zahra korrigert2037.jpg
BT Magasinet

Rakrygget

– Kan vi ta henne med, spør politiet. – Nei, vi har akkurat skrudd hodet hennes fast i sengen, svarer overlegen.

Langsomt strekkes den deformerte ryggraden hennes, millimeter for millimeter. Zahra Maow er 17 år, og låst til sykehussengen. Nesten alene, i et land hun ikke kjenner, der alle de hvitkledde snakker et språk hun ikke forstår.

Zahra ser opp på Ulriken, prøver å holde fast i tanken om at én dag skal hun opp dit. Hvis hun overlever. Hvis hun ikke blir lam. Hvis hun klarer flere måneder med lidelse i hver del av den lille, magre kroppen.

Det er over 100 år siden de så noe lignende på Haukeland universitetssykehus. Tuberkulosen Zahra ble rammet av som liten jente, har spist opp benvevet og bøyd ryggraden i en grotesk feilstilling. Hvis hun ikke opereres, vil hun bli lam og sannsynligvis dø i ung alder. Behandlingen som kan redde henne, kan også ta livet av henne. Men det er Zahras eneste sjanse.

Bildevisning

       DEFORMERT: Slik ser ryggen til Zahra ut før den første operasjonen. Tuberkulosen har spist opp benvevet, slik at ryggsøylen fikk en grotesk feilstilling. Før Zahra kan opereres, må skjelettet hennes strekkes, millimeter for millimeter. FOTO: PRIVAT
DEFORMERT: Slik ser ryggen til Zahra ut før den første operasjonen. Tuberkulosen har spist opp benvevet, slik at ryggsøylen fikk en grotesk feilstilling. Før Zahra kan opereres, må skjelettet hennes strekkes, millimeter for millimeter. FOTO: PRIVAT

Midt i en av de mest smertefulle behandlingene noe menneske har vært utsatt for på Haukeland, møter Zahra respekt og omsorg. I Bergen dukker de gode hjelperne opp, én etter én, mennesker som strekker seg langt utover det som kan forventes av dem. Spesielt én lege gjør alt han kan for å redde livet hennes, selv om det er helt på grensen av hva en lege kan utsette en pasient for, både fysisk og mentalt.

- I vinter har jeg vært i en situasjon der jeg i seks måneder har torturert en jente.

Kirurg Andreas Ottersen Seip gnir seg over pannen.

- Det Zahra har vært gjennom her på Haukeland — jeg har ingen andre ord for det enn tortur. Men det var helt nødvendig å gjøre det.

Bildevisning

       DELT RYGG: I tre måneder ble underkroppen og overkroppen bare holdt sammen av hud, sener og en liten beinbro. Mens dette pågikk var Zahra låst til sengen. FOTO: PRIVAT
DELT RYGG: I tre måneder ble underkroppen og overkroppen bare holdt sammen av hud, sener og en liten beinbro. Mens dette pågikk var Zahra låst til sengen. FOTO: PRIVAT

Det er ikke bare kirurgene som kjemper mot klokken. Pasienten som trenger akutt, livreddende behandling, har fått avslag på asylsøknaden sin. Zahra kan når som helst kastes ut av Norge.

Sommeren 2013 sitter den spede jenten på en humpete buss fra Sogndal asylmottak til Bergen. Storesøsteren som hun flyktet med til Norge, er med henne. På grunn av pukkelryggen kan ikke Zahra sitte rett, hun må ligge halvveis vridd, med overkroppen og hodet lent mot setet foran seg. Når hun kommer frem til Haukeland, er hun så utmattet at hun så vidt kan stå oppreist.

Legen stirrer på røntgenbildene han holder i hånden. Kirurg Andreas Ottersen Seip har sett noe lignende i lærebøkene, men aldri med egne øyne.

- Vi må tilbake til 1800-tallet for å finne barn i Norge som var så hardt rammet som Zahra er. Slike deformiteter er veldig sjeldne i Europa, men vi ser det i deler av verden uten helsevesen, sier Seip.

Pasienten som sitter foran den erfarne kirurgen er vever. På grunn av fasongen på overkroppen går hun helst med en løs tunika. Et tynt sjal ligger over håret, og øynene er nesten unaturlig store i det magre ansiktet. Zahra veier bare 33 kilo. Organene hennes har ligget sammenklemt så lenge at kroppen har tatt til seg minimalt med næring. I papirene står det at hun er 19 år, men hun ser ut som et barn. Til tross for at Zahra har et alvorlig handikap, retter hun seg opp i ryggen så mye hun kan når hun snakker, og ser legen rett i øynene.

Legen vurderer pasienten slik: «Alvorlig underernært. Små lunger i en stiv og deformert brystkasse. Liten og sammenklemt buk. Sterke smerter i ryggen, og utstrålende smerter fra nerverøtter i klem. Hun gir inntrykk av å være en intelligent ungdom, med en uavklart asylsøknad. Søsteren er hennes støtte i livet, men ellers er de alene. Helsesituasjonen er åpenbart alvorlig, men faglig svært vanskelig.»

Mens legen snakker, holder storesøsteren Zahra tett inntil seg. Shukryia (22), eller Shou-Shou som hun kalles, er alltid der. De to klarte den lange flukten fra Jemen. Foreldrene og søsknene er på den andre siden av kloden. En er drept, noen er forsvunnet, noen lever i skjul, opplyser Zahra i asylsøknaden sin.

Som asylsøker har ikke Zahra krav på fastlege, men hun har krav på nødvendig akuttbehandling. «Hennes truende ryggmargsskade mener vi går inn under dette», skriver Seip i Zahras epikrise. Siden situasjonen hennes er spesiell tar han for sikkerhets skyld kontakt med sykehusets ledelse. Han får klarsignal med en gang. Det er ingen tvil, Haukeland skal gjøre det de kan for å redde livet hennes.

Bildevisning

       SØSTRE TIL EVIG TID: Storesøster Shou-Shou (til v.) er Zahras eneste støtte. Det er bare de to, resten av familien er på den andre siden av kloden. I de ti månedene Zahra var innlagt på sykehus, var Shou-Shou der hele tiden. De finner trøst i å sove sammen.
SØSTRE TIL EVIG TID: Storesøster Shou-Shou (til v.) er Zahras eneste støtte. Det er bare de to, resten av familien er på den andre siden av kloden. I de ti månedene Zahra var innlagt på sykehus, var Shou-Shou der hele tiden. De finner trøst i å sove sammen.

Samtidig, i Oslo: På pulten til en saksbehandler i Utlendingsdirektoratet (UDI) ligger Zahras sak.

Saken er enkel, sett med UDIs øyne. Zahra ble registrert som asylsøker i Italia før hun kom til Norge. Dermed er hun en såkalt dubliner, som betyr at det første trygge landet asylsøkeren kommer til, har ansvaret for å behandle søknaden. Selv om søstrene flykter sammen til Norge, registreres bare Zahra i Italia. Derfor konkluderer UDI raskt: Zahra skal sendes tilbake til Italia, uten å få saken sin behandlet i Norge. Saken ankes til Utlendingsnemnda (UNE), som kommer frem til det samme: Zahra skal kastes ut.

«Vedtaket innebærer at du må påregne å bli uttransportert med det første. UNEs vedtak er endelig, og kan ikke påklages videre. Jeg kan dermed ikke hjelpe deg videre i saken, men ønsker deg uansett lykke til videre», skriver advokat Einar Hesselberg, som har bistått Zahra med asylsøknaden.

Andreas Ottersen Seip vet at pasienten hans kan bli sendt ut av landet når som helst. Men som lege forholder han seg bare til dette ene: Zahra vil dø uten behandling. Uten å vite det, setter Seip i gang noe som kan vise seg å redde Zahra på mer enn en måte.

Bildevisning

       RYGGRAD: Kirurg AndreasOttersen Seip viser frem en modell av Zahras forvridde ryggsøyle, slik den så ut før operasjonene. Behandlingen Zahra har vært gjennom er så smertefull at Seip ikke har noe annet ord for det enn tortur.
RYGGRAD: Kirurg AndreasOttersen Seip viser frem en modell av Zahras forvridde ryggsøyle, slik den så ut før operasjonene. Behandlingen Zahra har vært gjennom er så smertefull at Seip ikke har noe annet ord for det enn tortur.

Kirurgene på Haukeland rådfører seg med eksperter i USA, Kina og Tyrkia, land der tuberkulose er langt mer vanlig enn i Norge. Ekspertene vurderer at tilstanden kan behandles, men at det er betydelig risiko for alvorlige komplikasjoner. Om hun skal opereres må det gjøres nå, mens ryggmargen virker.Kirurgene setter seg ned sammen med Zahra. De viser en tredimensjonal modell av ryggsøylen hennes, som de har spesiallaget. Gang på gang snakker de med henne om risikoen, for å være sikre på at hun forstår. Normalt ville de hatt denne samtalen med foreldrene. Her sitter de overfor en tenåring som er alene i Norge, med en storesøster som eneste støtte.

Seip oppsummerer risikoen enkelt:

Dør hun? Blir hun lam? Skader vi henne for hardt psykisk?

Legene er redde, men vet at hun ikke vil ha en sjanse uten operasjonene. Zahra lever allerede med enorme smerter, og kan knapt gå noen hundre meter. Hun nøler ikke.

- Ja, jeg vil opereres.

Zahras største ønske er å bli normal. Legene understreker at kirurgi kan gjøre henne bedre, men at de ikke kan utføre mirakler.

- En voksen ville aldri blitt så deformert av tuberkulose, mens hos et barn vokser skjelettet fortsatt. Hun har en barnekropp som har vokst seg inn en fullstendig skjev stilling. Du kan ikke mirakuløst gjøre dette til en normal voksenkropp, sier kirurg Andreas Ottersen Seip.

Bildevisning

       HALO-STREKK: En jernhjelm boltes fast i kraniet, deretter blir hjelmen koblet til en ramme for å strekke ryggsøylen. Dette kalles et halo-strekk, og er svært smertefullt. FOTO: PRIVAT
HALO-STREKK: En jernhjelm boltes fast i kraniet, deretter blir hjelmen koblet til en ramme for å strekke ryggsøylen. Dette kalles et halo-strekk, og er svært smertefullt. FOTO: PRIVAT
Andreas Ottersen Seip

Men noe skurrer. Da legene setter seg inn i Zahras sykdomshistorie, får de ikke brikkene til å passe sammen. Zahra skal ifølge papirene være 19, nesten 20 år, første gang hun kommer til Haukeland. Men hun virker yngre.

Zahra visste at den ikke var riktig, fødselsdatoen hun oppga til politiet da hun kom til Norge. Hun gjorde bare som menneskesmugleren sa. Han hevdet at hun måtte være voksen for å komme inn i Norge, ellers ville hun komme i fengsel.

- Det er svært uvanlig at asylsøkere oppgir at de er eldre enn de er. De som lyver på alderen prøver å fremstå som yngre, i håp om å bli behandlet som mindreårige asylsøkere, sier Zahras advokat Einar Hesselberg.

Zahra er blitt fortalt av sine foreldre at hun er født i Somalia i november 1997, men det finnes ingen papirer på dette.

- Mange steder i Somalia opererer de ikke med fødselsattest, sier asyladvokaten.

Kirurg Seip setter i gang sine egne undersøkelser. Det tas røntgenbilder av skjelettet, en metode som brukes så lenge en person er i vekst. Bildene viser at hennes sannsynlige alder er 17 år.

Alderen endrer situasjonen. Legen og advokaten gjør et nytt forsøk på å hindre utkastelsen.

Mens andre tenåringer kjøper julepresanger, legges Zahra inn på Haukeland. Her skal hun bli værende i et halvt år. Storesøsteren får bo med henne på sykehuset, fordi foreldrene er så langt unna.

Bildevisning

       STREKKES: Mellom operasjonene fortsetter Zahra å gå med halo-strekk. Bak hodet hennes henger ett lodd på ti kilo, slik at ryggraden blir strammet og forlenget, ett skritt av gangen. - Vinteren var grusom. Jeg besvimte mange ganger på grunn av smerter, sier Zahra. FOTO: PRIVAT
STREKKES: Mellom operasjonene fortsetter Zahra å gå med halo-strekk. Bak hodet hennes henger ett lodd på ti kilo, slik at ryggraden blir strammet og forlenget, ett skritt av gangen. - Vinteren var grusom. Jeg besvimte mange ganger på grunn av smerter, sier Zahra. FOTO: PRIVAT

Zahra er bare 148 cm høy. Før hun kan opereres, må ryggen strekkes ut. Legene skrur fast en ramme til kraniet hennes, en spesialtilpasset hjelm, som kobles til et stativ. Rammen som skal forlenge ryggen kalles et halo-strekk. Fra jernhjelmen går det en tynn metall-lenke som er festet til et lodd på ti kilo. Loddet henger bak henne. For hvert skritt hun tar, strammes ryggsøylen. Den forlenges én millimeter av gangen.- Hun lå med strekk kontinuerlig, og vi bygget en gåramme slik at hun kunne gå med strekk. Først strakk vi henne for å tøye leddene, og sjekke at hun tålte dette psykologisk, sier Seip.

Det å gå med halo-strekk kan i seg selv være svært belastende. For Zahra blir den en del av kroppen hennes i et halvt år. Hun er låst til rammen til alle døgnets tider. Etter hvert skal det bli uutholdelig.

I desember, like etter at Zahra er blitt innlagt, får ortopedisk avdeling en telefon fra Politiets utlendingsenhet. De har fått vedtaket om at Zahra Maow skal kastes ut av Norge. De lurer på om hun er i stand til å fraktes til Italia.

- Kan vi ta henne med oss, spør politimannen.

- Nei, vi har akkurat skrudd hodet hennes fast i sengen, svarer overlegen.

Seip legger ikke skjul på at det gir en viss tilfredsstillelse å kunne svare det.

- Jeg forstår ikke hvorfor Zahra ikke er innvilget opphold i Norge for lengst. Norge har anledning til å vise skjønn i asylsaker, og hvis det ikke kan vises skjønn i dette tilfellet, forstår jeg ikke når det skal være.

Noen uker senere kommer brevet som gir Zahra et lite pusterom. UNE utsetter utkastelsen, og Zahra kan bli i Norge til saken er behandlet på nytt. Men usikkerheten blir hun ikke kvitt, hun ligger våken om nettene. Blir hun skilt fra søsteren? Blir hun kastet ut av Norge?

Foreldrene hadde allerede syv barn da Zahra kom til verden i Mogadishu i Somalia i 1997. Familien flyktet til nabolandet Jemen da Zahra var baby. Som lite barn ble hun smittet av tuberkulose, og uten riktige medisiner var det så vidt hun overlevde i den store flyktningleiren, der kloakken og bosset fløt fritt. Her vokste Zahra opp, med en kropp som ble mer deformert for hvert år hun levde.

Som handikappet, jente og flyktning i et fattig land befant Zahra seg absolutt nederst på rangstigen. Shou-Shou gikk på skole i flyktningleiren, mens Zahra ble hånet så mye for utseendet sitt at hun var tvunget til å holde seg inne i teltet.

Bildevisning

       OPPVEKST: Zahra og Shou-Shou vokste opp i denne flyktningleiren, sør i Jemen.- Jeg ble spyttet på, slått og hånet på grunn av utseendet mitt. I flyktningleirene har handikappede mindre verdi enn hunder, forteller Zahra. FOTO: KHALED ABDULLAH
OPPVEKST: Zahra og Shou-Shou vokste opp i denne flyktningleiren, sør i Jemen.- Jeg ble spyttet på, slått og hånet på grunn av utseendet mitt. I flyktningleirene har handikappede mindre verdi enn hunder, forteller Zahra. FOTO: KHALED ABDULLAH

I asylsøknaden sin opplyser Zahra at hun var rundt 14 år da hun ble akutt syk og innlagt på sykehus. Familien hadde ingen penger til å betale sykehusregningen, og satte seg i gjeld til en mektig mann. Brått forlangte han å få tilbake pengene, hvis ikke skulle han ha Shou-Shou til kone. Hun nektet.

Som hevn dro mannen til familiens hus, ifølge jentene. Der fant han Zahra. Han mishandlet den handikappede jenten til hun ble bevisstløs. Kort tid etter ble liket av broren dumpet på trappen.

I et desperat forsøk på redde de yngste jentene, solgte familien det siste de eide, et hus i Somalia.

Pengene dekket akkurat det en menneskesmugler krevde for å fikse falske pass og frakte jentene til Norge, forteller søstrene. De fikk bare med seg noen få eiendeler da de dro i all hast. Smertene gjorde at Zahra gråt nesten hele veien på flyturen til Italia.

Reisen fortsatte med tog og buss. Etter to søvnløse døgn på reise kom de til Norge 26. mars 2013. De var utslitte, hadde fått minimalt med mat, og fikk kjenne kulde for første gang. Utenfor Oslo S gikk menneskesmugleren for å kjøpe røyk, deretter skulle han ta dem til et varmt hotellrom, hadde han lovet. I flere timer ventet søstrene på fortauet. Mannen var forduftet. Nå måtte Zahra og Shou-Shou klare seg selv, uten papirer, penger, eller noe sted å dra.

- Er dere helt alene her i verden, spurte en forbipasserende mann omsider. Han sendte jentene i en taxi til politiet, der de registrerte seg som asylsøkere. Søstrene ble sendt til et asylmottak på Østlandet, før de ble overført til Sogndal. Først der oppdaget de hvor syk Zahra var, og sendte henne øyeblikkelig til lege.

I januar er Zahra blitt strukket de nødvendige centimeterne før den første operasjonen kan gjennomføres på Haukeland.

Bildevisning

       STORT TEAM: Her åpner kirurgene Zahras rygg for første gang. 13 personer var involvert i operasjonen, som var avgjørende for at Zahra ikke skulle bli lam. FOTO: PRIVAT
STORT TEAM: Her åpner kirurgene Zahras rygg for første gang. 13 personer var involvert i operasjonen, som var avgjørende for at Zahra ikke skulle bli lam. FOTO: PRIVAT

Rundt bordet Zahra ligger på, står operasjonsteamet med munnbind og spesialbriller. Ryggen hennes er full av tusjstreker som markerer hvor kirurgene skal gå inn med skalpellen, og gjøre noe de aldri har gjort før. Teamet som har planlagt operasjonen ned i minste detalj teller 13 personer. Fire kirurger, fem sykepleiere, to anestesileger og to nevrofysiologer.

Kirurgene fjerner deler av ryggsøylen. Ettersom virvlene har vokst sammen og skjelettet er fordreid, må de bygge opp ryggen på nytt.

Da Zahra våkner etter operasjonen, er hun nedbrutt og fullstendig utslitt. Hodestrekket monteres på igjen. Huden i ansiktet dras så mye at Zahra ikke får lukket øynene når hun skal sove.

Zahra er så presset at hun henvises til barnepsykiatrisk avdeling.

- Vi var usikre på om hun ville klare det, og om vi kunne utsette henne for mer, sier Seip.

Mens Zahra ligger fastlåst i sengen, går fristen for å sende henne tilbake til Italia ut. Statusen som dubliner utløp i desember, etter det er det Norges ansvar å behandle asylsøknaden. Nå vurderes ikke utsendelse til Italia, men til Somalia, der søstrene er født. Samtidig får UNE opplysninger om at Zahra høyst sannsynlig er mindreårig.

Brevet Zahra nesten ikke våger å håpe på, kommer etter en snuoperasjon i UNE. Siden Norge nå har ansvaret for Zahra, bestemmer de at søknaden hennes om beskyttelse skal behandles på nytt. Zahra får bli i Norge en stund til, men det er høyst uvisst hvor lenge.

En av pleierne legger en hvit tøydukke i armene til Zahra. Smertedukken gis til pasienter med ekstreme smerter, for at de skal kunne avreagere og la sinnet gå utover en følelsesløs gjenstand.

- Riv den i stykker, kast den i veggen, slå den, dra den fra hverandre, oppfordrer pleieren.

Den andre operasjonen blir en tøff bøyg for både pasienten og de ansatte. Kirurgene deler praktisk talt ryggen til Zahra i to. I tre lange måneder henger underkroppen og overkroppen kun sammen av hud, sener og muskler. I våken tilstand må hun ligge i strekk. Det er nødvendig for at ryggen ikke skal kollapse.

- Hun hang bare sammen i en beinbro på baksiden av ryggen. Så strakk vi henne videre, for å tøye hud, muskler, nerver og blodkar, forklarer legen.

Bildevisning

       TITANRYGG: Zahras ryggrad er så ødelagt at legene erstatter deler av den med metall. De lange skruene holder ryggsøylen på plass.
TITANRYGG: Zahras ryggrad er så ødelagt at legene erstatter deler av den med metall. De lange skruene holder ryggsøylen på plass.

Det er vanskelig for de ansatte å se på Zahras smerter, spesielt fordi hun er den eneste pasienten på barneavdelingen som ikke har foreldre. Samtidig må de presse henne til å trene mer for å klare neste operasjon. Flere ganger går Zahra rett i bakken av smerte. En gang svimer hun av i MR-maskinen, midt i en undersøkelse.

Zahra plukker opp smertedukken sin, men hun river den ikke i stykker. Hun velger å skrive på den i stedet. «Jeg er veldig trist, fordi jeg savner min mor. Jeg ser ingen løsning akkurat nå, det eneste jeg gjør er å tenke og gråte». Zahra tegner rennende tårer nedover dukkefjeset, og sover med dukken i sengen.

Og hele tiden, mens legene spør seg om de har tatt riktige valg, har Andreas Ottersen Seip en radmager jente ved siden av seg som spør:

Bildevisning

       SMERTEDUKKE: Pasienter med ekstreme smerter får dukker de kan rive i stykker for å avreagere. Zahra tegner tårer på sin dukke, og sover med den i sengen.
SMERTEDUKKE: Pasienter med ekstreme smerter får dukker de kan rive i stykker for å avreagere. Zahra tegner tårer på sin dukke, og sover med den i sengen.

- Hvor mye skal dere strekke meg?- Så mye vi kan, svarer kirurgen, uten at han vet hvor mye det er.

For den vevre kroppen tåler mer enn én trøkk. Zahra blir sterkere dag for dag, til tross for oppkast og svimmelhet. Hun pusher grensene, vil gå igjen.

Noen har lagt merke til at pasienten ikke har sko med skikkelig såle, bare ballerinasko i plast med glitter på. En dag dukker det opp en overraskelse, et knallrødt kort, med fargerike hjerter på.

«Kjære Zahra! Siden du er så snill og grei, vil vi hjelpe deg litt på vei! I trening er du kjempego’, håper det blir gøyere med nye joggesko! Hilsen alle på ortopedisk avdeling.»

Med nye joggesko setter Zahra seg høye mål. Sjansen er ikke stor, men hun har så lyst til å klare å løpe noen få skritt, for første gang i livet.

I mars kommer et lite lyspunkt: 153 centimeter, helt nøyaktig. Zahra er blitt fem centimeter høyere, men klarer ikke å glede seg fullt ut. Hun gruer seg til den siste og tøffeste operasjonen, som hun vet er svært risikabel. Hun frykter å bli sendt til Somalia, og er bekymret for familien, som hun ikke har hørt noe fra.

Det er snart påske. Zahra har knapt vært ute av sykehuset på fem måneder. Til slutt svartner det, hun orker ikke mer. Med gåstolen foran seg stavrer hun seg ut av sykehuset, hun vet ikke hvor hun skal, hun vil bare vekk. På vei inn i Haukelandstunnelen kommer en bil kjørende rett mot henne. Ragnhild Mølster og sønnen er på vei fra Sletten senter, de har tatt den vanlige lørdagshandelen. Kvinnen ser at bilene foran henne svinger utenom en bylt i veien. Det er et menneske som halvt ligger, halvt sitter i veibanen. Ragnhild stopper bilen og løper bort til bylten. Bylten viser seg å være en ung jente, med et stativ skrudd fast i hodet. Hun har falt, og gråter høyt.

- La meg dø, roper hun på engelsk.

Ragnhild holder rundt den ukjente jenten. Andre bilister stopper opp. Shou-Shou kommer løpende, hun har lett etter Zahra.

- Vi har ingen her i Norge, sier storesøsteren.

Kort tid etter svinger ambulansen inn, og tilskuerne ser Zahra bli løftet forsiktig inn på båren. Hun skriker av smerte når hun kjøres bort.

- Jeg fikk en sterk, psykisk reaksjon, det ble for mye for meg, sier Zahra i ettertid, og smiler uventet.

- Det var den mørkeste dagen på sykehuset, men heldigvis endte det som en av de aller lyseste dagene i mitt liv, fordi jeg møtte Ragnhild. Det endret alt.

Bildevisning

       SELVE GLEDEN: Zahra rømte fra sykehuset i desperasjon rett før påske. Ved en tilfeldighet møtte hun Ragnhild Mølster. Det ble et vendepunkt. - Ragnhild er mor, søster og venn for oss. Hun er selve gleden, sier Zahra.
SELVE GLEDEN: Zahra rømte fra sykehuset i desperasjon rett før påske. Ved en tilfeldighet møtte hun Ragnhild Mølster. Det ble et vendepunkt. - Ragnhild er mor, søster og venn for oss. Hun er selve gleden, sier Zahra.

Ragnhild har selv to tenåringsdøtre. Hun ser dem for seg på den andre siden av kloden, fortapt, uten noen til å hjelpe seg. Da bestemmer hun seg.

- De er noens barn, og de var helt alene. Jeg måtte gjøre noe, sier Ragnhild.

Dagen etter går hun rundt i gangene på sykehuset, og spør etter jenten med metallstativet. Søstrene lyser opp når de ser henne. Den varme klemmen mellom Ragnhild og jentene skal bli til mange flere.

- De er morsomme, intelligente og blide jenter. Jeg er blitt veldig glad i begge to, og håper de får bli i Norge. De kommer til å bli en kjemperessurs hvis de får studere og jobbe her, sier Ragnhild.

Hun har full jobb, tre barn og en liten valp, men har også omsorg til overs for to ukjente jenter fra Somalia. Hun besøker dem flere ganger i uken, og tar dem med på kino, på tur og på kafé.

- Ragnhild er noe av beste som har skjedd oss. Hun er som en mor, søster og venn. Hun er selve gleden og tryggheten. Vi vet ikke hvordan vi skal få takket henne, sier søstrene.

Den siste og avgjørende operasjonen blir den lengste og tøffeste. Kirurgene holder på i syv timer med å bygge ferdig Zahras overkropp.

- Inngrepet var svært farlig, på dette stadiet var det kritisk. Hvis noe hadde gått feil her, ville hun blitt lam, i verste fall ville hun ha dødd. Hele denne perioden overvåket vi nervebanene hennes ved å stimulere elektroder som var festet til hodet hennes. En gang mistet vi signalet til beina. Hadde vi ikke fått rettet det opp igjen, ville hun blitt lam, forteller Seip.

Operasjonen går etter planen. Til slutt fjernes jernhjelmen som er skrudd inn i kraniet. Zahra kommer seg overraskende raskt etter oppvåkningen. Hun er strukket ti centimeter siden behandlingen begynte.

Sakte, men sikkert, kan Zahra begynne å forberede seg på et mer normalt liv.

Salgsstativene på Bik Bok bugner av vårklær. Det er tidlig i mai, og det er salg. For to av jentene i butikken er dette en spesiell dag. Aldri før har Zahra og Shou-Shou hatt penger til å handle. For Zahra er det stort at hun endelig kan bruke normale klær.

Sykehusets kulturbrygger Atle Halvorsen er mannen som fikser det meste når pasienter trenger hjelp til andre ting enn det medisinske. Ortopedisk avdeling gir beskjed om at jentene mangler klær, de har bare det de sto og gikk i da de kom til Bergen. Halvorsen ringer daværende styreleder Ingunn Hansen i Haukelands Venner, en stiftelse som gleder pasienter som har det ekstra tøft.

- Gi meg et par timer, sier hun.

Zahra og Shou-Shou får et gavekort på 4000 kroner, en ellevill sum for noen som har levd i dyp fattigdom hele livet. Zahra og Shou-Shou har vanskelig for å fatte godheten de møter i Bergen. For en liten stund er de bare to helt vanlige jenter, som fniser og prøver klær.

De lange månedene hun har ligget låst til sykesengen, har Zahra sett toppen av Ulriken fra vinduet sitt. De fargerike paragliderne som svever ut fra toppen er blitt det ultimate symbolet på frihet for Zahra.

En dag i mai mener Andreas Ottersen Seip at hun er sterk nok til å tåle en fjelltur. Sjelden har en passasjer på Ulriksbanen vært så spent i det gondolen begynner å gå. Zahra sitter i rullestol, Shou-Shou er som alltid rett ved siden av. Legen og en psykolog fra sykehuset følger dem. På toppen viser Bergen seg fra sin aller beste side. I solskinnet spiser de skillingsboller, skåler i kakao og kjenner på at de har klart det.

Bildevisning

       JA, VI ELSKER: En anonym giver overrasker Zahra og Shou-Shou med norske festdrakter til 17. mai. Sammen med sykepleierne øver de på «Ja, vi elsker» foran speilet. FOTO: PRIVAT
JA, VI ELSKER: En anonym giver overrasker Zahra og Shou-Shou med norske festdrakter til 17. mai. Sammen med sykepleierne øver de på «Ja, vi elsker» foran speilet. FOTO: PRIVAT
  1. mai henger det plutselig to poser på døren til kulturbrygger Atle Halvorsen. På lappen som følger med står det: «Lykke til med 17. mai-feiringen, Zahra og Shou-Shou!» I posene ligger det to splitter nye festdrakter. Jentene tror nesten ikke sine egne øyne. Hvem kan ha visst at de ønsket seg noe som symboliserte Norge, landet de er blitt så glade i?- Nei, det kan vi ikke si. Det er strengt konfidensielt, svarer sykepleierne smilende når jentene spør hvem draktene er fra.

Det er en dårlig skjult hemmelighet at draktene er en spleisegave fra ansatte på sykehuset. Om kvelden øver jentene på «Ja, vi elsker» foran speilet, sammen med en sykepleier.

Søstrene feirer den norske nasjonaldagen for første gang. De prøver å ikke tenke på hvor i verden de kommer til å være neste gang Norge feirer seg selv.

De ansatte på Haukeland bryr seg om alle pasientene sine. Men ingen legger skjul på at to spinkle jenter fra Somalia har fått en spesiell plass i hjertene deres.

- De er totalt alene i verden og har gjennomgått så mye. De hadde absolutt ingenting. Alle her er blitt veldig glade i dem, og har lyst til å ta dem med seg hjem. Derfor har vi måttet jobbe med grensesetting for de ansatte, og skille mellom det å være inkluderende og empatisk, og det å være profesjonelle. Det er en hårfin balansegang, sier Halvorsen.

Etter nesten et halvt år der Zahra stort sett har måttet holde seg i ro, er det en stor dag når hun klarer å gå selv, helt uten stativ eller støtte fra de ansatte.

Hun pakker ned bamsene, festdraktene og de nye joggeskoene. Hun har sett hundrevis av pasienter komme og gå, med brudd i armer og skadde knær. I hele denne perioden har Zahra vært den eneste fastboende på ortopedisk avdeling. Sykepleierne kommer med en perm, de har samlet inn håndskrevne hilsener fra ansatte. «Du er en nydelig jente med så mange styrker», skriver en. «Walk, talk and shake your but», skriver en annen. De ansatte betyr mye for Zahra. Og alle smilefjesene på de små lappene viser at det er gjensidig.

«Kjære Zahra. Vi ønsker deg alt det beste for fremtiden. Tro det eller ei, vi savner deg.»

Mot slutten av mai flyttes Zahra til Rehabiliteringsklinikken på Nordås, der hun skal trene seg opp. Shou-Shou flytter til asylmottaket i Arna, men kommer til lillesøsteren så ofte hun kan. Ofte overnatter hun på Zahras rom. De finner trygghet i å sove sammen.

Zahra må finne ut hvor mye hun tåler. I treningsrommet setter hun seg på ergometersykkelen og tråkker til. Hun smiler først, men så gjør det vondt. Hun lukker øyene, biter tennene sammen og fortsetter. Fysioterapeuten viser Zahra hvordan hun skal trene styrke. Zahras armer er svake, vektene tunge. Hun kopierer fysioterapeutens bevegelser, og strekker hendene opp i luften og ned bak hodet.

- Du klarer en til. Åtte, ni! Du klarte det, sier fysioterapeuten fornøyd.

Zahra rister på armene. Shou-Shou er rett ved siden av henne hele tiden. Hun tar bilder av alt, trøster og støtter.

- Vil du ha pause? spør fysioterapeuten.

- No. Continue.

Bildevisning

       STERK VILJE: Treningen gjør så vondt at Zahra må ta pauser, men hun gir seg ikke. - Smerte og lidelse er en del av min hverdag, det er bare noe jeg må leve med. Fysioterapeut Karen Breistein venter til Zahra orker å fortsette.
STERK VILJE: Treningen gjør så vondt at Zahra må ta pauser, men hun gir seg ikke. - Smerte og lidelse er en del av min hverdag, det er bare noe jeg må leve med. Fysioterapeut Karen Breistein venter til Zahra orker å fortsette.

Ett av målene er å kunne sette seg på gulvet og reise seg opp igjen uten hjelp. Et annet er å kunne gå i trapper. Derfor øver de, ett skritt av gangen. Zahra holder seg fast i gelenderet, drar foten et trinn opp, den andre foten etter, mens fysioterapeuten passer på. Så går de ned igjen.

- Jeg skylder alle som har hjulpet meg å øve, øve og øve. De har gjort så mye for at jeg skulle få rett rygg. Nå må jeg gjøre resten, sier Zahra.

Når kveldene blir mildere, får Ragnhild lov av legen å ta søstrene med på noe de drømmer om, de vil bade. De kjører ned til Nordåsvatnet, og jentene kler seg i lange badedrakter. Med støtte fra Ragnhild vasser Zahra ut i det iskalde vannet, hun hviner av glede over å kjenne sjøen rundt beina. Hun føler seg fri. Selv om begge søstrene fryser, synes de det er så deilig at de ikke vil gå på land igjen.

- Det er vanskelig å tenke på at hun kan bli kastet ut. Så jeg forsøker å ha fokus på behandlingen, sier lege Sylvi Merete Haaland, som overtar ansvaret for Zahra på Rehabiliteringsklinikken. Haaland sender en helserapport til UDI, der hun redegjør for hva som kan skje hvis Zahra sendes til et land uten fungerende helsevesen. Haaland skriver at Zahra risikerer total ryggmargsskade, noe som vil føre til at hun blir avhengig av rullestol, og i verste fall dør.

- Ytre stressfaktorer påvirker helsen. Zahra bruker mye energi på å bekymre seg over om de får opphold. Det å leve i en situasjon der du ikke vet noe om fremtiden din, er noe av det mest kritiske og sårbare du kan oppleve som menneske. Og så er hun 17 år, og langt unna alt og alle hun kjenner, sier Haaland.

Bildevisning

       SVØMMER: Zahra hadde aldri svømt før hun kom til Norge. På Rehabiliteringsklinikken trener hun i bassenget med fysioterapeut Karen Breistein. - Nå har jeg nesten lært å svømme. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle klare, sier Zahra.
SVØMMER: Zahra hadde aldri svømt før hun kom til Norge. På Rehabiliteringsklinikken trener hun i bassenget med fysioterapeut Karen Breistein. - Nå har jeg nesten lært å svømme. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle klare, sier Zahra.

Zahras sykdomsbilde har vært ekstremt. Nå overrasker hun alle med hvor raskt hun blir bedre.

Men for Zahra er ikke det bare gode nyheter. Den medisinske tilstanden er alt som holder henne i Norge. Paradokset er at jo friskere hun blir, jo nærmere kommer utkastelsen. Kirurgene anslår at Zahra er avhengig av å være i nærheten av spesialister de neste fem årene.

Bildevisning

       RAK: Etter måneder i strekk og tre omfattende operasjoner, er Zahra blitt rettere i ryggen enn hun hadde våget å håpe på. 17 år gammel klarte hun å løpe for første gang.
RAK: Etter måneder i strekk og tre omfattende operasjoner, er Zahra blitt rettere i ryggen enn hun hadde våget å håpe på. 17 år gammel klarte hun å løpe for første gang.

Akkurat nå får hun de beste medisinene Norge kan tilby. Selv det er ikke nok.- Zahra sliter med nervesmerter. Den typen smerter er blant de vanskeligste å behandle. Hun har hatt god effekt av noen av medisinene for dette, men jeg tviler på at hun kan få disse medisinene over alt, sier Haaland.

Hun frykter at Zahra kan komme i en situasjon der hun igjen blir sett på som en byrde.

- For meg handler rehabilitering om å gjenskape verdighet. Zahra opplevde å bli behandlet som et menneske for første gang i Norge. Jeg er redd hun skal miste det. Det gjør vondt å tenke på at noen kan ta fra henne verdigheten igjen.

Noen ganger går legen inn til Zahra, setter seg på sengekanten og stryker henne over håret. Hun snakker også mye med Shou-Shou, som har en stor belastning ved å være Zahras eneste familie og pårørende i et fremmed land. Det er en tung oppgave for en 22-åring.

Fra matsalen runger det erkebergenske toner. «Jeg tok min nystemte cithar i hende», synger en hvitkledd lege og to hijabkledde jenter i kor. Det viser seg at den norske legen og 17-åringen fra Somalia har en felles interesse: fotball. Shou-Shou er mest opptatt av sangene, Zahra er levende opptatt av spillet. De snakker om VM, om spillere, om fine scoringer. Men søstrene har aldri vært på en fotballbane. «Det må vi få gjort noe med», tenker Haaland.

Hun ringer Atle Halvorsen på Haukeland og spør om han kan hjelpe. Det kan han.

Slik går det til at Brann får to nye, svært ivrige supportere. 12. juli er Haaland og søstrene på Brann Stadion for å se laget spille mot Strømsgodset.

Bildevisning

       KAMPKLAR: Da en av legene oppdager at Zahra elsker fotball, sørger hun for at Zahra og Shou-Shou får billetter til en Brann-kamp. Stemningen på Stadion får dem til å glemme alt annet for en stund. FOTO:PRIVAT
KAMPKLAR: Da en av legene oppdager at Zahra elsker fotball, sørger hun for at Zahra og Shou-Shou får billetter til en Brann-kamp. Stemningen på Stadion får dem til å glemme alt annet for en stund. FOTO:PRIVAT

Det spiller ingen rolle at hjemmelaget taper. Stemningen på Stadion får Zahra og Shou-Shou til å glemme alt annet for en stund. Da Zahra skrives ut fra Nordåstunet, får hun med seg teksten til «Nystemten», og en bunke Brann-sanger. Også på Rehabiliteringsklinikken er det tydelig at jentene ikke blir glemt med det første. En perm med gode minner og hilsener fra ansatte blir overrakt ved avreise: «Jeg kommer alltid til å tenke på deg når jeg hører «Gje meg handa di, ven». Den har du og jeg sunget sammen». Søstrene har begynt å få venninner i Bergen, de blir kjent med andre jenter i moskeen. En sommerdag pakker Ragnhild et pledd og en kurv full av godsaker, og kjører søstrene til piknik med de nye vennene. Nysgjerrige Zahra ser en sykkel, og vil utforske den. Pedalene, styret, bremsene, hun har full kontroll, sier hun. Når noen voksne prøver å holde i bagasjebrettet, protesterer hun høylytt, hun vil klare seg selv, hun er jo så flink til å sykle! Noen sjanglende meter senere dundrer hun i bakken.

- Jeg løy! Jeg hadde jo aldri syklet før! Hvis jeg først har bestemt meg for noe, så bare gjør jeg det, sier Zahra og ler høyt.

Fallet fører henne tilbake på sykehuset i flere dager, uten at det får Zahra til å henge med hodet. Ragnhild er lett oppgitt, men beundrer samtidig Zahra.

- Zahra er viljesterk og vet hva hun vil. Hun er ikke beskjeden i det hele tatt. Hun får så lett venner, sier Ragnhild.

I august kommer de endelige resultatene. Zahra drar til Haukeland for å få vite om ryggraden gror, og om kroppen fungerer som den skal. I gangene på ortopedisk avdeling går det knapt en meter mellom hver gang noen lyser opp ved synet av henne. Klemmene er mange og lange.

Bildevisning

       Gjensynsglede: De ansatte på ortopedisk avdeling lyser opp ved synet av Zahra og Shou-Shou. De laget egen minnemappe til Zahra da hun ble skrevet ut, der Jørn Ivar Lund-Iversen la inn oppskriften på Zahras favorittrett: Vafler. Fra v: Maren Sofie Sønsteby, Kirsten Hauge, Zahra, Gro Anita Solstad og Shou-Shou.
Gjensynsglede: De ansatte på ortopedisk avdeling lyser opp ved synet av Zahra og Shou-Shou. De laget egen minnemappe til Zahra da hun ble skrevet ut, der Jørn Ivar Lund-Iversen la inn oppskriften på Zahras favorittrett: Vafler. Fra v: Maren Sofie Sønsteby, Kirsten Hauge, Zahra, Gro Anita Solstad og Shou-Shou.

- Er det virkelig deg? Så godt du ser ut. Åh, som jeg har savnet deg!

Den ene pleieren etter den andre holder rundt Zahra.

- Jeg savner alle her, sier Zahra med blanke øyne.

- Men jeg ser mer normal ut nå, gjør jeg ikke?

Kirurg Andreas Ottersen Seip venter spent, det er over en måned siden han har sett henne sist.

- Det er mye vi må snakke om i dag. Om ryggen, smertene, spising og fremtiden din.

Zahra nikker. Hun er trist, fordi hun har fått beskjed om at hun må flytte fra Nordåstunet. Zahra er redd for å bo på asylmottaket i Arna, langt unna leger og sykehus. Hun vet ikke hvor lenge hun skal være der.

Da Zahra ble innlagt på sykehuset, veide hun knappe 33 kilo. Nå passerer vektnålen 40-tallet, en stor seier. Men hun sliter fremdeles med oppkast og kvalme, er for tynn og må legge på seg. De ferskeste røntgenbildene dukker opp på skjermen.

- Det ser så bra ut!

Bildevisning

       RYGG MOT RYGG: Legen måler og sjekker høydeforskjellen på søstrene etter Zahras operasjon. Søstre er ofte omtrent like høye. Før operasjonen var det 17 centimeter i forskjell på dem. Nå er det bare 10, sier Seip fornøyd.
RYGG MOT RYGG: Legen måler og sjekker høydeforskjellen på søstrene etter Zahras operasjon. Søstre er ofte omtrent like høye. Før operasjonen var det 17 centimeter i forskjell på dem. Nå er det bare 10, sier Seip fornøyd.

Seip er begeistret. De lange skruene i ryggraden står akkurat som de skal, og det er ingen brudd.Seip får Zahra til å legge hodet bakover, og bevege det til sidene. Hun balanserer ustøtt på ett ben, men faller ikke. Zahra holder opp en finger, og smiler matt.

- Jeg drømmer om å sove én natt uten å ha vondt. En hel natt, sier hun.

I det hun legger seg over på siden, er smertene så intense at hun holder på å falle ut av sengen. Som vanlig er Shou-Shou der, griper tak i lillesøsteren, og passer på at hun ikke faller.

Zahra bruker mye energi på å vente på det neste brevet fra UDI.

- Jeg er redd for svaret, jeg tenker på det nesten hele tiden. Det er så mange vanskelige tanker i hodet mitt at jeg ikke får sove.

Ansiktet til Zahra er fullt av bekymring. Som tenåringer flest er hun utålmodig.

- Hvor mange år må jeg ha disse smertene? Hvor mange år til jeg blir normal?

- Du vil ha problemer i mange år, svarer Seip.

- Du må finne grensene dine på nytt. Gå til du ikke klarer mer. Øv deg på å tåle enda mer. Hvis du venter til alt er på plass i livet ditt, venter du for lenge. Jeg sier ikke at det er lett, men det er sannheten.

Hvem kan hjelpe Zahra dersom hun blir sendt ut av Norge? Seip finner frem en bunke CD-er. Han ser alvorlig på pasienten sin. CD-ene inneholder en informasjonspakke om Zahras behandling i Norge, og hvordan ryggen hennes er skrudd sammen.

— Vi vet jo ikke hvor du kommer til å være fremover Derfor har jeg laget en presentasjon av alt vi har gjort med deg. Du må ta med deg disse CD-ene, og uansett hvor i verden du havner, må du finne en kirurg og gi ham disse. Ellers vil de ikke ha sjanse til å følge deg opp skikkelig, sier han til tenåringsjenten.

Zahra ser på de fem blanke platene. Hun skyver bunken unna, orker ikke forholde seg til det. Vet så altfor godt at hun må ha mye penger for å få hjelp i hjemlandet, penger hun ikke har.

Nå er det bare å vente til den endelige dommen faller.

Bildevisning

       FEIRING: - Jeg vil takke alle! I dag begynner livet mitt, sier Zahra. Hun danser i gaten utenfor asylmottaket i Arna. FOTO: EIRIK BREKKE
FEIRING: - Jeg vil takke alle! I dag begynner livet mitt, sier Zahra. Hun danser i gaten utenfor asylmottaket i Arna. FOTO: EIRIK BREKKE

Zahra skjønner det med én gang hun ser ansiktet hans. Daglig leder på asylmottaket i Arna står i døråpningen. Han sier ingenting, han bare ser på Zahra.

- Er det sant? hvisker hun, og legger hendene over munnen i sjokk. Mannen nikker. Zahra knyter nevene, bøyer seg fremover, og slipper ut et høyt skrik. Så kaster hun seg rundt halsen på mannen og hulker av glede.

Mandag 1. september får søstrene Zahra og Shou-Shou Maow beskjed om at de er innvilget opphold i Norge. Shou-Shou får telefonen mens hun står på et busstopp i Åsane. Gledestårene renner nedover ansiktet hele veien på bussen tilbake til asylmottaket. Zahra, som knapt kunne gå for et år siden, løper fort og rakrygget når hun ser Shou-Shou. De omfavner hverandre med et hopp.

- Jeg elsker Norge! Jeg vil klemme alle i hele verden, roper Zahra.

- Jeg vil takke kongen og dronningen, sier Shou-Shou.

De leser brevet igjen og igjen.

«I vurderingen har vi lagt vekt på at søkeren ikke vil få adekvat behandling ved retur til Mogadishu. Vi viser til at standarden på helsetjenestene i Somalia er blant de aller verste i Afrika sør for Sahara. (...) På bakgrunn av dette mener vi at søkeren ved en eventuell retur til Mogadishu, vil få en ikke-eksisterende oppfølging av sin sykdom. I vurderingen har vi også sett hen til at søkeren lider av sterke smerter. Hun innvilges derfor opphold av sterke menneskelige hensyn», skriver UDI i sitt vedtak.

UDI legger også til grunn av Zahra er 17 år, ikke voksen, som de først antok. Dermed får også Shou-Shou opphold, for å ta vare på den mindreårige søsteren.

Bildevisning

       TRYGGE: - Takk, Norge, sier Zahra og Shou-Shou. Oppholdstillatelsen endret alt. For første gang i livet føler søstrene seg trygge.
TRYGGE: - Takk, Norge, sier Zahra og Shou-Shou. Oppholdstillatelsen endret alt. For første gang i livet føler søstrene seg trygge.

Zahra strekker hendene mot himmelen. Hun holder hendene slik lenge.

- Dette er den første dagen i livet mitt der jeg er trygg, sier hun.

Hun smådanser i veien, og retter opp ryggen så langt metallskruene i skjelettet tillater.

- Jeg vil bli ortoped og hjelpe andre. Akkurat som mitt store forbilde.

Ordene kommer tydelig, hun har øvd seg på de uvante, norske lydene:

- Mitt store forbilde er Andreas Ottersen Seip.

Se dokumentaren om Zahra her:

widget-list