«Ein farfar i livet skull’ alle ha»
Ingen kunne snekre trebåter som farfar. Ingen snakker høyere. Få er mer erkebergensk enn ham.
«Ein farfar i livet skull’ alle ha», synger Odd Nordstoga.
Det er så sant som det er sunget.
Selv har jeg hatt min i 36 år, og var så heldig å feire hans 90-årsdag denne måneden.
«Farfar, de har sånne turgrupper for eldre», var jeg en gang så syndig å si. Han mente det var for gamle folk. Han trengte ingen gruppe, han kunne gå tur selv. Ettersom han selv var 82 da jeg nevnte det, var oppfølgingsspørsmålet uunngåelig.
«Når er man gammel, da?»
«Når man er 90, minst.»
Nå er han 90.
Nå planlegges bursdager med forbehold om at han fortsatt lever. Nå vil kanskje hodet mer enn det kroppen orker.
Men han er fortsatt den samme. Som snakker om Brann og Husekleppen og Karadasen. Og om Davyen.
Og alltid med høy røst og ekte bergensk entusiasme og begeistring.
Da vi var yngre tenkte vi at farfar neppe trengte telefon. Han kunne bare stikke hodet ut av vinduet og begynne å prate. Så høyt snakker han.
Og når han er på ferie, så har han sin helt egen filosofi om at dersom han bare snakker høyt nok og tydelig nok, så kan norsk forstås hvor som helst.
Og han prater med alle han treffer på sin vei, som den største selvfølge.
Ingen kunne lage trebåter som farfar. De båtene vi snekret i garasjen hans var veldig mye større enn dem vi fikk lage på sløyden. Og vi fikk gjøre alt selv, hver eneste spiker slo vi inn med stor iver og enorm stolthet.
Skulle jeg spille kamp, så sto han der på sidelinjen. I lommen lå en liten sjokolade. Og jo eldre jeg ble, jo større ble sjokoladen. 200 gram for eliteseriespill. Finfin ordning.
Han er oppvokst i et kristent hjem, og den ene avdøde broren har tidligere vært sokneprest. En gang sa han til farfar at det var svært synd at ikke også han var personlig kristen.
«Kanskje det, men jeg har stor sans for dem som er det», svarte farfar.
Hvordan han holder seg så godt, vet jeg ikke. Men en skje tran og olivenolje, samt litt tøy og bøy på morgenen, kan jeg huske at han drev med. Og så gikk han ofte i fjellet.
Og han kom stort sett ned igjen når andre begynte å gå opp.
Avisene blir lest før andre en gang har tenkt på å stå opp, og det er kun en gang han har forsovet seg i hele sitt liv. Det var torsdag 20. april 1944.
Klokken 08.39 akkurat denne dagen gikk 120 tonn dynamitt og 6 tonn lunter og fenghetter i lasterommet på «Voorbode» i luften.
Over 150 mennesker mistet livet, over 4800 ble skadet. Ødeleggelsene på bebyggelsen rundt Vågen var enorme. Arbeidsplassen der farfar var lærling ble jevnet med jorden.
Han så kun røyken.
Så tilfeldig kan det altså være. Hadde han stått opp til normal tid, hadde han ikke vært her. Det hadde ingen av oss i familien. Barn, barnebarn, oldebarn og tippoldebarn.
Når eldre mennesker forteller, bør vi lytte. Ikke fordi vi må, men fordi vi vil. Det er så mye interessant å høre, så mye å lære om det som har vært.
Og vi må lytte før vi ikke kan det lenger.
Kanskje gjør det oss mer takknemlig også.
For at vi er, og for det vi har.
