Pianisten som spilte seg selv i stykker

I over 20 år presset pianisten Gunilla Süssmann seg til det ytterste. Da fingrene sa stopp, spilte hun videre med bare knokene.

SORGARBEID: – Jeg følte at alt var slutt. Det var ganske heftig, sier Gunilla Süssmann. I perioder etter at hun måtte slutte å spille var hun svært langt nede.

  • Erik Fossen
  • Knut Egil Wang (foto)
Publisert Publisert

– Det var jo ingenting annet jeg kunne, så hvem er jeg nå?

Gunilla Süssmann ser opp fra sofaen. For første gang i livet bor 41-åringen i et hjem uten klaver. Når ungene er sendt på skolen og ektemannen er på jobb, har hun ingenting å gå til. Dagene som før var proppet med øving og opptredener, føles tomme og sorgtunge.

– Det er kjempetøft. Jeg vet ikke hva jeg skal ta fatt på. Jeg har begynt å strikke!

Süssmann ler, men det er galgenhumor. Høyrehånden hennes er med på det meste, den kan bare ikke trykke på de rette tangentene. Pianisten som aldri ville drive med noe annet, har spilt seg i stykker.

– Det blir en identitetsprøvelse. Hvordan skal jeg kunne se meg selv i øynene igjen?

NY TILVÆRELSE: I familiens nye hjem på Eidsvoll prøver Süssmann ut et liv uten piano. Høyrehånden er med på det meste, bare ikke spilling.

– Gunilla er besatt av musikk.

Året var 1995 og Audun Kayser, nestoren ved Griegakademiet, var ikke i tvil: Eleven hans var dedikert nok til å gjøre karriere. 18-åringen fra Fana hadde nettopp vunnet Ungdommens pianomesterskap for andre gang. Samtidig kunne Kayser bekymre seg for Süssmann, som hadde besvimt midt i en spilletime.

For henne telte kun musikken. Farfar Raphael hadde spilt bratsj i Harmonien og pappa Michael var fiolinist, mens hun selv søkte mot tangentene. Musikken var en lidenskap, ikke noen lek.

– Jeg skjønte tidlig at spillingen var alvor, noe jeg var nødt til å gjøre, sier hun.

TALENT: Süssmann i dyp konsentrasjon som solist med Harmonien på BTs ønskekonsert i 1998. 20-åringen høstet jublende applaus for sin tolkning av Chopin. Foto: Helge Skodvin (arkiv)

Etter gymnaset kom Süssmann inn på Norges musikkhøgskole, en sjanse hun ville utnytte til fulle. Hver morgen slapp vaskepersonalet henne inn klokken 05.50, slik at Süssmann fikk sikret seg favorittflygelet i øvingsrom 548. Der ble hun værende til skolen stengte klokken 22. Mens studievennene fryktet det ble for mye, ville hun selv helst øve enda mer.

– Jeg var ikke til å bremse. Det ble en mani. Jeg så på øvingen som en plikt, men også en mulighet, sier hun.

– Hele dagen lå der, jeg kunne bare være i rommet med flygelet, drukne meg i musikken og bli så god som jeg bare kunne.

ØVING: Süssmann og Håvard Gimse var i 2000 de første til å fremføre Geir Tveitts rekonstruerte konsert for to klaver og orkester. Foto: Vemund Hagen (arkiv)

Og god ble hun. Süssmann fikk priser og vant konkurranser, tok en strålende eksamen og fortsatte til musikkhøyskolen i Hannover. Studietiden gled over i en lovende karriere for den markante musikeren, som brøt med konvensjonene ved å opptre i bukser og lave sko.

I 2004 ble Süssmann den andre bergenseren – og en av de yngste pianistene noensinne – som spilte Griegs konsert i a-moll på Festspillene. To år seinere fikk hun spille solo i Amsterdam Concertgebouw. Da hadde hun også fått skryt for sitt første soloalbum, «Tockà» – oppkalt etter et russisk ord for lengselen etter noe ukjent som kan fylle et tomrom i livet. Den samme lengselen som drev henne til å spille.

Samtidig hintet hun i intervjuer om at suksessen hadde sin pris.

– Det hender vel nærmest at man forbanner det lille talentet man har, fordi det øker presset og kravene til egne prestasjoner. Det igjen gjør at kravene til øvingsmengder blir enda større, sa Süssmann til ballade.no i 2005.

PRESTISJE: Süssmann og Harmoniens sjefdirigent Andrew Litton forbereder fremføringen av Griegs A-mollkonsert på Festspillene i 2004. Foto: Arne Nilsen (arkiv)

Hele livet var knyttet til musikk. Süssmann fikk en datter med jazzmusikeren Audun Kleive. De ble skilt og hun flyttet til Tyskland, giftet seg med hornisten Fritz Pahlmann og fikk en datter til. Nå var Süssmann et kjent navn i klassisk-verdenen, både alene og i duo med cellostjernen Tanja Tetzlaff.

Historien om hvordan de møttes bryter med sjangerens strenge fremtoning. Tetzlaff og Süssmann spilte begge på Risør kammermusikkfestival i 2001, men holdt ærbødig avstand frem til avslutningsfesten. I avisen Varden røpet Süssmann seinere at vennskapet begynte med en ekte blackout.

– Vi våknet begge to på en strand i Risør. Helt nakne. Der lå vi mens solen sto opp, og ante ikke hvordan vi var kommet dit. Vi hadde mistet alt: transport, klær, sko. Da skjønte vi at vi er like gærne begge to!

BESTEVENNER: I mange år har den tyske cellisten Tanja Tetzlaff vært Süssmanns nærmeste venninne og samarbeidspartner. De to var sammen både i studio og på scenen da Süssmanns karriere raste sammen. Foto: Privat

Oppdragene sto i kø, og Süssmann sa sjelden nei. Hun øvde i timevis, selv om yngstejenten beit i flygelbenet i protest, for å være sikker på å prestere slik publikum forventet. At hun stadig var utslitt, måtte ingen merke.

– Ingen vil kjøpe billett for å se en sliten musiker. Alle som spiller er livredde for å gå glipp av en sjanse. Man presses av management, plateselskap, arrangører og kolleger. Til slutt er man inne i en heseblesende spiral, sier Süssmann.

Sommersesongen var blitt like viktig som høst og vår, dermed ble det lite tid til å hvile. Gikk Süssmann to dager uten å spille, fikk hun panikk. Når hun også skulle være en flink småbarnsmor, gikk det på stumpene løs.

– Som kvinne skal man balansere barn og øving, turnere masse, spille en rekke forskjellige stykker og alltid stille topp forberedt med strålende overskudd. Det var en ganske nådeløs line å balansere på. Sannsynligvis var det medvirkende til dette her, at det trigget en gammel overbelastning.

IDYLLISK: Som vinner av Musikkens Venners debutantpris, ble Süssmann i mai 2004 flydd i sjøfly til Lofthus og Hardanger Musikkfest. Grepet av naturopplevelsen på flyturen skrinla hun det planlagte danske repertoaret og spilte et rent Grieg-program. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen (arkiv)

Den venstre hånden masserer den høyre. Seks år er gått siden hun først kjente at noe ikke stemte. Høyre pekefinger og langfinger hang ikke med. Finmekanikken sviktet, fingrene føk ikke like raskt over tangentene som før.

– Først tenkte jeg bare at jeg hadde en dårlig dag, eller hadde øvd for mye i det siste. Men det ballet på seg og ble verre.

I stedet for å kontakte spesialister, slik hun tror en toppidrettsutøver ville gjort, holdt Süssmann problemet for seg selv. Hun trappet opp øvingen og fant metoder for å skjule vanskene.

– Jeg tenkte at så lenge bare jeg visste om dette, var det ikke virkelig. Og så begynte jeg å legge om teknikken.

HJEMMEBANE: Süssmann har flere ganger vært ukens pianist på Troldhaugen, her i 2015. To år seinere måtte hun avlyse konsertene samme sted. Foto: Silje Katrine Robinson (arkiv)

En stund kunne nabofingrene hjelpe de to som ikke fungerte. Etter hvert måtte hun legge venstrehånden over høyre i vanskelige partier. Før konserter satt Süssmann i timevis ved flygelet for å varme opp hendene og pugge nye teknikker.

– På en god dag kunne alt fungere, men det visse jeg aldri på forhånd. Jeg kunne ikke stole på kroppen. Hvis de første taktene gikk greit, kunne jeg bruke plan A. Hvis ikke det funket, måtte jeg prøve en annen fingersetning. Hvis ikke det heller gikk, måtte jeg gjøre noe annet igjen. Det ble en enorm belastning for hodet.

Süssmann var livredd for å bli avslørt. Hun sier mange musikere skjuler fysiske problemer for ikke å bli stemplet som skadet. Da hun endelig kom seg til lege, fikk hun bare diagnosen «mulig ADHD» og noen piller hun lot ligge urørt. Gradvis måtte hun droppe krevende stykker og takke nei til store orkesteroppdrag. Løsningen ble å spille mindre teknisk kammermusikk – og fortelle alle andre at det var et smaksvalg.

– Selv visste jeg at jeg ikke kunne spille de store verkene lenger. Hånden klarte det ikke. Jeg skjønte det mens jeg jobbet med Chopins klaverkonsert i E-moll. Et utfordrende stykke hvor fingrene skal gå veldig lett, men jeg kunne virkelig ikke spille en skala uten at det lugget.

For å skremme vettet av en musiker, trenger du bare to ord: fokal dystoni.

Diagnosen betyr at det oppstår signalfeil mellom hjernen og enkelte muskler.

I stedet for å bevege seg som man ønsker, kan et par fingre begynne å skjelve, få krampe eller stivne som en klo. Problemet knyttes til samme del av hjernen som utløser Parkinsons sykdom. De som rammes er ofte musikere, særlig pianister.

Også Süssmann kjente til sykdommen, men håpet problemene var forbigående. Da dehydrering og stress gjorde at hun besvimte midt i en opptreden i januar 2017, stablet Süssmann seg på bena igjen, drakk litt vann og fortsatte konserten.

– The show must go on, ikke sant? Og det er sikkert noe som er innebygd i oss artister, at hvis vi ikke dør, så fortsetter vi, sa hun til Laagendalsposten etterpå.

Så kom den skjebnesvangre kvelden på Røros.

PROBLEMET: I flere år strevde Süssmann med å få fingrene på høyrehånden til å lystre. Dette bildet tok hun underveis i prosessen. Foto: Privat

På Vinterfestspillene 21. mars 2017 skulle Süssmann, Tetzlaff og fiolinisten Florian Donderer spille Rachmaninovs «Trio élégiaque No. 2», en sørgesang for komponisten Tsjajkovsky. Prøvene gikk dårlig, og på pianokrakken satt Süssmann med angst. Fra første anslag var det klart at høyrehånden ikke fungerte. Likevel lot hun seg ikke stoppe.

– Det gikk på ren viljestyrke. Jeg spilte videre, men hånden var bare en eneste krampe. Det må ha hørtes merkverdig ut, for i hodet mitt var alt kaos.

Stykket åpner rolig, og en stund hang hun noenlunde med. Så kom andre sats, hvor pianostemmen skal briljere med raske variasjoner. Med en høyrehånd som minnet mest om grabben på en gravemaskin, gikk Süssmann løs på strømmen av raske, springende toner.

– Fingrene ville ikke mer, men viljen tok over. Jeg forsøkte alt. Til slutt spilte jeg med bare knokene.

Oppslukt av musikken, som alltid, falt det ikke Süssmann inn at hun kunne reise seg og si som det var: Hun klarte ikke å spille videre. Timen på scenen ble et mareritt.

– Ingenting føles så langsomt som når du vet at du er i ferd med å falle. Det var en katastrofe. Samtidig var det umulig å forholde seg rasjonelt til at jeg ikke kunne spille. Akkurat som i en drøm hvor man skal løpe fort, men ikke kommer av flekken – og i stedet prøver å svømme gjennom luften, sier hun.

– Hvis ikke jeg kom meg videre, ville jeg dø. Slik føltes det.

Kollegene gjorde gode miner til slett spill, bokstavelig talt. Mens publikum sugde til seg russisk melankoli, hadde pianisten panikk. Et lite øyeblikk vurderte hun heller å synge de tonene hun ikke klarte å spille.

– Vi gjennomførte, men etter konserten var jeg forferdelig dårlig. Hånden verket og jeg blødde neseblod.

Süssmann ville helst gå rett til sengs, men tvang seg gjennom festivalbanketten. Neste morgen våknet 39-åringen med migrene og bloduttredelser fra håndleddet opp til skulderen. For første gang ble Süssmann så redd at hun skjønte at noe drastisk måtte gjøres.

Hadde hun allerede spilt sørgemarsj for sin egen karriere?

VED KLAVERET: Süssmann spiller Robert Schumanns «Kreisleriana» på Risør kammermusikkfestival i 2016. Også under denne konserten hadde hun tidvis problemer med høyrehånden. Foto: Liv Øvland

Et par måneder seinere, mai 2017: I stedet for å opptre på Festspillene i Bergen, satt Süssmann på et legekontor i München og stålsatte seg for konklusjonen til en nervespesialist.

– Frau Süssmann, sa legen.

– Har De noen andre interesser?

Diagnosen var entydig: Bergenseren gikk inn i rekken av pianister som hadde spilt til fingrene ikke maktet mer. Ikke bare var nervebanene i ustand, forsøkene på å dekke over problemene hadde gjort hånden skjev. Perifere muskler hadde svulmet opp, mens andre var tæret vekk.

Süssmans første reaksjon var lettelse, nå visste hun i alle fall hva som var galt. Så kom nummenheten. Hun dro hjem og lukket døren til øvingsrommet. Først da hun fortalte sine nærmeste om diagnosen, kom tårene og den voldsomme sorgen.

– Det er ingen som er død, men det føles som det ikke er noen vei videre. Man har en enorm fortid, men sitter der med to tomme hender og vet ikke hvor man skal se hen. Det er vanskelig å forklare for andre, som ikke vet hva det vil si å ha lagt ned så mye arbeid i én ting, og så er plutselig alt vekk.

SORGARBEID: – Jeg følte at alt var slutt. Det var ganske heftig, sier Gunilla Süssmann. I perioder etter at hun måtte slutte å spille var hun svært langt nede.

Alle opptredener ble avlyst – først i seks måneder, så et år frem i tid. Süssmanns voksne liv hadde vært en balansegang på stram line, men nå var hun i fritt fall. Dagene var svarte.

– I perioder syntes jeg ikke det var vits i å fortsette med noe som helst. Jeg følte at alt var slutt. Det var ganske heftig, sier hun stille.

Som distraksjon kastet Süssmann seg panisk ut i andre prosjekter. Hun studerte og jobbet med Berlin-festivalen Lillenorge, men kunne ikke unnslippe sorgen.

Da høsten kom, skulle Süssmann og Tetzlaff lansere et album de hadde spilt inn før problemene tok overhånd. Det ble en anledning til å fortelle om pianistens situasjon. Musikerkolleger takket henne for åpenheten. Det strømmet inn støtteerklæringer og tips om hva som kunne hjelpe.

Det går nemlig an å komme tilbake som musiker selv om man har fått fokal dystoni. Gjenopptreningen er lang og intens, men ikke umulig. En som har klart det, belgieren Laurent Boullet, behandler pianister fra hele verden på sitt senter i Berlin. Dit dro også Süssmann, for å finne ut om hun kunne lære å spille igjen.

– Intuitivt tenker man «ok, jeg må for all del komme tilbake.» Alle forventet jo at jeg skulle gå i gang med det, slik at alt kunne bli bra igjen.

Skulle 40-åringen enda en gang ofre seg for å bli god nok?

Mens Süssmann grublet, kjente hun på et voldsomt sinne.

– Jeg har vært rasende på meg selv. Jeg har verken grunn til eller behov for å legge skylden på noen andre.

Sykdommen skyldes lang tids overbelastning. Som ung pianist kjente hun også press fra andre, men tar hele ansvaret selv. Nå håper Süssmann at bransjen kan lære noe av erfaringer som hennes.

– Hos meg har overbelastningen ført til fokal dystoni. Hos andre har det utløst kronisk senebetennelse, psykisk utbrenthet og fysiske problemer man må slite med resten av livet, sier hun.

Hun er glad for at Musikkhøgskolen i dag vier mer oppmerksomhet til slitasjeskader. Da Süssmann studerte, var det knapt snakk om slikt.

– Vi hadde én obligatorisk time i uken med noe som het arbeidsfysiologi. Der lærte vi hva som var den beste måten å bære notene.

Süssmann og vennene slukte intervjuer med store mestere som sa at det ikke var vits å øve mer enn tre timer daglig. Etterpå øvde studentene bare enda mer, av frykt for ikke å ha like stort talent. Süssmann ville gjort mye annerledes om hun kunne.

– Jeg er overbevist om at jeg kunne øvd mindre og smartere, tatt vare på kroppen og hodet, og fått mer ut av hele tilværelsen.

KONSENTRASJON: Süssmann under en prøve før en opptreden i Operaen i Oslo. Foto: Privat

Hva gjør man når karrieren ligger i grus? Etter de første timene med terapi og noen forsiktige øvelser ved tangentene, sa Süssmann stopp. Behandlingen var for kostbar, både økonomisk og mentalt, til å gjøres halvhjertet.

– Hele kroppen strittet imot. Kanskje fordi jeg gikk så lenge med problemene, hadde det knyttet seg en voldsomt negativ følelse til selve spillingen. Det er jo det tristeste, sier hun.

Å trene opp fingrene og hodet til å spille igjen ville ta lang tid – hvis det gikk i det hele tatt. Døren til øvingsrommet forble stengt.

I vår, drøyt et år etter den endelige diagnosen, takket Süssmann nei til videre behandling. I stedet for å gå på veggene i Weimar, flyttet hun og familien til Eidsvoll. Süssmanns elskede flygel er satt på lager. Pianisten som hadde oppdrag langt inn i 2019 er kommet til et veiskille. Hun har bestemt seg for å selge instrumentet.

– I alle intervjuene jeg har gjort hittil, har det nok ligget i bunnen at jo da, jeg kommer sikkert til å spille igjen. Men det tror jeg ikke. Jeg tror ikke jeg kommer til å spille igjen.

FRISK LUFT: Mens mannen jobber og barna er på skole, bruker Süssmann fotturer på Eidsvoll til å klarne tankene.

Utenfor vinduet stiger et fly opp fra Gardermoen. Ektemannen reiser stadig omkring som frilansmusiker, og spiller blant annet med Harmonien. Süssmann nøyer seg med spaserturer på Romerike.

– Jeg har forsont meg med ikke å spille lenger. Det er både vondt og godt å kunne si det.

– Hva gjør du nå da?

– For første gang i mitt liv søker jeg etter jobb. Det er helt nytt, jeg har aldri hatt en fast månedslønn i mitt liv. Men når du graver deg ned i sånne emosjonelle dyp, er det jo nettopp det som rister deg våken: Du kan ikke betale regningene med erfaringen din.

Den store kjærligheten til musikken har hun heldigvis ikke mistet – og hun tror den kraften kan være god ballast samme hva hun tar seg til fremover. Mens mannen holder familien flytende, leter Süssmann etter noe meningsfylt å leve av. Hun lengter stadig etter det ukjente som kan fylle tomrommet.

– Den lengselen er min motivasjon for alt, også for å holde meg oppegående. Nå har jeg kanskje kommet frem til at den går i en annen retning enn tilbake til pianoet. Det er sårt for meg og kanskje uforståelig for andre, men for å slutte fred med det som har skjedd, tror jeg lengselen må kanaliseres et annet sted.

FREMDELES MUSIKKELSKER: Süssmann har ikke mistet kjærligheten til musikken, men noen stykker klarer hun fortsatt ikke å høre på.

Det er midt på dagen. Huset er stille. Süssmann er midt i livet. Har hun funnet svar på hvem hun er uten tangentene?

– Ja og nei, sier hun.

– Det gode er at jeg er akkurat den samme, det var viktig å finne ut. Jeg bare spiller ikke lenger. Det betyr ikke at livet er enkelt, men med familie, som jeg er så heldig å ha, er funksjonen min uansett konstant: For barna er det bare viktig at jeg er der, det spiller ikke noen rolle om jeg spiller piano.

Døtrene er på skolen. Mannen er på joggetur. Süssmann er på vei ut av limbo.

– Jeg har vært helt på bunnen og lurt på hvorfor jeg skulle straffes slik. Nå tenker jeg at det kanskje hadde en mening. Kroppen sa fra om at dette ikke gikk lenger. Nå skal noe nytt åpne seg. Det er ikke vits i å kjempe seg tilbake der jeg var, men jeg lengter etter å få utløp for energien min gjennom noe annet.

– Og nå ser jeg lysere på det. Jeg har det ikke i blodet å gi opp.

Publisert

Les også

  1. Kultur-tur i Hardanger

    Gunilla Süssmann varmer hendene sine over den åpne ilden i peisen. Det er fem minutter til hun og Mari Maurstad skal…
  2. Gunilla solo med russiske sonater

    Gunilla Süssmanns første soloalbum er klart. Den unge klaverstjernen, opprinnelig fra Fana, har valgt sonater av…
  3. Fører Griegarven videre

    Hun er nummer 51 i rekken av A-mollpianister. Det er en imponerende rekke av mesterpianister som har spilt Griegs…
  4. Blir solist på Festspillene

    Bergenske Gunilla Süssmann er i sjokk, og har vært det i to uker. Like siden hun fikk vite at hun er valgt ut til å være…

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    Sommeren 2020 mot årene før

  2. BT MAGASINET

    BT beklager – trekker matanmeldelse

  3. BT MAGASINET

    Dette er ikke et klubbtreff for Morgan-entusiaster. Det er familien Nordahl.

  4. BT MAGASINET

    Etter ni år helt uten venner, tok Steinar grep. Hans metode for å få nye kamerater er blitt kopiert av mange.

  5. BT MAGASINET

    – Jeg vil se alt det jeg minnes så godt før jeg dør

  6. BT MAGASINET

    «Tacokrigen tilspisser seg»

Mest lest

  1. Politiet: – Melding om at fleire personar er knivstukke på Danmarks plass

  2. Nyheter direkte

  3. Siste nytt om korona

  4. Kjære Bent

  1. Kultur
  2. Musikk
  3. Klassisk musikk
  4. Sykdom
  5. Sorg