Helikopterstyrten på Turøy var en av oljehistoriens verste ulykker.
32 år gammel satt Merete alene igjen med to små barn.

Fem år etter Turøy

– Vi har klart det, men det har vært fryktelig, fryktelig tøft, sier Merete Arnholt.

  • Einar Aarre
  • Tor Høvik (foto)
Publisert Publisert

Hun var 32 år. Den yngste etterlatte med barn etter helikopterulykken på Turøy.

Han var 35 år. Den yngste av mennene om bord. Han rakk ikke barnehagen der han skulle hente parets to små barn på fire og seks år.

Espen Samuelsen nådde aldri hjem.


Helikopteret hadde fem minutter igjen til Flesland.

Hovedrotoren løsnet. Helikopteret falt over 640 meter. Flammene slo opp da det traff holmen utenfor Turøy, før det skled ut i sjøen.

Klokken var litt før 12, fredag 29. april 2016.

Det skjedde her utenfor svabergene ved Turøy, i en av de største ulykkene i norsk oljehistorie.

Restene av helikopterskroget ble hevet med kranbåt utenfor Turøy. Arkivfoto: Fred Ivar Utsi Klemetsen


Rotoren ble funnet igjen flere hundre meter unna hoveddelen av helikopteret. Arkivfoto: Rune Nielsen

For Merete Arnholt var det den største – den som gjorde at livet tok en annen vei.

For første gang forteller hun offentlig om det som skjedde.

Hva er rett å si når fem år er gått? Det er så lett at det blir feil. Merete Arnholt savner bare det hun hadde.

– Det var jo meningen at vi skulle være to om det. Barna, feriene, huset og alle dagene. Folk sier at jeg etter disse årene blir vant med å leve uten Espen. Men det betyr jo ikke at det blir bedre, sier hun.

Familielykke sommeren 2014. Espen holder barna Sarah og Mats hjemme på Søfteland.

– Jeg føler meg mer sliten nå enn for fem år siden. Jeg blir sliten av alle tankene – ansvaret, fremtiden, hvordan det skal gå med barna.

Vinden farer over sjøen. Det er snøflak i luften. Tjelden skriker. En ny vindråse overdøver fugleflokken.

Merete Arnholt står på svabergene og ser mot holmene og havet. Det var der ute ved Store Skitholmen helikopteret traff.

Først et voldsomt brak. Så stillheten, den svarte røyken og lukten av drivstoff.

13 døde mennesker ble funnet i sjøen og på holmen.

Sorgen har ulike faser. Det er sjokk, etterhvert kommer hverdagen, og for mange en aksept av hva som har skjedd. Sorgen endrer seg, den handler om de som lever videre.

– Jeg vet det høres merkelig ut når jeg sier det, men jeg vil at folk skal snakke om det som skjedde. Noen sier at de synes synd på meg når det nå nærmer seg femårsmarkering. Igjen skal det ripes opp i. Men for meg er det ikke å rippe opp i noe. Jeg vil at hendelsen skal leve videre og huskes, sier Merete Arnholt.

For det er blitt fem år med mye ensomhet.

En bukett roser skal til minnesteinen etter ulykken. Men det er hjemme på Søfteland Merete Arnholt har de gode minnene om Espen.

Hun har skjerf i halsen, boblejakke og hansker. I hendene bærer hun en bukett lyserosa roser. Den skal til minnesteinen av granitt, plassert på en fjellknaus med utsikt til Store Skitholmen.

13 navn er skrevet inn med store bokstaver:

Espen Samuelsen
Ole Magnar Kvamme
Iain Andrew William Stuart
Kjetil Wathne
Behnam Ahmadi
Michele Vimercati
Odd Geir Turøy
Otto Mikal Vasstveit
Arild Fossedal
Silje Ye Rim Veivåg Krogsæther
Lyder Martin Telle
Tommas Helland
Olav Bastiansen

Minnesteinen etter ulykken.

Det er lenge siden Merete Arnholt var på Turøy. For noen er besøk ved minnesteinen en hjelp i sorgen. For Merete er det hjemme hos barna på Søfteland minnene lever.

– Jeg savner jo Espen, men jeg savner også noen. Jeg kan føle meg veldig ensom. Som familie har vi mye fint også, men som alenemor er det savnet. Ungene mine sa en gang at de skulle ønske at det fantes en app der jeg kunne finne en ny kjæreste. De har lært seg å bruke apper, men visste ikke at en slik allerede finnes.

Hun smiler.

– Problemet er at den funker dårlig for meg, sier Merete.

Håret blafrer i vinden. Den er så sterk at vi må anstrenge oss for å stå oppreist.

Espen Samuelsen var automatiker i vedlikeholdsselskapet Welltec. Det er et mindre firma, som samarbeider med andre selskaper på norsk sokkel. Oppdragene var på ulike plattformer. Nå hadde han vært en uke på Gullfaks B.

– Jeg visste ikke alltid hvilken plattform Espen jobbet på. Men han hadde bursdag dagen før han skulle hjem. Ungene og jeg spilte inn en bursdagssang vi sendte på Messenger. Før Espen satte seg i helikopteret, så han videoen. Jeg kunne se han var pålogget. Han sendte også takkemelding til alle som hadde gratulert ham med dagen. Der skrev han at han var på Gullfaks B, sier Merete.

Det var siste livstegn.

Helikopteret hadde fem minutter igjen til Flesland. – Espen fylte 35 år dagen før. Kaken sto klar og presangene var pakket inn. Han rakk ikke hjem til bursdagsfeiringen sin, sier Merete Arnholt.

Øyenvitner har fortalt at Super Puma-maskinen kom lavt innover Turøy. Så kom et smell. Rotoren begynte å fly av seg selv, mens helikopteret fortsatte over en bro og traff Store Skitholmen ute i sundet ved Turøy.

De to pilotene og elleve passasjerene hadde tatt av fra Gullfaks B-plattformen 38 minutter tidligere. Da Statens havarikommisjon la frem sin rapport, konkluderte de med at tretthetsbrudd i et tannhjul i girboksen var årsaken til ulykken.

Espen Samuelsen fra Arna og Merete Arnholt fra Askøy hadde vært par i ti og et halvt år. Det skulle fortsette.

– Vi møttes på nettet. Det var mulig den gang også. Jeg gikk på skole i Lillehammer. Espen hadde nettopp kjøpt leilighet i Os og arbeidet hos Frank Mohn i Fusa. Det var ikke så mye chatting og bilder den gang. Det gikk mye på mail, sier Merete.

Familiebesøk med konfirmasjon, julefeiring hos familien i Arna og lek med drager. Minnene henger på veggen på Søfteland.

Så møttes de på Cafe Opera i Bergen.

– Jeg har fortalt det til barna. Vi har gått forbi Cafe Opera og jeg har pekt inn: Her møttes pappa og jeg første gang. Han var svett i hendene. Han så hele tiden på klokken. Det var jeg som sto for praten, for å si det sånn. Han var ikke mye interessert. Men så viste det seg at han likevel var det, sier Merete.

Det ble to barn – Sarah og Mats – og huskjøp på Søfteland.

– Espens store drøm var å jobbe offshore. Derfor tok han sikkerhetskurs for egen regning. Han var lykkelig da han fikk jobben. Jeg var positiv. Min far var sjømann, og jeg var vant med at pappa ikke var hjemme julaften og 17. mai. På vårparten i 2012 fikk Espen sin første offshoretur. Mats var tre uker gammel, sier Merete.

Han var aldri redd for å fly helikopter. Ingen i familien var bekymret for det.

– Det var som å sitte på en buss, sa Espen.

Flere uker offshore ble avløst av flere uker hjemme. Det fungerte fint.

– Vi var et godt team. Hjemme var han husfar. Han tok seg av alt med huset, hage, bil og fulgte opp barna. Jeg kom hjem til duk og dekket bord.

Merete følte seg heldig som hadde Espen. Barna var glade for å ha faren. For Espen var familien viktigst.

Det har kollegene fortalt Merete. Offshore snakket han alltid om familien. Det siste året, da nedgang i oljenæringen slo inn, var han også mye hjemme.

– Jeg har dårlig samvittighet når jeg tenker på det. Mandagen han reiste ut til Gullfaks B tok han taxi til Flesland. Jeg hadde bilen og kjørte barna til barnehagen fem minutter før. Da vi dro, spurte Sarah hvorfor pappa måtte dra ut for å jobbe. Espen svarte: «Jeg må jobbe for å tjene penger, slik at vi kan dra på ferie sammen». Men vi hadde jo klart oss selv om Espen var hjemme og ikke hadde offshorelønn. Vi hadde likevel hatt råd til ferie, sier Merete.

Minner fra Mallorca-turen i 2015.

Dagen Airbus H225 Super Puma-helikopteret fra CHC Helikopter Service styrtet, var været omtrent som i dag. Det var kaldt, men ikke så sterk vind og dessuten litt sol.

En halvtime etter, klokken 12.30, skjønte Merete at livet ville bli et annet.

– Da ringte svigerfar. Jeg var på en sosial sammenkomst på Askøy med jobben. Jeg visste at Espen skulle komme til Flesland klokken 12. Deretter skulle han dra i barnehagen og hente barna, så hjem for å lage middag. Svigermor og svigerfar hadde hørt på radio. Svigermor var urolig. Svigerfar lurte på om jeg hadde hørt noe. Der og da skjønte jeg ikke helt hva han mente. Vi avsluttet samtalen. Jeg fikk summet meg og sjekket nettet. Jeg så bildene. Da skjønte jeg. Og jeg forsto at det ikke var håp, sier Merete.

Så begynte meldingene fra venner å renne inn. De hadde sett på Facebook at Espen var på Gullfaks B.

Hjertet begynte å slå raskere, men hun felte ikke en tåre. Hun begynte å organisere. Det handlet om logistikk – om barna, om ansvaret og det som skulle skje.

Hjemme på Søfteland.

Det var tidspunktet da tilværelsen tok en annen vei.

– Det første jeg tenkte på var ungene. De var i barnehagen. Hvem skal hente dem? Så fikk jeg telefon fra Espens arbeidsgiver, Welltec, med oppfordring om å komme til et hotell på Sandsli sammen med de andre pårørende. Jeg ble kjørt dit, mens jeg fikk en venninne av meg til å hente barna, sier Merete Arnholt.

På hotellet ble de pårørende informert hver halvtime om status i redningsarbeidet.

Merete var utålmodig. Hun følte seg malplassert. Hun sjekket nyheter på nettet, hun syntes hun ble like godt informert der.

– Jeg ville hjem til barna. Jeg ville møte dem. Nå fikk jeg ikke selv kjøre bil. En fra Welltec kjørte meg hjem.

Hun ble møtt av barna og et spørsmål: Hva har skjedd med pappa?

– Jeg ba om at mannen fra Welltec fortalte alt. Barna kunne ikke leve i en tro om at alt var fint. De fortjente sannheten. Minstemann spurte om pappa var død. Svaret var: Ja, pappa er død.

Dagene fyltes med sorg – barna, barn og voksne i barnehagen, familien, naboer og kolleger.

– Når alle gråt, var det en som ikke kunne gråte. En som fikk hverdagen til å fungere. Jeg er slik skrudd sammen at det ble meg. Jeg syntes nesten synd på dem som syntes synd på meg, sier Merete.

Det kostet. Hun ble tappet for krefter. Det tok et halvår før hun var tilbake i vanlig jobb.

– Ungene var ikke tjent med å ha en mor som lå i fosterstilling full av angst. Hverdagen måtte videre, sier hun.

På rommet sitt har Sarah fine minner om faren over sengen.

Nysnøen dekker sideveien som bringer oss til Merete Arnholts hjem på Søfteland. Det er slaps. Vi tar fart opp den siste kneiken.

– Jeg kunne bare ringe Espen når jeg sto fast med bilen. Så kom han og hjalp meg. Det skjedde noen ganger, sier Merete.

De gule påskeliljene stikker opp fra nysnøen. Utenfor inngangsdøren er det bygget et lekehus. Oppunder mønet på dobbeltgarasjen henger en basketballkurv.

– Espen var en praktisk mann. Han snekret, skrudde på biler og flyttet på stein og jord. Det var aldri noe problem. Da jeg ble alene, måtte jeg kjøpe bil med firehjulsdrift for å komme meg hjem om vinteren, sier Merete.

Hverdagen leves, minner tas vare på. Merete har funnet tilbake mailutvekslingen fra den gang de fikk treff på nettet for ti og et halvt år siden. Da kan hun smile.

På soverommene har barna bilder av faren på veggen. I stuen står to minneglass på en hylle. I den putter de små lapper der de har skrevet ned minner og hendelser med faren.

I bunnen på det ene glasset ligger en BMW-miniatyrbil.

– Det var slik bil Espen kjørte. Det var Sarah som fant den og la den der, sier Merete.

Mats har skrevet en lapp om den gangen da faren kastet en ball som traff han i hodet mens de lekte i svømmebassenget på Mallorca.

Ved familiesammenkomster dekker de langbordet ute i hagestuen. Også hagestuen var det Espen som laget.

– Vi snakket jo om å gifte oss. Espen mente det var unødvendig – vi visste jo at det skulle være oss to. Han brukte heller pengene på hagestuen, sier Merete.

Den sto ferdig like før siste turen til Nordsjøen.

Samme år hadde han laget hjemmekino i kjelleren.

– Han kjøpte alt utstyret på januarsalget. Vi bruker det av og til, men jeg er ikke like teknisk som Espen.

Sarah har kommet så langt i matten at moren Merete har problemer å holde tritt. Mats gjør ofte lekser først, før han drar ut og spiller fotball.

Det er leksetid for barna. Sarah er glad i matte og musikk. Mats er fotballgutt, men etter leksene strekker han seg i sofaen med NRK Super på Ipaden.

Gjennom årene har Merete hatt utbytte av samlinger med de andre etterlatte. Hun har deltatt i sorggruppe og terapigruppe og fått oppfølging av Espens arbeidsgiver. Hun synes hun er godt behandlet.

Men på slutten av dagen er hun alene.

Ensomheten tynger. Det å ikke ha noen å dele hverdagen med. Bekymringer og gleder over barna, planlegging av ferien, ideer om nye prosjekter for hus og hjem – og lørdagskveld foran tv-en.

– Jeg har fått mange gode råd om å gå på tur med venner, ta en kopp kaffe med en venninne, forsøke å tenke gode tanker, gjøre ting på egen hånd. Men hvordan skal en få tid til det når man sitter med eneansvar for en familie, sier hun.

Fem år er gått. – Det har vært fem år med mye ensomhet.

Hun ønsker ikke leve alene.

– Jeg er ikke en som like å være alene, som trives best i eget selskap. Men jakten på Tinder er jo helt håpløs. Og treffer jeg noen, tenker jeg at det ikke er han jeg vil ha. Det er Espen jeg vil ha.

Hun har ikke gitt opp. Nylig leste hun i avisen at Bettan, Elisabeth Andreassen på 61 år, nettopp fant seg ny partner. Også hun mistet mannen sin for fem år siden, måneden etter at Merete mistet Espen.

– Når Bettan klarte det, kan kanskje jeg også klare det, sier Merete.

Hun ler igjen.

Ingen ble stilt til ansvar etter Turøy-ulykken. Produsenten Airbus og Det europeiske luftfartsverket (EASA) fikk sterk kritikk, men statsadvokaten konkluderte med at det ikke var skjedd noe straffbart.

– Hva synes du om det?

– Nei, det er et spørsmål som ligger utenfor min forstand. Det er jeg ikke opptatt av. Dessuten hjelper det meg ingenting. Espen kommer ikke tilbake likevel.

Publisert

Mer fra BT magasinet

Mest lest

  1. Slik så det ut i Nygårdsparken i morges

  2. Debatt: – Vil kommunen virkelig legge en motorvei over et drikkevann?

  3. Siste nytt om korona

  4. Følg trafikken i vårt direktestudio

  1. Styrten på Turøy
  2. Sorg
  3. Gullfaks
  4. helikopter
  5. Nordsjøen