En lærer for livet

Nesten 40 år etter at vi forlot klasserommet for siste gang, lærte jeg noe av klasseforstanderen på barneskolen.

HYGGELIG PEDAGOGIKK: Spaltist Christian Lepsøe skriver om læreren han kom aller best overens med i sitt tolvårige skoleløp. ARKIVFOTO: PAUL S. AMUNDSEN
  • Christian Nome Lepsøe
Publisert Publisert

Vi lærer så lenge vi lever, heter det.

Ordtaket kan litt humoristisk skrives om til at man lærer så lenge man har elever. Eller at man lærer så lenge læreren tar seg tid til elevene.

Dette slo meg da jeg forleden tenkte på min gamle klasseforstander fra barneskolen. Han hadde alltid tid.

I dag har vi det så travelt. Vi skal rekke over alt mulig.

Vi skal trimme og trene. Vi skal jobbe litt overtid. Vi skal nyte litt ekstra. Vi skal kjøre ungene på ettermiddagsaktiviteter, og legger gjerne inn en treningsøkt mens vi venter.

Konsekvensen er selvfølgelig at vi utsetter altfor mye til i morgen. Eller til i overmorgen, neste uke eller når vi kommer hjem fra ferie.

Læreren jeg tenker på var en de jeg kom aller best overens med i mitt tolvårige skoleløp. Han var både en god pedagog og en hyggelig fyr.

Den trivelige østlendingen må ha vært tidlig i 40-årene da han var vår klasseforstander. Han hadde vært i skolen noen år, og visste hva han snakket om. Ikke minst visste han hvordan han skulle behandle gutter på vei inn i tenårene. Han fikk det beste ut av oss elleve-tolvåringene de siste årene på Slettebakken skole.

Les også:

Les også

Christian ønsker seg en konefjernkontroll

Noen av oss likte ham så godt at vi holdt kontakten den første tiden etter barneskolen. Rett som det var syklet vi fra Sletten til hjemmet hans på Hop, ringte på døren og ble invitert inn.

Det passet alltid. Vi fikk et glass saft og en prat. Han hadde barn på samme alder, og en veldig hyggelig kone som ikke hadde noe imot at tidligere elever stakk innom sin gamle favorittlærer.

Han hadde alltid tid til å snakke om livet, som stadig bød på utfordringer for oss tenåringsgutter.

Men så ble vi eldre. Tiden gikk, vi fikk det travlere og travlere og kontakten opphørte.

Likevel tenkte jeg støtt og ofte på min gamle lærer. Hver gang jeg passerte forbi der han bodde, så jeg opp på huset. En dag jeg har tid stikker jeg innom, tenkte jeg.

Les også:

Les også

Hvordan kunne drømmer gå i oppfyllelse i denne nitriste dalen?

Nå er jeg selv blitt en av dem som handler hold-in-strømpebukser på Oasen.

Så - for noen måneder siden — fikk jeg ved en tilfeldighet kontakt med konen hans. Vi utvekslet noen meldinger. Hun fortalte at min gamle lærer var blitt skral til beins, men fortsatt klar i toppen. Hun ga meg telefonnummeret hans, og en invitasjon til å ta kontakt.

Imponerende at han husker elever han hadde for 40 år siden, tenkte jeg.

De neste gangene jeg kjørte forbi, tittet jeg opp på huset og lurte på om jeg skulle ringe ham eller stikke innom. Til helgen, tenkte jeg. Eller kanskje neste helg.

Problemet var bare at livet mitt føltes så travelt at besøket hos den gamle læreren stadig ble utsatt.

Først da jeg så dødsannonsen hans her i BT midt i februar skjønte jeg at jeg hadde utsatt det for lenge. Den traff meg midt i magen.

Og slik lærte jeg noe av min gamle lærer nesten 40 år etter at vi forlot klasserommet sammen for siste gang:

Vi må ta oss tid mens vi har den. Plutselig er det for sent.

Publisert

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    Her forsker de på hvordan hjernen til Magnus kan utvikle seg raskere

  2. BT MAGASINET

    – Tanten min som døde i fjor, inspirerer meg til å spille hardingfele

  3. BT MAGASINET

    Olena anar ikkje når ho kan møte mannen sin igjen. – Eg veit at livet hans er i fare.

  4. BT MAGASINET

    Det begynte som en spøk. Nå hylles han som en av Norges mest særegne stemmer.

  5. BT MAGASINET

    Mener kantinen holder restaurantnivå. – En luksus jeg misunner leietakerne.

  6. BT MAGASINET

    Dette trenger du å vite om Dokken