Min kveld som Jeppe

Etter å ha spist på Michelin-restaurant, skjønner jeg hvordan Jeppe følte seg da han våknet i baronens seng.

Publisert Publisert

NOMA: Frem til vi spiste her, hadde jeg forbundet Michelin mer med bildekk enn med mat, skriver BT-skribent Christian Nome Lepsøe. Foto: DRESLING JENS / POLFOTO

Det har vært mye snakk om stjerner i det siste, etter at bergensrestauranten Bare ble innlemmet i den eksklusive restaurantklubben Michelin Guide.

Michelin-stjernene henger høyt, og Bergen har stått utenfor det gode selskap helt til denne uken.

Jeg er med i en kompisgjeng som reiser på guttetur til utlandet en gang i året. Vi er stort sett glade gutter som liker pølse og øl, men en av oss er en skikkelig matsnobb. Når vi vil ha pølse, strekker han seg til nød til en burger, men bare om den kommer fra en skikkelig burgerrestaurant. (Den samme fyren drikker for øvrig ikke øl før etter klokken 18, men akkurat det har gang på gang vist seg å være smart.)

I mange år var det et mål for ham å få oss til å bruke mer penger på mat enn øl på disse turene. I 2014 tok han oss med på Noma i København, som den gang hadde to av tre stjerner og var kjent for å servere levende reker og tørkede insekter.

Vi andre hadde til da tenkt mer på bildekk enn mat når det var snakk om Michelin, men lytter som regel til reiselederen. Han bestilte bord, vi begynte å spare.

Les også

Les også: Lærdommen fra far

Det er her assosiasjonene til Jeppe på Bjerget kommer inn. Jeppe var en fattig bonde som ble skjenket sørpe full, lurt inn i baronens seng og oppvartet som en konge hele den neste dagen.

Vi ble behandlet som småkonger, vi òg, hele den lange kvelden på Noma. Det var til enhver tid minst tre kelnere som sørget for at hver og en av de 23 rettene landet på bordet i samme sekund foran hver av oss. Vi fikk høre hvordan kokkene var ute i skog og mark både før og etter lunsj for å sanke gress og andre grønnsaker.

Vi fikk eple akkompagnert av løvstikke og persille, vi fikk oksetartar med tørket maur, vi fikk blomkarse som var kokt i fløte og vi fikk noe som minnet om lav.

Det var ikke måte på mat vi aldri hadde hørt om, men som faktisk smakte ganske ... interessant.

Porsjonene var ikke større enn noen munnfuller, og den tilhørende vinpakken ble servert i akkurat så passe mengder at vi ikke ble fulle, men heller ikke ofret regningen en tanke.

Den var nemlig langt fra moderat da den endelig kom. Vi brukte mer penger på mat denne kvelden enn på flybillettene tur/retur København.

Men det var en opplevelse for livet. Kvelden ble komplett da jeg fikk meg en pølse med det hele på Rådhusplassen før vi gikk til ro for kvelden.

Dagen derpå våknet jeg med minner om en helt uvirkelig opplevelse, skallebank og bunnskrapt konto.

Akkurat som Jeppe gjorde da eventyret på baronens slott var over.

Publisert