BT Magasinet

Ut på tur, alltid sur

Den største trusselen mot familieidyllen er å pakke gjengen i bilen for ferie.

Påsken ble brukt i Haugesund hos mine svigerforeldre. Selve oppholdet gikk greit, men reisen ned var en skrekkfilm for alle som er glad i lykkelige kjernefamilier. Dessverre var ikke dette et unikt tilfelle, alle turer som inneholder overnatting fører til kok og kaos.

Den dårlige stemningen begynner tidlig. Jeg får i oppgave å hente ned det som kan ligge og stå av kofferter fra loftet. Jeg svarer med en utspørring om hvorfor vi trenger så mange kofferter for en kort tur til Haugesund. «Vi skal jo ikke flytte ned dit», mumler jeg irritert for meg selv.

Min pakkeregel nummer en er at alle plagg som kommer ubrukt hjem er et nederlag. Min kones verste mareritt er at det dukker opp en situasjon hvor vi ikke har de rette klærne. Jeg forstår at en ferietur på Vestlandet setter visse føringer. Ungene må ha klær til å takle fire årstider på en og samme dag. Men at de også skal ha med klær for å kunne stille uanmeldt i fire bryllup og en gravferd er en smule ekstravagant. Denne ideologiske konflikten har fratatt meg pakkeretten, men jeg tviholder på sutreretten.

Kvelden før avreise innkaller jeg til foreldremøte. Da lages det liste over hva som gjenstår slik at vi ikke glemmer noe. Ikke fordi jeg er så veldig organisert, men et klassisk tilfelle av «brent barn skyr ilden». Det begynner fint og pyntelig. «Husk å skru av vannet til vaskemaskinen», «ikke glem Ipad-lader». Så tar det fyr i teltet. Det dukker opp oppgaver som jeg ikke har fått med meg at jeg skulle utføre. «Jeg trodde du skulle gjøre det», svarer jeg på spørsmålet om hvorfor jeg ikke har gjort det. Det er som å kaste vann på brennende olje. Den dårlige stemningen eskalerer.

På utreisedagen koker huset fra hanen galer. Bare at denne hanen er vekket av tre kokende unger. De har reisefeber og millioner av lopper i blodet. De viser ingen nåde for foreldre med manko i søvnbanken. Stemningen i huset blir fort kaotisk. Det hjelper ikke at jeg er en tidsoptimist som aldri lærer. Plutselig må alt skje på en gang.

Jeg er et sindig vesen, men å pakke i bilen gjør meg til en ilter gnager. Jeg rasker med meg det jeg finner av kofferter og fyller bagasjerommet. For hver koffert jeg anser som unødvendig stiger blodtrykket. «Har du husket de to på rommet», klinger det fra andre etasje. «Er det flere kofferter? Er du sinnssyk? Skal vi invadere Haugesund?» bjeffes det fra første. Ungene skjønner tegningen og flokker til vinduet for en ny episode av «Sintepappa pakker bilen».

Småsvett og forbannet erklærer jeg bilen for pakket. Da dukker min evige nemesis opp: bæreposene. Du kunne gitt min kone alle koffertene i hele verden, hun hadde fremdeles funnet noe å stappe ned i en pose. Rasende river jeg ut kofferter for å finne steder å stappe bæreposene inn i. Jeg smeller igjen bagasjelokket og vinker til tilskuerne mine.

Å få ungene i bilen er som å samle sauer fra sommerbeite. Har du kontroll på én, forsvinner de andre. Når de endelig er sikret i bilen, er tiden knapp. Skal fergen rekkes må ingenting uforutsett skje. Så kommer den snikende følelsen av at man har glemt noe. Var det noe vi glemte å føre opp på listen? Tok vi ut støpselet til vannkokeren? Passet på at ingenting lå i nærheten av ovnen i stuen? Skrudde vi av vannet til vaskemaskinen? Vi snur bilen og tar den tunge telefonsamtalen om at vi ikke rakk fergen denne gangen heller.

widget-list