De overlevde terrorangrepet. – Vi har alle tatt skade av det, på en eller annen måte.

16. januar er det ti år siden 40 gisler ble drept ved gassanlegget i In Amenas.

Den ene skulle bare fornye visumet sitt, og satt i en buss på vei til In Amenas by da terroristene angrep.

Den andre stengte døren og gjemte seg på kontoret, mens angriperne skjøt rundt seg i korridoren utenfor. Og hjemme i Bergen satt livredde familier.

Glemselen

Mandag 16. januar er det ti år siden 37 terrorister angrep gassanlegget i In Amenas, øst i Sahara-ørkenen i Algerie. For de overlevende er ikke ti år lang tid. Terroren sitter i kropp og hode fremdeles.

I dag syns de det er vanskelig å beskrive hvor dramatisk og dødelig angrepet var.

Tiden og avstanden har kanskje slipt litt av kantene av historien, tror Kolbjørn Kirkebø (60) og Thure Ingebrigtsen (67).

Planen

Før klokken fem om morgenen onsdag 16. januar 2013 kom en konvoi biler kjørende i mørket mot gassanlegget Tigantourine, 40 km sør for byen In Amenas.

Lederen deres, den beryktede islamisten og krigsveteranen Mokhtar Belmokhtar, hadde planlagt alt i detalj.

De skulle ta seg inn med makt, sprenge anlegget i luften, ta alle utenlandske arbeidere som gisler, kjøre dem den korte veien over grensen til Libya og kreve løsepenger for dem.

Rett utenfor anlegget angrep de en kortesje med militære kjøretøyer og en buss med arbeidere.

I den bussen satt prosjektsjef Kolbjørn Kirkebø fra Bergen.

Bussen

Kirkebø så at noe skjedde cirka 60 meter foran til høyre for bussen. Han så lysglimt, og det gikk bare sekunder før han skjønte at det var skudd fra maskingevær.

Han så at soldatene i bilene foran begynte å skyte tilbake. Bussen havnet midt i skuddlinjen. Fragmenter av en kule traff ham i låret.