Blindsone

GOD HELG: Det er først når du ser skriften på veggen, at du skjønner hvor blind du er.

Publisert:

SUPERSYN: Å prøve kontaktlinser er det nærmeste jeg har kommet en åpenbaring. Foto: Jan M. Lillebø

«Brilleslange!»

Jeg var ti år og hadde akkurat fått meg lesebriller. Jeg fomlet dem ut av ranselen og dyttet dem opp på nesen i håp om at ingen av mine klassekamerater skulle se det.

Særlig.

Kommentaren fra en av guttene i klassen gjorde at jeg ikke tok opp igjen brillene på skolen før mange år seinere. Da var synet blitt så dårlig at jeg fikk beskjed om alltid å ha briller på meg inne, siden det var så mange detaljer jeg måtte få med meg.

Jeg gikk selvsagt ikke så mye med briller som jeg fikk beskjed om. Ikke syntes jeg de var spesielt fine, og etter hvert ble glassene litt for tjukke.

Jeg begynte å myse, noe sinnarynken i dag er et tydelig bevis på. Jeg fikk beskjed om at jeg var overlegen og ikke hilste på folk jeg gikk forbi. Det forsto jeg ingenting av. Alle var jo utydelige, var ikke det helt normalt?

Les også

Livet som kone nummer tre

Mot slutten av 80-tallet gjorde kontaktlinsene sitt triumferende inntog. Jeg prøvde. Det må være det nærmeste jeg har vært en åpenbaring.

Da jeg gikk ut fra optikeren hjemme i Stavanger med linser på, holdt jeg på å gå i bakken. Jeg kunne lese butikkskiltene. Alle linjer var smale og beine. Folk var tydelige, jeg kunne se ansiktene deres!

Jeg husker at jeg tenkte: «Er det sånn Stavanger ser ut?»

Siden har jeg levd godt med både linser og briller. Jeg har sett godt på kort og lang avstand. Gledet meg over at brillemoten er veldig kul. Folk kjøper til og med juksebriller uten ekte glass. Briller er stilig.

Men nå har det skjedd noe.

Bokstavene i avisen er blitt tåkete. Det er knotete å lese bøker. Jeg må strekke armen veldig langt for å lese meldinger på mobilen. Her om dagen måtte jeg finne en pitte liten tallkode inni mobilen. Helt umulig, både med og uten linser.

Det endte med at jeg måtte ta bilde av koden og forstørre det opp for å se hva det sto.

I stedet for å be om lesebriller, ba jeg optikeren om en bedre løsning.

Han kunne selvsagt hjelpe. Siden jeg har skjeve hornhinner foreslo han å korrigere linsene slik at jeg så veldig godt på avstand med høyre øye, mens det venstre ville være sjefen når jeg skulle se ting på kort avstand. Etter to uker skulle jeg ha blitt vant til denne ubalansen.

Men nei. Jeg følte meg konstant full eller bakfull. Det var umulig å vurdere avstand, noe som gjorde bilkjøring til en skummel affære.

Les også

Når ungene er smartere enn deg

Så nå står jeg her. 46 år og med «alderssyn». En som motvillig må justere opp skriftstørrelsen på pc og mobil, og trenger hjelp av ungene til å lese det som står med veldig liten skrift.

Jeg vet jo at det ikke blir bedre. Skal jeg vente litt til? Så slipper jeg å kjøpe lesebriller to ganger i året?

Det er ikke det at jeg er redd for briller lenger. Det blir bare noe ekstra å holde styr på. Må jeg ha snor rundt halsen? Brillene nederst på nesen – som en gammel frøken?

Kolleger som har fått slike briller sier at de har et navn. Terminalbriller. Men like lite som jeg vil kalles brilleslange, ønsker jeg meg terminalbriller.

Hvem vil vel havne i terminalfasen?

Publisert: