Kan lommeboken gjøre deg lykkelig?

– Er du lykkelig, pleier en kamerat å spørre. – Sjelden, svarer jeg.

Publisert:

HER FANT JEG LYKKEN: En stor takk sendes til Skyss, som gjorde at jeg et øyeblikk følte meg lykkelig, skriver Per Lindberg. Foto: Ørjan Deisz

Hvorfor jeg skriver om dette her? Jo, det hadde seg sånn at jeg mistet lommeboken lørdag den 13. oktober. Jeg reiste med buss fra Stemmemyren til Skuteviken og gikk derfra hjem. Der merket jeg at lommeboken var borte.

Jeg gikk ruten opp igjen, men fant den ikke. Det ble ikke bedre av at det regnet 115 millimeter denne dagen. Hjemme igjen tørket jeg opp og stengte bank- og kredittkort.

– Du sparer i hvert fall penger, sa min kamerat.

Tja. Jeg hadde en vase med mange mynter og noen sedler, min egen lille sparegris. Nå har jeg bare vasen.

Jeg skulle bestille en billett, men merket at det ikke er enkelt uten kredittkort. Sånn kan det gå når man er blitt avhengig av plast.

Les også

Les også fra Per Lindberg: Politiradioens beste venn er borte

Mandagen oppsøkte jeg Skyss på Bystasjonen. Min siste sjanse var at lommeboken hadde forsvunnet på bussen og levert inn av en ærlig sjel.

Ganske riktig, der var den! Med sertifikat, kreditt- og bankkort, en 50-lapp og noen kvitteringer.

– Fantastisk! Nå ble jeg lykkelig. Tusen takk, utrolig, sa jeg til mannen i skranken da han ga meg lommeboken.

En eldre kvinne gledet seg over utbruddet mitt. Tilbake på jobben fortalte jeg historien til alle som gadd å høre.

Med unntak av den nevnte mandagen, var jeg lykkelig torsdag 25. oktober, da fotballaget jeg er hjelpetrener for, vant mot en tøff motstander.

Les også

Per Lindberg: Da jeg bestemte meg for å leke prest

Jeg satt hjemme i stuen, drakk kaffe og studerte tabellen etter kampen. Den følelsen. Ren og skjær lykke.

Noen dager seinere var jeg i Bergen tingrett. Der møtte jeg en mann som hadde sittet varetektsfengslet i åtte måneder i en alvorlig narkotikasak.

Han ble frifunnet, og skulle jo løslates, men statsadvokaten anket og ba om at han ble sittende i fengsel.

I fengslingsavgjørelsen fra retten sto en setning jeg bet meg merke i:

På spørsmål om hvordan det var å bli frifunnet, «svarte han at han ble lykkelig.»

Følelsen varte ikke lenge, ettersom statsadvokaten anket og ville ha ham i fengsel. Min lommebok var en bagatell i forhold, fellesnevneren var lykke.

Dagen etter så jeg bergensere på vei til Stadion for å se Brann spille mot Rosenborg. En helt spesiell stemning i bygatene, en følelse av lykke, i det minste håp. Vi vet jo hvordan det gikk.

Jeg fortalte om alt dette til en advokat jeg kjenner. Han har nok penger, men er tydelig på at de ikke gjør ham lykkelig. Han er heller ikke sikker på at jeg var lykkelig da jeg fikk lommeboken tilbake.

– Lykke er en dyp glede, riktignok ofte kortvarig og utløst av en hendelse, men jeg tror du ble lettet, og ikke lykkelig. Det er forskjell på det, sa han.

Permanent lykke finnes ikke.

Ikke vet jeg. Inntil lykken dukker opp her eller der, kan vi trøste oss med ordene til den avdøde franske visesangeren Charles Aznavour:

Lykkelige mennesker er ikke interessante.

Publisert: