vil våkne fra en fyllekule med ny, raff frisyre.

  2. ALKOHOLSUG: Kjøpe grønnsåpe eller brennevin? Soleglad tar hver muskel i bruk for å visualisere sin alkoholbesatte rollefigurs kvaler.

Fordypningen i Jeppe-skikkelsen har i det hele fått Soleglad til å reflektere over fenomenet alkoholrus. Han har lest seg opp. I «Avhandling om tømmermenn» av spanske Juan Bas, analyseres blant annet fyllesykens vesen med nysgjerrig skråblikk.

– Angeren, angsten, skammen og frykten dagen derpå – og så fasen når det går over, og du tenker «hm, det hadde vært godt med et glass rødvin nå ...». Det er veldig interessant. Første gangen når du blir skikkelig full har du det først kjempegøy, så blir du syk og må kaste opp. Man skulle tro at læringsprosessen da var slik at «dette skal jeg aldri gjøre mer». Men vi gjør det jo igjen, gang på gang, selv om vi etter hvert lærer å stoppe før vi blir syke.

STUSS: Skjegget stusses til Jeppe-stil. Håret ligger også tynt an – det er for pent, mener regissøren. Soleglad håper han slipper å bli skamklippet.

Skuespilleryrket tilhører tradisjonelt de våte yrker, vet Soleglad. Noen i hans bransje drikker nok flere enheter enn anbefalt av helsemyndighetene.

– I prosessen med Jeppe har jeg blitt veldig bevisst på hva jeg selv drikker. Jeg har en venninne som forleden sa at hun ikke kunne huske sist hun var i en sosial sammenheng på fritiden med jobbrelaterte folk, der alkohol ikke var involvert. Faren ved slike yrker er at alkoholen alltid er i nærheten, på en eller annen måte.

«SLIK!»: Regissør Frede Guldbrandsen viser Soleglad hvordan han mener at Jeppe skal drikke.

Det var ofte alkohol i nærheten i Soleglads barndom også. Som halvt fransk tilbrakte han mye tid sammen med sin fars tallrike familie i Languedoc-området i Sør-Frankrike.

– Vi kunne være 25–30 til bords, og der var vin en helt naturlig del av måltidet. Det kunne bli høylytt, og de begynte å fortelle historier, det var gitarspill og sang. Kjempestemning! For meg var det bare sånn det var, og en klar kontrast til det norske, pietistiske.

Som 12-13-åring fikk også han alkohol til maten – en dash rødvin nederst i glasset, som så ble fylt opp med vann.

– Det smakte jo ikke noe godt! Men slik lærte jeg å drikke. I Norge hadde det vært utelukket. Det er kulturforskjeller. Her i Norge drikker man, eller så drikker man ikke. Og her drikker man til det er tomt, eller til man er i ferd med å bli syk. Sør-Europa har ikke tradisjon for denne flatfylla.

LUEBESVÆR: Jeppe-luen til skuespilleren viser seg å være litt stor, finner Soleglad raskt ut ved første test.

Siden Soleglad som 20-åring fikk engasjement på DNS rett etter teaterutdannelsen, har det gått riktig bra.

Soloshowet i 2004, «Herbjørns Verden», høstet kritikker som «Strutter av det glade vanvidd». «Han er 360 grader begavet galskap ... så overraskende annerledes, originalt og morsomt at man blir helt rørt».

Gjøgleren i ham har hentet mye inspirasjon fra den italienske teaterlegenden og nobelprisvinneren Dario Fo, som døde i fjor. Soleglad ble veldig fascinert da en skuespiller gjestet Ringerike folkehøyskole der han var elev, med «Mistero Buffo» – en samling gjøglermonologer fra middelalderen, samlet og bearbeidet av Fo.

– Da begynte jeg å lese skuespillene hans. Utgangspunktet er den lille mann, der det er makten som rår, og hvordan han prøver å klare seg i en verden som er rigget mot ham. Grunnen til at jeg ble skuespiller, er at jeg liker å fortelle historier. Dario Fo hadde en eminent fortellerstemme, om alvorlige, triste tema ved å bruke komedien som virkemiddel.

STORE SCENE: En av de første prøvedagene med kostymer på Store Scene. Fra venstre: Arne Toivo, regissør Frede Gulbrandsen, sufflør Linda Notøy, Nina Holvik (påklederske), Chatrine Hopstock (rekvisitør), Jon Ketil Johnsen (spiller skomakeren), Reny Gaassand Folgerø (Nille) og Jeppe – Eirik del Barco Soleglad.

Største rolle, før Jeppe, spilte han i fjor høst, da publikum og anmeldere lot seg begeistre av hans August i dramatiseringen av Hamsuns «Landstrykere», et samarbeidsprosjekt mellom Hålogaland Teater og Riksteatret. «Fyrig, spretten og forførende» skrev for eksempel VG om Soleglads karakter, og trillet femmer. NRK Troms ga seg ende over: «For en unik skuespiller. For et artisteri.»

Han ble glad, selvsagt. Han ble også glad, da han for over ett år siden i all hemmelighet fikk vite at han skulle få rollen som Jeppe på DNS.

– Jaha – så vi er der nå, tenkte jeg.

– Der hvor?

– August, Jeppe – de store rollene ... Enhver skuespiller mener jo selv at man kan gestalte de store rollene. Men bekreftelsen kommer først når andre mener det også.

Komikeren i Soleglad har også fått solid bekreftelse opp gjennom årene. Han kunne trolig satset for fullt på en komikerkarriere.

– Nei. Det vil jeg ikke. Jeg er sceneskuespiller. Det har aldri vært viktig for meg å bli kjendis. Det er veldig hyggelig når folk kommer bort til meg på gaten og takker for noe de har sett jeg har gjort, men det at alle i alle sammenhenger vet hvem du er, er ikke for meg noen besnærende tanke.

– Ikke?

– Nei. Jeg vil mye heller bli anerkjent enn kjent.

Publisert