Vårsolen har tatt optimistisk tak. Utenfor huset på Nattlandsfjellet, der veien svinger seg oppover mot himmelsynet, sitter Hans-Jacob Berntsen. Han er avmagret, men ennå ruvende, lett bøyd, men ennå stram. De blå øynene tindrer like intenst som før, men fjeset har fått et slitent drag.

«Jernmannen» har bevart sine grunnleggende fysiske karakteristika, men han strever nå. Det finnes et målsnøre der fremme et sted som han ikke har tenkt å bryte. Ikke ennå.