Aker Stadion, Molde, 3. oktober 1999. Semifinale i cupen og Molde hadde fått besøk av berømte Brann fra Bergen.

Dette var i de mørkeste årene i norsk klubbfotball. Tunge skyer fra Nidaros hadde lagt seg som en klam hånd over landet. Trønderne gnålte om godfot og Tjæmpions Liig. Oslo-avisene skrev om «hele Norges Rosenborg». Om Brann skrev de helt andre ting. Om kaos i kulissene og sparking av både trenere og spillere. Om sølv i serien og eventyr i Europa. Veien mellom himmel og helvete er kort i Brann. Og aldri var den kortere enn denne ettermiddagen på Aker Stadion.

Kun knapt 6000 mennesker møtte opp for å se lag nummer to og fire på tabellen spille om retten til å møte Rosenborg i finalen. Publikumssvikten er ikke et nytt fenomen. Vi på bortetribunen fikk en enkel jobb med å synge moldenserne i senk.

Første omgang kan oppsummeres med et kjempetreff av Raymond Kvisvik, som ga oss 1-0, og en kjempebom av finske Mika Kottila, som ga oss ingenting. Kottila var storsigneringen som skulle skyte oss til himmels. Han endte med to mål mot Ørsta i cupen, ett mot Kongsvinger i serien og en flybillett til Sverige etter sesongslutt.

Neste omgang ble langt mer dramatisk. Det begynte vakkert. Tryllekunstneren Kvisvik skar inn fra venstrekanten, alle forventet innlegg, Kvisvik skjøt i mål. Brann ledet med to. Vi var i himmelen. Molde virket kjørt. Vi hørte ingen bønder synge. Men Molde hadde en spiss som het Andreas Lund.

Et innlegg endte i total kalabalikk i Brann-forsvaret. Ut av ingenting puttet Lund, mannen som senere ble kåret til en av de verste spisskjøpene i Premier Leagues historie. Mot Brann denne dagen var han fotballgud. Jeg begynte å tygge på neglene mine. Dramaet dro seg til. Roger Helland ble meid ned. Brann ble snytt for en soleklar straffe. Dommeren sto rett ved siden av, og sa ingenting. Vi ropte skandale. Så utliknet Lund. Stemningen var på bunn på Røkkeløkken.

Jeg bodde fire år i Molde, og har få minner om et kokende Molde-publikum. Da André Schei Lindbæk sto på rett sted da en heading fra Lund gikk i tverrliggeren, hørte vi plutselig alle. Akkompagnert av den grusomme musikken Molde spiller på egne mål. Det føltes som bakken åpnet seg under oss og sendte oss ned til et varmere sted.

Mismotet begynte å bre seg. Folk ble sinte. På høyttaleren fikk vi beskjed om at vi skulle stå igjen etter kampslutt. Brann tok grep. Inn kom Thorstein Helstad. «Han er for svak», mente en, «han blir ingenting», mente en annen. Ute på banen fortalte Karl Oskar Fjørtoft Brann-spillerne at det var så herlig å ha slått drittlaget deres.

Han skulle få ete i seg de ordene. To minutter på overtid flikkes en ball gjennom Molde-forsvaret. Moldekeeperen gikk ut. Helstad på ballen. Jeg var sikker på at han skulle bomme. Helstad mente noe annet. Ballen trillet i mål. Bortetribunen gikk fra konseptene. I en kommentatorbod over oss raknet Erik Hanøy og Stefan Paldan på direkteradio. Vi løp over stolryggene for å feire at det skulle bli ekstraomganger. Det ble hoppet og skreket. Hjertene til lagets 12. mann sto i brann.

I andre ekstraomgang skulle brannen i våre hjerter bli et bål. Per-Ove Ludvigsen hadde fått seg en smell, men Brann hadde brukt alle byttene. Ludvigsen ble sendt frem som spiss, han kunne jo knapt bevege seg. Så kom det største øyeblikket i fotballhistorien. Svante Samuelson løftet en ball inn i feltet. Per-Ove dempet den på brystet, og knuste ballen i krysset.

Kjell Inge Røkke sparket til en stol, moldenserne gapte og vi var tilbake i himmelen. Hanøy skrek seg inn i historiebøkene og en av verdens beste fotballsanger. Og denne gangen kom det ingen Lund og ødela dagen vår.

Finalen tapte vi selvsagt mot Rosenborg. Men det betyr ingenting i dag. For det er mirakelet i Molde jeg husker. Da Per-Ove Ludvigsen gjorde livet mitt som Brann-supporter til en dans på roser.