Til å stille klokken etter

Elleve måneder i året er vi slaver av klokken. I den tolvte kan du stille klokken etter meg.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Fra august til juni er jeg trøtt om morgenen. Når klokken ringer, vil jeg helst sove en time eller to til. Det er ille om mandagen, før det blir verre utover i uken.

I helgen, derimot, våkner jeg før fuglene begynner å kvitre. Da ligger jeg der og nyter at jeg ikke trenger stå opp, og lurer på når hun ved siden av har tenkt å våkne.

Men så er det plutselig mandag igjen. Jeg synes mandagene kommer brutalt ofte, spesielt fra august til juni.

Det var ekstra ille for et par uker siden. Første mandag på jobb etter ferien var det knallhardt å komme seg ut av sengen. Det er rart med det, når du har kunnet sove så lenge du vil i en måned, og så plutselig må opp fordi klokken ringer. Over natten er du slave av klokken igjen.

Da er det annerledes i ferien. Det er mindre stress, mindre mas, mindre kav. Dette fører til at kroppen min går inn i den tilstanden at du kan stille klokken etter den. Jeg sovner i god tid før midnatt. Jeg våkner nesten til samme tid hver morgen.

Denne sommeren har jeg fundert mye på hvorfor det skjer bare i ferien. Det burde jo være motsatt. Tenk om vi kunne sprette opp uten slumrefunksjonen hver eneste arbeidsdag.

De siste syv årene har vi feriert på den knøttlille, bilfrie øyen Lopud utenfor Dubrovnik. Der tar jeg mitt daglige morgenbad før resten av øyen våkner.

Les også

Les også: Vi som har et barn for lite

Jeg har aldri alarm på, men klokken åtte presis vasser jeg ut i det krystallklare og vanligvis blikkstille vannet, uten andre tilskuere enn hun med tatoveringer og nesering som rydder stranden og han som ser ut som han åpner kaffebaren i søvne.

Jeg svømmer like langt hver dag, 400 meter på 20 minutter. Absolutt ikke fort, men langt og lenge nok til å få kroppen i gang og søvnen ut av øynene.

I år førte denne fine morgenrutinen meg inn i noen stevnemøter jeg aldri kommer til å glemme.

Ti på halv ni, akkurat da jeg hadde satt meg ned på solstolen for å tørke, kom hun. Den gyllenbrune damen i rød badedrakt var like uavhengig av klokken som meg, og like presis.

Hun var noen år eldre enn meg, og hadde nok bedre sovehjerte. Eller kanskje hun bare hadde lengre vei til stranden, kanskje hun tok en kaffekopp først. Det snakket vi aldri om.

Vi snakket faktisk ikke sammen i det hele tatt. Vi utvekslet noen høflige nikk og smil, det var det hele.

Da det var gått en ukes tid, stoppet hun opp og sa noen ord på engelsk:

– Samme tid, samme sted, sa hun og smilte.

– Alltid, svarte jeg.

Jeg følte vi hadde blitt litt kjent på denne uken, men flere ord var overflødige. Vi var på samme frekvens, damen i rødt og jeg. Vi hadde funnet roen. Hun gikk videre til den samme solstolen som dagene før, noen meter bortenfor meg. La fra seg håndkleet.

Så svømte hun av gårde, slik hun pleide, mens jeg satt der og nøt stillheten.