Bysludd

I barndommen lærte jeg meg å kjenne igjen og le av bysludder. Nå har jeg blitt en selv.

– Sjå på ræven, kor han bakket!

En yngre utgave av meg var ikke imponert. Jeg studerte en stakkars bysludd, som prøvde å legge seilbåten sin til kai. En klassisk bergenser, tenkte jeg. Større båt enn evner. De har det bare i kjeften.

De to naboungene jeg sto med, begynte å le. Men til min overrasksle lo de ikke med meg. De lo av meg. For ved siden av oss sto også en dame jeg nettopp hadde møtt.

«Du veit at ho er kåno hans?» sa den ene. Kinnene mine ble røde som modne tomater, men jeg vil hevde min uskyld. Jeg handlet på instinkt. Gjennom hele barndommen hadde jeg fått opplæring i både å gjenkjenne og le av bysludder. Feilen var at jeg gjorde det så de hørte det.

Om du ikke har vokst opp på en øy ute i havgapet, skal jeg ta en kjapp gjennomgang. Det er to viktige kriterier som må innfris for å være bysludd. Det første er at man er fra byen. I Solund hvor jeg tilbrakte deler av barndommen, er den byen Bergen. Det finnes likevel bergensere som går klar bysludd-stempelet. Hvis de viser at de ikke er totalt udugelige og evner praktisk arbeid, kan statusen oppgraderes. Dette fører oss over på det andre kravet.

Solund er en øykommune, hvor det kan være langt mellom folk. Du må klare å ta vare på deg selv og ditt. Lokale mennesker som feiler på praktiske gjøremål, får fort stempelet tyl. Bergensere som feiler, er bysludd.

Min teori om forakten for bysludder er at bergensere tross alt er vestlendinger. Vestlendinger skal klare seg selv og ikke reke etter hjelp for alle bagateller, slik de gjør der borte på Østlandet. En østlending vil faktisk møte mye høyere takhøyde. De sees på som litt eksotiske ute i havgapet. Østlendinger vil høste ros bare de klarer å komme seg om bord i en båt uten å ramle på sjøen. Klarer de å få start på båten, er det en sensasjon.

Og akkurat båt er den viktigste arenaen for en bysludd å vise frem sin dugelighet. Eller udugelighet. Det finnes nok av gode historier om bergensere som ikke burde hatt båt. Båter har drevet fra kai, fordi eieren ikke har lært seg å fortøye. «Kjøpe båt til fleirefoldige milliona, men kan ikkje halvstikk. Ka e da?», spørres det til stor latter på lokalbutikken.

En klassisk fortelling er da min onkel traff en bysludd med stor, flott båt ved Utvær fyr. For dem som ikke er så stødig i geografi, er dette Norges vestligste punkt. Han lurte på om det var langt igjen til Sotrabrua. Da det ble klart at båtturen hadde startet i Bergen sentrum, kunne min onkel fortelle vedkommende at han hadde bommet på broen med et helt fylke. Og hvis han fortsatte på samme kurs, vil han ende på Island.

Men ikke alle kommer til øyen med båt. Noen velger å kjøre bil. Bysludden klarer likevel ikke å gjemme seg. Godtatt oppførsel på smale bygdeveier er å holde siden. Du bør helst ligge utenfor den hvite stripen. Bysludder ligger midt i veien.

Det er her mitt problem ligger. Jeg tok først lappen som 32-åring etter gjentatte trusler fra min kone. Og på min første kjøretur hjem til min mor og de, forsto jeg at begrepet «midt i veien» er totalt meningsløst. Det finnes ikke noe midt i veien. Enten så ligger du på veien, eller så ligger du i grøften. Og jeg vet at alle som ser meg kjøre på veiene, tenker sitt.

Legger du til at jeg bor i Bergen, ikke kan bygge mitt eget naust og ikke har interesse av å være i båt, er konklusjonen krystallklar. Jeg har blitt en bysludd.