Innredningen minner om høyfjellshotellene jeg har bodd på i Dolomittene. Gulvet er kledd i rødt vegg-til-vegg teppe, og rommet er inndelt med tunge trekonstruksjoner som rammer inn og løfter opp et par av bordene. Det ser nesten kongelig ut å sitte der oppe, mellom søylene med utskjæringer og speil.

Interiøret er like overdådig som forsiden av menyen, der to hender strekker seg mot hverandre, i ekte Michelangelo-stil, med en drueklase mellom fingrene. Stilen er unorsk og en blanding av elegant og utdatert. Menyene har også sett bedre dager, begge revet halvveis i to på midten.