Vi som har et barn for lite

Hun ble født først av mine tre døtre, men er fortsatt yngst.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Jeg har mistet begge foreldrene mine. De var ikke gamle da de døde, og jeg har felt mine tårer. Likevel er det naturlig at foreldrene dør, og at barna gråter når det skjer.

Det er verre når barna dør først.

Maritha ble født i april. Hun var en frisk, skjønn baby med normal utvikling. En solstråle, den første jenten. Hun hadde to storebrødre, og skulle siden få flere søsken. Alt var normalt.

Det var travle dager med tre små, men det gikk mot sommer og dagene ble lysere og lysere. Ferien nærmet seg.

Den første dagen i juli ble hun døpt, familien var samlet til høytid og fest. Det var sommerens høydepunkt.

25 dager senere ble verden snudd på hodet.

Klokken var ti over åtte, det var varmt, og unormalt stille i rommet. Maritha skulle egentlig våknet for mange timer siden for å få mat. Hun lå på magen i en kunstig stilling.

Hun beveget seg ikke, pustet ikke.

Kort tid etter hadde vi huset fullt av flinke ambulansefolk, men det var for sent. De kunne ikke gjøre noe.

Maritha var død, tre måneder og fire dager gammel.

Vi fikk ikke noe forvarsel. Dødsårsaken var ullen, det ble kalt krybbedød. Vi fikk aldri noe svar på hvorfor hun døde. Hjertet hadde stoppet mens hun sov. Sannsynligvis hadde hun ingen smerter. Vi hadde ikke hørt en lyd fra henne den natten.

På den tiden døde over 100 barn i Norge hvert år i krybbedød. Det ble snakket om hvilken madrasstype man hadde, om barnet lå på magen eller ryggen. Vi hadde lagt henne på rygg, men hun var akkurat begynt å snu seg i sengen.

Heldigvis hører vi nesten aldri om krybbedød lenger.

Les også

Les også: Mors engler

Den siste dagen i juli ble Maritha gravlagt fra Fyllingsdalen kirke av den samme presten som døpte henne en måned tidligere. Den hvite kisten var så liten at jeg kunne ha båret den selv.

Det var en grå dag, men mens vi satt der og stemningen var på det tyngste, kom solen frem og skinte på det vakre steinkorset som henger over alteret i Fyllingsdalen kirke. Det var nesten som om hun sendte oss en hilsen.

Jeg tenker ofte på Maritha. Hver gang vi i mediene forteller om barn som dør, vet jeg at det sitter foreldre og andre pårørende der ute som gjennomgår de samme grusomme dagene som vi gjorde den gangen. Jeg leser dødsannonser og sender en ekstra tanke til dem som har mistet et barn.

Det er fortsatt vondt å tenke på at vår førstefødte datter ikke fikk vokse opp. I dag ville hun vært 29 år, og jeg tar meg fortsatt i å undres over hvilket liv hun ville hatt. Hadde hun jobbet i barnehage, som to av sine søsken? Hadde hun hatt barn, som sin eldstebror? Hadde hun ...?

Jeg får aldri svar, men de dypeste sårene etter den blytunge julimåneden i 1990 er leget. Det er heldigvis mye rett i den gamle klisjeen om at livet går videre. Vi skal aldri ta noe for gitt, livet kan endre seg over natten. Derfor må vi huske å ta vare på hverandre mens vi kan.

I dag har jeg fire flotte barn, to gutter født før Maritha og to jenter som skulle vært lillesøstrene hennes. De fikk aldri bli kjent med søsteren sin. Men i hjertet mitt har alle fem like stor plass.