FRIROM: Jeg brukte mye tid i båten den høsten jeg var deprimert. Der fikk jeg frisk luft og rom til å sortere tankene.
BT Magasinet

Når mørket siger på

Jeg har bare ett ønske for 2019: Vi må åpne mer opp.

Det er onsdag morgen, klokken er halv åtte, det er blitt lyst ute. Men inne i hodet mitt er det bekmørkt. Jeg vil ikke stå opp, vil ikke gå på jobb.

Jeg var et ja-menneske, den som alltid tok initiativ. Jeg var den som spurte hvordan det gikk, den som inviterte til fest. Jeg svarte på jobbmailer mens jeg laget middag. Jeg trente, jeg løp på fjellet, jeg deltok i halvmaraton.

Men jeg hadde mye å tenke på, og nattesøvnen forsvant. Nettene ble et evig tankekjør. Jeg klarte ikke planlegge hva vi skulle ha til middag, jeg surret på jobben, hadde ikke fnugg av konsentrasjon, lunten var kort. Jeg prøvde å holde masken, men etter hvert var humøret mitt helt flatt. Jeg gråt ikke. Men jeg smilte ikke heller.

Dette var noe langt tyngre enn det vanlige høstmørket som alltid har preget meg. Jeg så det ikke selv, men jeg satt på kanten av stupet.

Denne onsdagen i september 2016 ba jeg om hjelp.

Hos bedriftslegen rant frustrasjonene ut av meg som en foss. Jeg ble sykmeldt på timen og henvist til psykolog.

Psykologen hjalp meg å sortere tankene, hun forklarte meg hva som var lurt å bruke krefter på, og hva jeg burde prøve å glemme. Hun lærte meg at vi er nødt til å ta pauser, selv om vi bare gjør gøye ting. Når vi er høyt oppe, er vi nødt til å komme ned.

– Du må lære deg at det er lov å våkne en lørdag uten å ha planer, sa hun.

Da jeg kom tilbake på jobb, sa en kollega at det var kjekt å se at jeg var bra igjen i ryggen.

Litt paff svarte jeg at ryggen var fin, men at jeg hadde vært sykmeldt på grunn av depresjon.

Det er mye tabu rundt mental sykdom, men jeg syntes at de som spurte skulle få svar. Så jeg pratet med dem som lurte på hvordan jeg hadde det. Det viste seg fort at mange sliter med tunge tanker de holder for seg selv. De syntes det var vanskelig å snakke om, og var usikre på hvem de kunne åpne seg for. Noen mente også det var flaut å innrømme at de var deppa, at det hørte privatlivet til.

En dag traff jeg en tidligere kollega, og fortalte hvordan jeg hadde det. Han sa: Sett deg på Ulriken og se ned på deg selv. Da ser du at du har det ganske bra. Du har hus, du har jobb, du har bil. Du har god helse, og du har en familie som bryr seg om deg. Du må bare se det selv.

Disse ordene har jeg tenkt mye på i ettertid. Han hadde helt rett. Negative bagateller får altfor ofte dominere i hodet mitt.

To år seinere har jeg det fortsatt tungt iblant. Da prøver jeg å ta frem det kollegaen min sa. Og så vet jeg at det som virker vanskeligst der og da, faktisk er det som hjelper best. Nemlig å snakke om problemene sine.

Vi må åpne mer opp. Det må være lov å si at livet er for kjipt.

widget-list