Hei, hei, hallaisiken

Det finnes antakelig nærmere 300.000 måter å si «hei» på bergensk.

Publisert Publisert

Her i Bergen har vi det kjekt, og det må alle forholde seg til. Foto: Helge Skodvin

Treåringen i huset har i det siste gått rundt og gaulet «hei, hei, halaisikken». Det er selvsagt normal oppførsel for en ung bergenser, men jeg fant etter hvert ut at årsaken var sangen «Vi e’ Bergen», laget til Bergens store 950-årsjubileum.

Mot slutten av refrenget synges det «hei, hei, halaisikken», og de sveiper med det innom to vanlige hilsemåter i Bergen. Hvis noen skulle finne på å lage et stykke musikk som tar for seg alle de bergenske hilsemåtene, hadde det imidlertid ikke holdt med en tre minutters popsang.

Da hadde vi nok trengt en opera i fire akter.

Les også

Min private månelanding

Bergensere sier mye rart. For en tid tilbake dukket uttrykket «gis» opp i deler av byens hiphop-miljø. Jeg spurte bergensrapperen Angelo Reira hva det betydde. Samtalen gikk omtrent slik:

– Hva betyr det egentlig?

– Det betyr mye greier. Dette tror jeg du må skrive ned. Du vet «ke det går i»?

– Ja.

– Det var en gammel tjommi som forkortet det og begynte å si «ke det gi», så ble det «ke gis». Og derfra ble det liksom: «e’ det noe gis i klikken» eller «giser det i klikken». Til slutt begynte folk bare å si «gis» når de kom inn i et rom, sa han.

Eksempelet «ke det går i» er antakelig ganske representativt for hvordan bergensk fungerer. Ord og uttrykk har en tendens til å begynne og leve sine egne liv. Noe som bringer oss tilbake til «hei, hei, halaisikken».

For hvor kommer egentlig «hallaisiken» fra?

Ordet er nok en av «hallaien»-treets mange greiner. Jeg har ikke bedrevet seriøs forskning på dette, men et søk i BTs arkiv viser at «hallaien» dukker opp for første gang i 1954.

Over 30 år seinere, i 1986, dukker avarten «hallaisen» opp – mens «hallaisiken» kommer litt ut på 2000-tallet.

Disse uttrykkene har naturligvis levd på gaten før de endte opp i Bergens Tidende, men arkivet skulle likevel gi en indikasjon på når de ble utbredt.

Det finnes så klart flere varianter av «hallaien» enn «hallaisen» og «halaisikken.

Jeg kan i farten nevne:

«hallais»

«hallaos»

«hallois»

«hallai»

«hallaisentaisen»

«lais»

«laos»

«laisen»

«laien».

Hvorfor vi bergensere fjaser med språket på denne måten, vet jeg ikke. Vi kan sikkert gjøre som vanlig og skylde litt på hanseatene. Men som med så mange andre bergenske mysterier, finner man et mulig svar i boken «Bergen og bergenserne» fra 1889, skrevet av Henrik Jæger.

Der skriver han: «Bergenseren har en prægtig evne til at underholde sig selv. Han kan more sig naar han vil, selv om der ingen verdens ting er at more sig over».

Så når det har regnet 100 dager i strekk og vi holder på å drukne, er det kanskje ikke så mye annet å gjøre enn å gå rundt og gaule «hei, hei, hallaisiken».

Publisert