Kjøpmannen tenkte ikke at han selv kunne være lottovinneren. Han hadde jo vunnet jackpot før.

Det er her lottomillionærer og filmstjerner kjenner seg hjemme. Velkommen til handelslaget på Hjelmås.

DOBBEL LOTTOMILLIONÆR: Da Helge Ånensen drev butikken på Hjelmås vant han to ganger jackpot i Lotto. Fortsatt er han største aksjonær i lutlaget som eier butikken. Therese Vik er ny butikkdriver. Filmstjernen Ole Hjelmås er hennes mest trofaste kunde.

Publisert Publisert

I åttetiden en søndag morgen ringte telefonen til Helge Ånensen, da kjøpmann på handelslaget på Hjelmås i Lindås.

En nabo var på tråden. Han hadde hørt på radioen at en mann i 50-årene, som hadde kjøpt lottokupong på butikken, hadde vunnet den store jackpot-gevinsten.

Naboen var i riktig alder, hadde kjøpt kupongen sin nettopp på butikken på kaien ved Osterfjorden, og var nå i trippende vinner-modus. Han bad kjøpmannen om å få bekreftet at det virkelig var han som var så svineheldig.

Så de to avtalte å møtes på butikken for å ringe Norsk Tipping på Hamar.

Ånensen ringte, presenterte seg med navn, og fortalte sitt ærend: At han ringte på vegne av en mer enn spent nabo.

ET EVENTYR: Sannsynligheten for å vinne jackpot to ganger i Lotto er så liten at det i praksis ikke skal skje. Men gamle-kjøpmannen Helge Ånensen er levende bevis på at det fortsatt skjer uforklarlige ting.

En liten stund ble det stille fra Hamar.

– Hun fant ikke naboen sitt navn. «Men du som ringer har mer grunn til å være fornøyd».

Ånensen, den tidligere kjøpmannen, bedyrer at han ikke engang hadde tenkt tanken på at han selv kunne være lottovinneren.

Han hadde tross alt vunnet 3,5 millioner i jackpot to og et halvt år tidligere. Sannsynligheten for å kapre en slik oppsamlet supergevinst to ganger er mindre enn å treffe kvinnen i sitt liv på fergen mellom Masfjordnes og Duesund (en kabelferge uten servering).

HOVEDSCENEN PÅ HJELMÅS: Det er bygdefolket selv som eier butikken på kaien på Hjelmås. Og det er her personlighetene i bygden møtes.

Med 8,8 millioner i samlet gevinst kan man oppføre seg litt som oljefondet. Man kan leve ganske greit på avkastningen.

65-åringen er på ingen måte en kynisk kapitalist. Han sluttet i butikken som 62-åring og delte litt av kapitalen med ungene. I tillegg lot han litt av kapitalen bli stående i det gamle handelslaget, som nå heter Matkroken Hjelmås.

Butikken er organisert som lutlag, og eies av bygdefolk med Helge’n som største aksjonær. Det høres kanskje ut som et kommunistreir, men på Hjelmås vet man ikke om noe annet. Butikken har vært eid av bygden siden 1899.

Regnskapene viser en stabil omsetning som nærmer seg ni millioner. De fleste år med litt større overskudd enn ingenting.

EIERSKAP: Hjelmås Handelslag ble etablert i 1899, men det har vært butikk på Hjelmås lenge før den tid. Fortsatt eies butikken av bygdefolket gjennom et lutlag. Gamle-kjøpmann Ånensen eier rundt 50 av de 300 lutene.

I forrige måned fikk lutlaget ny daglig leder. Therese Vik (28) forlot stillingen som driftsansvarlig for den største butikken i Hordaland, Obs Horisont, for å overta en av de eldste og minste butikkene i Nordhordland.

– Dette er en mye kjekkere og mer variert jobb, der jeg får brukt langt flere sider av meg selv. I en slik butikk får du en helt annen kontakt med kundene, sier den nye sjefen.

På butikken håndhilser hun på alle hun ikke har truffet før. Men Ole Hjelmås er ingen fremmed, verken for henne eller resten av landet. Han var en av stjernene fra Øyvind Sandbergs prisbelønnede dokumentarfilm «Folk ved fjorden».

– Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har handlet andre steder enn her på handelslaget, sier den lokale filmstjernen.

PRØVER Å FRISTE: Therese Vik prøver å friste Ole Hjelmås med litt godteri. Men han har vært på vekten og stålsetter seg.

Han finner seg en kurv og tusler rolig rundt i butikken.

– Du spiser vel chips, Ole?

Den nye butikksjefen prøver å friste ham med godsaker.

– Nei, jeg var på vekten i går, svarer han.

– Hvordan gikk det da?

– Jo, hun er i live ennå. Vekten, altså.

«Folk ved fjorden», som hadde premiere for snart seks år siden, viste frem småbruk og nabolaget på Hjelmås. Filmen fikk Amanda-pris for beste dokumentar i 2012.

Ole Hjelmås hadde hovedrollen sammen med Magnhild Dyrdal, landskjent for sine gode pølser. Filmen viste frem et vestland og en livsstil som er i ferd med å dø ut.

De som har sett filmen, vil huske kaffetrakteren, tohjuleren og dyrene til Ole Hjelmås.

EN PORSCHE: - Dette er ikke noen vanlig gråtass, men en elegant Porsche, bedyrer Ole Hjelmås. Han finner fortsatt utstyr han reparerte på ved sin gamle arbeidsplass.

Det er derfor på tide å få svar på noen sentrale spørsmål: Er det fortsatt liv i kaffetrakteren fra 1970-tallet? Har han tohjulstraktoren ennå? Og hva med dyrene, er de tilbake?

– Nei, nei. Dyr har jeg ikke. Jeg er redd Mattilsynet ville satt seg på bakbeina, og ryggen ville i hvert fall ikke likt det. Men jeg slår fortsatt bøene, og leverer til en bonde på Fyllingsnes som ennå har bruk for gress.

Kaffetrakteren, en hjertestarter av en maskin som Hjelmås reparerte med en skrue han fant i takrennen, er desverre gått til streik.

– Elementet er ødelagt. Jeg har prøvd å skaffe nytt, men de jeg maser på vil mye heller ha meg til å kjøpe nytt enn å hjelpe meg å reparere den gamle. Men jeg har ikke gitt helt opp.

Tohjulstraktoren er heller ikke helt i form. Der er det forgasseren som må skiftes.

– Den står fullastet uten gnist av liv, men skal fikses, lover han.

FEIENDE INN: I august i år kom Therese Vik feiende inn for å drive den tradisjonsrike butikken på Hjelmås. Hun gjør unna kontorarbeidet tidlig om morgenen, for selv å være klar til å ta i mot alle kundene når de kommer.

På Hjelmås nekter folk å slippe taket og bøye seg for det voksende butikksenteret i Knarvik, nå bare åtte minutter unna med bil.

I stedet fortsetter Ole Hjelmås og hans naboer sine liv som før.

Det betyr ikke at småbrukeren og gamle-kjøpmannen mener de har grunn til å bryske seg og skryte av egen livsstil. Nei, et liv i slit og nøysomhet var noe deres forfedre drev med.

– Bestefar min. Han jobbet 12 timers dag. For det fikk han en krone og seksti øre, forteller Hjelmås.

Småbrukeren tar oss med ut av butikken, ut på kaien og peker utover vågen i retning Knarvik og Amerika. Bestefaren jobbet der borte på teglverket. Med rundt 60 mann i sving var det en av de største arbeidsplassene i Nordhordland. De brente murstein og takstein av leire gravd ut i nærheten. Da dørene stengte i 1903, hadde fabrikken holdt det gående i over femti år.

– SE DENNE TAKSTEINEN: Ole Hjelmås er fortsatt imponert over taksteinen som er laget ved tegelverket, og som fortatt finnes på gamle naust på Hjelmås.

– Det hendte at folk spurte hva som var i den gode blandingen de laget steinen av, men dette var hemmelige oppskrifter. De svarte at de hadde en syvendedel av hver, men ikke hva som var i disse delene.

Ole humrer og kjenner på taksteinen på to av de gamle naustene ved kaien. De har fortsatt stein som ble laget ved teglverket.

Nausteieren Steinar Lilletvedt viser frem flere steinprodukter som ble laget her for godt og vel hundre år siden. Den pensjonerte læreren tråkler seg vei gjennom årevis med oppsamlet rot i det gamle naustet.

Det knaker og smeller innenfra.

– Nå må du huske at du er en gammel mann, skriker Ole inn naustdøren.

– Når man nettopp er ferdig med skolen, er man bare så vidt voksen, presiseres det fra gamlelæreren i naustet.

STASLIG STEIN: Dette er spesiell fin murstein laget av leire ved Tegelverket på Hjelmås for 100 til 150 år siden.

Gamlelærer Lilletvedt har overtatt direktørboligen fra teglverkets storhetstid. I den fine hagen utenfor ble det tidlig laget spaserstier med singel. Men på Lindås visste man ikke hva å spasere var. Hva skulle det være godt for, og hvem hadde uansett tid til slikt?

Med en større industriarbeidsplass kom klasseskillet også til Hjelmås. Arbeiderne tok tidvis affære. En gang skal de ha våget seg opp i hagen til direktøren for å klage på lønnen. De trefte sjefen foran en rot med gressløk, en nyttevekst knapt noen stril den gang hadde hørt om.

Da direktøren hadde hørt på lønnskravet, sa han at armoden var minst like ille hos fabrikkeieren og hans familie. «Her ser dere hva jeg må spise», sa direktøren, rykket løs en bunt gressløk og jafset i seg.

– Da skal protestene ha stilnet, forteller Lilletvedt.

TØNNE MED TJÆRE: Nausteier Steinar Lilletvedt får hjelp av Helge Ånensen med å bære ut tønnen med tjære han fortsatt har i naustet sitt. Hele tønnen er laget av tre uten noe metall. På lokket har noen skåret ut Hjelmaas som bestemmelsested for tønnen. - Slik var merkelappene den gang, sier Ole Hjemås, som står og ser på det hele.

Hjelmås var datidens Knarvik. Bygden hadde en gang i tiden samme rolle som Knarvik har for Nordhordland i dag. Det var post, bank, sagbruk, meieri, legekontor, snekkerverksted, dampskipskai, tøffelfabrikk, ja, alt en småby trengte fantes nær kaiområdet.

– Vi hadde til og med en fabrikk som laget kabinetter til radio og platespillere, sier Hjelmås og peker mot et rødt hus.

– Feilvarene ble bare kastet på sjøen, og det lå radiokabinetter og fløt langs strendene her.

Men det var slett ikke bare var kabinettfabrikken som kastet feilvarene på sjøen. Alt boss og sarv gikk samme vei.

– Tenk på alle boksene fra hermetikkfabrikken i Bjørsvik. De lå og fløt i alle fjæresteiner. Det hendte det gikk hull på dem, og hunder fikk tak i innholdet. Stakkars beist, sier kjøpmann Ånensen, og liksom brekker seg.

EN LITEN LANDSBY: Hjelmås var et lite sentrum i Norhordland for drøyt 130 år siden.

Alle varene til butikken kom sjøveien med storheter som «Oster», «Bruvik» og «Hosanger». I mange år tok kjøpmannen også imot sekkevis med fullgjødsel og kraftfôr. Tonnevis kjørte han gratis ut til kundene i folkevognen sin.

– Helge’n kom springende med en gang noen plystret på han. Han var alt for snill, slår Ole fast.

De to har benket seg med hver sin kopp kaffe ytterst på kaien ved butikken.

Jo, det kunne bli en del varekjøring, innrømmer gamle-kjøpmannen.

– En fredagskveld og en lørdag kjørte jeg faktisk varer til 110 husstander.

På sine utallige turer var Ånensen ikke bare kjøpmann. Han fant folk liggende hjelpeløse på gulvet, pensjonister som trengte hjelp med å få ut hagemøblene, og kunder som trengte hjelp til å skifte lyspærer.

Helge’n driftet rett og slett mye av det som i dag er det offentlige tjenestetilbudet på Hjelmås – helt gratis.

Kompisen Ole lurer nå litt på om det derfor kan være mening i at en slik kar vinner to ganger jackpot i Lotto.

Selv trekker lottomillionæren frem alle vaflene, kaffekoppene og pratene han har fått.

– Disse har også vært gratis. Det er denne tette kontakten med kundene jeg savner mest som pensjonist.

EN MANNSALDER PÅ SLIPEN: Her på Hjelmås Slip var det Ole Hjelmås jobbet i 34 år. - Småbruket var bare nattarbeid, sier han.

Ånensen blir nesten overdøvet av en bil som bremser i grusen foran butikken. En voksen kar hopper ut og stirrer nysgjerrig ned på den lille forsamlingen ytterst på kaikanten.

– Hvem er dette, spør han høyt ut i luften.

– Å ja, Helge’n og Olemann. Jeg trodde minst det måtte være herredsstyremøte, mumler han og forsvinner inn i butikken.

På kaikanten prøver vi å spole samtalen tilbake til hvem som hadde det verst i gamle dager, den gang skillingsbollene var store som «skjethusveggar».

Nøkternt slår kjøpmannen fast at han begynte i butikken rett etter ungdomsskolen i 1966. Siden var det 10–12 timers arbeidsdager, med selvpålagt bakvakt, hele døgnet, hele året.

– GJENSYN: - Interessant. At den store grabben jeg laget for snart en mannsalder siden eksisterer fortsatt. Ole Hjelmås er tilbake på sin gamle arbeidsplass ute på slipen.

Småbrukeren overtok gården som 17-åring, da faren døde. Gårdsdriften omtaler han som nattarbeid. Hans hovedjobb var på Hjelmås Slip, der han reparerte båter og sveiset grabber og annet grovt verktøy i 34 år.

Helge’n bevilget seg tre uker sommerferie. Ole har aldri vært på ferie.

– I ferien var det slått, konstaterer han.

– Ikke så mye som en helgetur?

Han tenker seg om ...

– Jo, jeg dro på Dyrsku’n i Seljord en gang. Men jeg kjørte tilbake samme dagen.

Turen var ikke planlagt, bedyrer han, men en ren innskytelse etter at han hadde satt seg inn i bilen.

Publisert