Fastlegen hater meg og alle de private lege-kontorene elsker meg. Jeg tolker blåmerker på leggen som symptom på en eller annen dødelig sykdom og glemmer at jeg snublet i bordet dagen før. Dersom jeg hoster eller har stiv nakke, er jeg overbevist om at det er hjerne-hinnebetennelse, hjernesvulst eller gjerne kreft.

Den snurrige dødsangsten min har forfulgt meg som en grå sky siden jeg var 18 år. Det skjedde brått. En høstdag i 1998 våknet jeg plutselig opp og følte panikkangsten bre seg. Som lyn fra klar himmel fikk jeg en underlig innskytelse: Jeg hadde pådratt meg Aids. Ingenting i min livsførsel tilsa at jeg skulle ha fått denne sykdommen, men likevel var jeg hellig overbevist.