«Dette var min kamp mot Den islamske staten»

– Dette var mitt lille bidrag for å hjelpe, sier Max-Hendrik Wathne Gelink. Sykepleieren har nettopp returnert fra frontlinjen mot IS i Mosul i Irak.

MERKET: – Jeg er endret for alltid, sier sykepleier Max-Hendrik Wathne Gelink. I vinter han har han vært to turer nær frontlinjen for offensiven mot IS-bastionen i Mosul. Foto: EIRIK BREKKE

  • Bjørn Asle Nord
  • Eirik Brekke (foto)
Publisert Publisert

En blodflekkete uniform henger i entreen hjemme på Paradis. Max-Hendrik Wathne Gelink har ikke orket å pakke ut sakene sine, nær tre uker etter hjemkomsten fra Mosul, der irakiske styrker og koalisjonen kjemper for å vinne byen tilbake fra IS.

To ganger i vinter dro Gelink for å drive humanitær førstehjelp, side om side med de irakiske spesialstyrkene. I nesten tre måneder levde han med lukten av død. Han sov på madrasser i hus som jagede IS-soldater nylig hadde forlatt. Han la seg og sto opp til lyden av bomber hver dag.

Nå er han tilbake i Bergen, men ikke helt hjemme.

PÅ VENT: Max-Hendrik Wathne Gelink har ikke orket å pakke ut alt ennå. I gangen henger fremdeles klær med blod på.

Han er merket og endret, men vet ikke hvordan inntrykkene vil prege ham. Dessuten, ikke alt ved hjemkomsten er like hyggelig.

Synet av ruiner og røyk fra bombenedslag er erstattet med utsikt mot villaer og vårgrønne hager i et av byens finere strøk. I barndomshjemmet henger bilder av far og mor, Max og hans to søstre. 26-åringen bor hjemme med moren nå, siden det er mest praktisk der han er i livet.

– Hun er stolt av meg, sier han om støtten fra moren.

Å hjelpe nær frontlinjen ved Mosul er så farlig at de færreste finner veien dit. Men sykepleieren dro for oppsparte penger og med permisjon og ferie fra lærlingjobben i ambulansetjenesten.

– Det finnes nok av observatører i verden. Jeg ville gjøre en forskjell, og ønsket å bidra med noe annet enn fakkeltog og pengeinnsamling.

Sykepleieren viser bilder på PC-en fra krigssonen, noen så grusomme at vi må snu oss vekk, flere av skadde barn. Vi ser en strøm av flyktninger i støvskyer vandrende ut av millionbyen Mosul. På bakken ligger svarte nikaber, vrengt av og strødd i en rekke, på veien fra Den islamske staten. Mot friheten. I en bygate står en trillebår med et selvlaget stativ for maskingevær. Den tilhørte IS og var plassert rett utenfor en barnefamilies hus.

  1. SMÅ MARGINER: Denne gutten på fem år var tross alt heldig, kulen boret seg inn i underhuden. I krigen er det små marginer mellom overlevelse og død. Foto: Privat

  2. LANG REKKE: Max-Hendrik Wathne Gelink så lange rekker av sivile rømme ut av Mosul. Langs veien lå nikabene strødd, som et symbol på et kalifat i oppløsning. Foto: Privat

LEK OG DØD: Leken, bombene og døden eksisterer side om side i Mosul. – Like utenfor bildet lå døde IS-sympatisører. I bakgrunnen skyter amerikanske soldater mot IS inne i Mosul, forteller Max-Hendrik Wathne Gelink. Foto: Privat

I august i fjor jobbet bergenseren for en liten amerikansk hjelpeorganisasjon i Erbil i kurdisk Irak. De underviste i førstehjelp til Peshmerga-soldater som kjempet mot IS. Max opplevde det som givende å gi hjelp til selvhjelp, og slik indirekte redde liv.

I oktober startet slaget om Mosul, som IS hadde kontrollert siden juni 2014. Det var her, i millionbyens store Al-nuri moské, lederen Abu Bakr-al Bagdadi utropte seg selv til kalif. Nå var den irakiske hæren og dens allierte klare til å frigi Mosul. Hundretusenvis av sivile var i fare, mange av disse barn.

Gelink fulgte utviklingen i internasjonale nyhetskanaler, slik han gjorde fra han var guttunge. Moren, som var rektor, sørget for en samfunnsengasjert oppdragelse. De snakket om alt, og alle fikk ha sine meninger rundt middagsbordet.

OPPDRATT TIL ENGASJEMENT: Som guttunge slukte Max-Hendrik Wathne Gelink nyhetssendinger. Som voksen ville han ut og bidra. Den gule bygningen i bakgrunnen viser en av feltklinikkene han jobbet på i Vest-Mosul. Foto: Privat

11. september 2001 satt 11 år gamle Max i stuen og gjorde lekser da kaprede passasjerfly med al Qaida-terrorister krasjet inn i tvillingtårnene i New York. Dagen etter fikk de en oppgave på skolen, og han gjenga alt han hadde sett og hørt.

Gjennom speideren lærte han førstehjelp og ble enda mer selvstendig og engasjert. Faren, som var nederlandsk og vaktmester i Bergen kommune, sørget for at han ble praktisk av seg. Men da han var 17 år endret livet seg brått.

Max og resten av familien var hjemme da faren fikk hjerteinfarkt og ble hentet av ambulansen. Han døde på sykehuset. De to siste årene på videregående ble tunge, og Max kom ikke inn på befalsskolen etterpå. Han tok opp igjen flere fag og begynte i stedet på sykepleien.

– Det som skjedde med min far bidro nok til å dra meg mot sykepleien, sammen med tiden i speideren. Jeg fikk lyst til å utforske førstehjelp videre.

Ut på seinhøsten i fjor kom det Facebook-meldinger fra de amerikanske hjelpearbeiderne Gelink ble kjent med i Erbil, hovedstaden i kurdisk Irak. De var nær fronten ved Mosul på oppdrag med den slovakiske hjelpeorganisasjonen Academy of Emergency Medicine. Kollegene klarte ikke ta unna alle skadde, over halvparten av dem sivile. Max spurte om de trengte hans hjelp.

– Du kan komme så snart du har muligheten, svarte de.

Gelink rakk akkurat å levere inn bacheloroppgaven på sykepleierstudiet før han dro av gårde i desember i fjor. Dette var hans første Mosul-oppdrag.

ØDELAGTE BARN: Max-Hendrik Wathne Gelink og de andre frivillige fikk inn et stort antall alvorlig skadde barn under offensiven mot IS i Mosul. Dette bildet ble tatt av en fotograf på oppdrag for Berlingske Tidende. Foto: Thomas Lekfeldt

Bare én time etter ankomst til hjelpeplassen i Gogjali øst i Mosul var Gelink i gang med hjerte-lunge-redning på et åtte år gammelt barn som var skutt av IS. Barnet overlevde ikke.

Herfra og en måned frem skulle døden banke på uten pause. Det veltet inn pasienter konstant, urovekkende mange alvorlig skadde barn, ofte var førstehjelp fånyttes.

Den første hjelpeplassen var en bygning som bar preg av tidligere IS-okkupasjon. IS-terroristene brukte slegge i hus de overtok for å lage hull i vegger, slik at de kunne bevege seg usett mellom huskjeder og skyte fra flere hold.

Et par hundre meter unna fikk Max og de andre hjelpearbeiderne tak over hodet i et annet tidligere IS-hus. Puter og madrasser lå igjen, sammen med koranen og kulehull.

Førstehjelperne jobbet tett inn mot de irakiske spesialstyrkene som klarerte alle bygg og voktet over hjelpeplassen. Tre-fem kilometer unna raste kampene.

En fem år gammel jente med splintskader kom inn på klinikken der Gelink og den slovakiske kollegaen jobbet under stort press. De hadde allerede seks-syv pasienter fra før. Jenten var taus. Barna pleide å være i sjokk. Jo hardere skadet de var, dess mindre lyd var det fra dem.

Inn porten til hjelpeplassen kom samtidig en tenåring haltende og la seg på en båre. To irakiske sanitetsmenn skulle ta seg av ham, men idet Gelink løftet blikket så han at gutten var livløs. Sykepleieren og den slovakiske hjelperen skjønte at det var snakk om hjertestans og grep inn. De klippet av klærne og avdekket et stort skuddsår på venstre side. De holdt på et kvarter med hjerte- og lungeredning, før de måtte gi opp.

– Han kunne kanskje vært i live, om han hadde blitt undersøkt tidligere.

Gutten het Josef, fikk de vite, og ble 16 år.

Senere kom det melding om at den lille jenten også døde – på veien til nærmeste sykehus i Erbil, flere timers kjøring unna.

RESTER ETTER IS: Max-Hendrik Wathne Gelink på en høyde ved siden av hjelpeplassen. IS holdt til her tidligere. Rester etter krigshandlinger ligger strødd. Høyden ligger nær Mosul flyplass. Foto: Privat

I nesten en uke under det første oppholdet i Mosul forteller Gelink at han var alene med irakerne, med hovedansvar for 50–60 pasienter om dagen. Mesteparten så hardt skadet at de på et norsk sykehus ville fått behandling av et stort team med kirurger, leger og sykepleiere.

En var skutt i brystet. En i hodet. Prikket ned av IS sine snikskyttere. Inntrykkene begynte å synke inn etter solnedgang. Da krigen roet seg med færre antall skadde, gikk Gelink alene opp på taket av «klinikken», pustet dypt inn og ut og gråt for seg selv.

Han trengte denne timeouten. Irakerne lente seg på ham i akutte situasjoner.

– Det var ikke rom for å bryte sammen foran irakerne under disse forholdene.

Strømmen av flyktninger gikk bare 20 meter fra hjelpeplassen.

– De fordrevne ble undersøkt for IS-tilhørighet, før de fikk slippe ut, alle unntatt kvinnene, forteller Gelink.

Han hørte om en kvinne som smuglet med seg et våpen og senere skjøt flere politifolk.

Røyksøyler steg opp fra Mosul by, jagerfly passerte, helikoptre og droner svirret i luftrommet. Mens de drev førstehjelp kunne de høre drønn fra bomber og artilleri, og flere ganger slo bomber ned bare titalls meter fra dem.

Hjelpeplassen ble flyttet nærmere kampene mer sentralt i Mosul etter noen uker, etter hvert som koalisjonen vant terreng. Gelink beskriver at han og kollegene holdt til ca. én kilometer fra fronten. I bakgården var det bombekastere som skjøt mot IS-stillinger.

En dag sto han ved irakernes Humvee, et pansret kjøretøy, og ventet på at skadde skulle komme inn. Da hørte han lyden av kuler over hodet, det var bare å huke seg ned. Dette virket mer som tilfeldige skytninger, tenkte han. Tidligere hadde de blitt beskutt mer direkte av skarpskyttere.

Men om natten ble ambulansen i bakgården utenfor sovehuset truffet.

«Det er ikke trygt her», minnet han seg selv om, for ikke å henfalle til et sekunds sløvhet. Uforsiktighet økte risikoen for å bli skutt eller ende opp i en av de oransje fangedraktene til IS.

Offiserene til de irakiske spesialstyrkene ble urolige en kveld utenfor den provisoriske hjelpeplassen. Gelink reagerte på at irakerne ikke gikk i joggebukser og slippers, som de pleide å skifte til da mørket falt på og kampene avtok i intensitet.

– Hva skjer? spurte Gelink.

Via en tolk fikk han vite at irakernes etterretning hadde fanget opp meldinger om at amerikanerne i Gogjali skulle drepes. Den kvinnelige sykepleieren Gelink jobbet sammen med på hjelpeplassen var amerikaner.

– De regnet nok meg som amerikaner også. Det var ingen andre utlendinger i bydelen, forteller Gelink.

De pakket umiddelbart sakene.

BRUKT: En avfyringsmekanisme for selvmordsbomber. Foto: Privat

I stummende mørke og med skuddsikre vester ble Gelink og amerikaneren eskortert ut av Mosul. De sov over i Bartella, en kristen by der irakiske spesialstyrker og koalisjonen hadde kontroll.

– Dagen etter fikk jeg beskjed om at det irakiske føderale politiet hadde skutt og drept syv IS-krigere. Slik jeg oppfattet tolken, hendte dette bare litt over en kilometer unna, forteller Gelink.

Han ble skuffet, siden det var mistanke om at noen hadde tystet på dem.

– Ingen var rendyrket gode. Alle hadde sin agenda, sier Gelink.

Likevel vendte de tilbake til hjelpeplassen dagen etter og fortsatte arbeidet.

Mot slutten av det første oppdraget ble Gelink intervjuet av NRK nær frontlinjen. Han behandlet en tenåring med en kule i armen, mens artilleriet drønnet utenfor feltsykehuset.

Gelink fortalte om sivile som befant seg mellom asken og ilden. Ble de værende i IS-kontrollerte områder, sto de i fare for å bli bombet av jagerfly eller bli skutt av skarpskyttere. Flyktet de, risikerte de å tråkke på miner på alle utfartsårer.

Gelink fylte 26 år 4. januar. Dagen etter satt han på flyet hjem til Norge, bestemt på å returnere til krigssonen. Jobben føltes ikke fullført.

– Mosul var ikke i nærheten av å være frigjort.

Like etter hjemkomsten publiserte NRK historien «Max bruker ferien på å redde liv i Mosul». På bildene kunne folk se et lite norsk flagg på den grønne jakkearmen hans.

SIVIL SKADET: Max-Hendrik Wathne Gelink og kollegene behandler en hardt skadet sivil iraker en kilometer fra kamphandlingene i Mosul. Foto: Mosul Eye

Nyttårssalg og vintermote preget butikkvinduene hjemme, mens Gelink sorterte inntrykk i tankene. Han var utslitt og måtte hente seg inn igjen, stengte omverdenen ute og orket ikke ta unna ubesvarte e-poster eller meldinger.

På Facebook hadde NRK-reportasjen utløst mange tilbakemeldinger, stort sett positive. Men flere reagerte på at han var avbildet med en jakke med norsk flagg på armen, at han som sykepleier gikk i militære klær.

– Rett etter at jeg kom hjem første gang mente noen jeg prøvde å utgi meg for å være norsk tjenestemann, og at jeg burde vært tiltalt. Men jakken var privat og jeg prøvde aldri å gjøre noe slikt.

Gelink skummet kommentarfelt og registrerte kritikken, han så at den også kom fra folk i andre humanitære organisasjoner og helsearbeidere.

Grønne klær var et bevisst valg fra hans side.

– Jeg ville gli mest mulig inn i jobbmiljøet. Ikke skille meg for mye ut.

Gelink mente militære plagg var de mest praktiske i krig, siden de ga mer beskyttelse mot sprøyter og glasskår.

– Jeg passet ikke inn i det etablerte bildet av norske hjelpearbeidere. Jeg var ingen hvitkledd ridder, men en skjeggete, ung mann som sto der i militære klær og turtøy og behandlet noen som holdt på å dø av skuddskader.

Selv om terskelen for hva Gelink tålte var lavere enn vanlig og tårene satt løsere, følte han at det var normale etterreaksjoner. For å forebygge mot senskader, kontaktet han krisepsykolog og fikk tømt seg for tankegods.

I slutten av januar ble Øst-Mosul frigjort. Nå gikk kampene i vestlige deler av byen, der IS forskanset seg. Mot slutten av februar var han på plass i krigssonen igjen, denne gangen sammen med tre andre nordmenn, en kvinnelig lege med bakgrunn fra heimevernet, en legestudent og en ambulansearbeider.

Det skulle bli tøffere å komme hjem etter det andre Mosul-oppdraget.

FEILBOMBING: En familie på 17 personer ble drept i et bombeangrep. Max-Hendrik Wathne Gelink og de andre frivillige måtte grave opp likene fra midlertidige graver. De ble gravd ned for ikke å bli spist opp av løshunder. Foto: Privat

«Velkommen til helvede,» het det i danske Berlingske Tidendes overskrift om feltklinikken der Gelink jobbet fra vest i Mosul. De beskrev en scene som utspant seg mens de var der:

«En af Islamisk Stats snigskyttere har feltklinikken på kornet. Skuddene bliver ved med at smælde med 20–40 sekunders interval.»

En nedlagt jenteskole utgjorde klinikken. Nabolaget besto av utbombede hus. Inne var gulvet farget med blod og overstrødd med patronhylser. Her jobbet Gelink side om side med den norske legen Katrine Mathisen, irakiske santitetsfolk og sivilt helsepersonell.

Slaget mot Den islamske staten gikk inn i en minst like blodig og intens fase som da de var i Øst-Mosul, på det meste kom det inn over 140 pasienter mens de var i Vest-Mosul.

Gelink syntes det var et paradoks at vi i Norge fokuserte mest på potensiell IS-terror i Europa, mens vi knapt enset de ufattelige lidelsene og ekstreme hendelsene som foregikk i Mosul daglig.

Han delte inntrykkene sine i leserinnlegg i BT, slik at folk der hjemme i trygge Norge ble klar over hva som foregikk i Irak.

«Dette er det skumleste jeg har vært med på i Irak hittil,» meldte han om kjøringen i Vest-Mosul, til og fra hjelpeoppdrag.

«VELKOMMEN TIL HELVEDE», het det i danske Berlingske Tidendes rapport fra feltklinikken Max-Hendrik Wathne Gelink og de andre frivillige jobbet på i Vest-Mosul. Foto: Thomas Lekfeldt

De irakiske regjeringsstyrkene hadde klargjort veiene de kjørte på, veier som hadde vært belagt med veibomber. Bombene var beregnet på å drepe mennesker som ville flykte fra IS-bastionen – og styrker som ville angripe utenfra.

På vei til hjelpeplassen forteller Gelink at de passerte bombekratre og veisperringer forlatt av IS, en fire meter høy jordvoll i midt i hovedveien, sprengte hus, vrakede lastebiler, bulldosere, lik og midt nede i et digert krater lå en sprengt utgave av de pansrede Humveene som tilhørte de irakiske spesialstyrkene.

Gelink og følget tok seg inn i et forlatt tre etasjers hus. Ved siden av et speil i vinduskarmen lå en brukt barberhøvel. På gulvet en bylt med svarte hår.

– Det er garantert mange IS-sympatisører som har prøvd å komme seg ut herfra som flyktninger, mener Gelink.

Sykepleieren er sikker på at IS bruker ulovlige kjemiske våpen. Han forteller om pasienter med skader som tyder på bruk av slike. Om kraftig klorlukt i en ambulanse som fraktet en skadet far og sønn, om et tyvetalls skadde og døde pasienter med brannliknende skader, blemmer og byller.

– De kom ikke inn til den hjelpeplassen jeg var på, men jeg så bilder av dem og kolleger av meg behandlet dem.

Gelink prøvde å holde fast ved små lysglimt av håp og drypp av oppmuntring. Som takknemligheten han møtte lokalt, når de klarte å redde et liv. Som pasienten som fikk avrevet begge beina og en hånd, men klarte seg likevel.

Tanken på krigens grusomheter var noe han måtte distansere seg fra.

– Jeg prøvde å gjøre det mindre personlig. Jeg kjente ikke på hat, selv om jeg avskyr den politiske holdningen, ekstrem islam og volden til IS. Jeg er ikke bare ateist, men imot all religion.

UTSIKT: Fra taket på hjelpeplassen i Vest-Mosul kunne Max-Hendrik Wathne Gelink se bort på Al-nouri moskeen, IS-kalifatets hjerte. Samtidig pågikk kampene i byen. Foto: Privat

«Mørkets episenter», kalte Danmarks Radio P1 området de norske hjelpearbeiderne opererte i. Noen uker i forveien, samme dag som Gelink dro til Irak, hadde en kurdisk journalist blitt drept.

– Hun ble drept ikke langt fra hjelpeplassen vår. Jeg fant mikrofonen hennes da jeg kom ned. Det var gått en kule tvers gjennom mikrofonen.

DRs reporter intervjuet Gelink og legen Katrine Mathisen på feltklinikken. I reportasjen beskrev de en rolig dag for nordmennene; en gravid kvinne med begge bein sprengt av og fire barn som var skutt i hodet av IS.

– Denne konflikten har havnet i storpolitikkens klemme, sa Gelink.

Nordmannen fortalte danskene at det gjorde sterkt inntrykk å behandle så mange ødelagte barn, men aller verst var det å sende fra seg pasienter han visste kom til å dø av hode- eller blødningskader før de nådde Leger Uten Grensers sykehus, som var en halvtimes kjøretur unna der de holdt til i Vest-Mosul.

Den danske reporteren fortalte hvordan sykepleieren fra Bergen gikk og luktet etter døde mennesker i ruiner i en landsby som var bombet av jagerfly.

«Jeg tenker på hva folk tenker om min jobb i fremtiden», sa Gelink til reporteren.

«Vil folk huske det?»

Han dro hjem 9. april. I den siste Facebook-statusen skrev han at han var takknemlig for å kunne reise hjem til fred, for å ha et hjem, familie og venner som er i live – for selv å være i live.

– Det er ikke en selvfølge under omstendighetene vi har jobbet.

MINNE: Med seg i sekken hjem hadde Max-Hendrik Wathne Gelink «English For The Islamic State». Pensum i Den islamske staten.

Hjemme på Paradis brytes stillheten etter en pipende varsellyd, huset ryster, sprengingen i nabolaget skyldes byggeaktivitet.

– Jeg merker ikke spesielle etterreaksjoner etter Mosul-oppdragene, men det er vanskeligere å komme hjem denne gangen.

Gelink er tilbake i 12-timersskiftene som lærling i ambulansetjenesten i Bergen. Han har nettopp lagt bak seg en heimevernsøvelse. Men om kveldene, når stillheten senker seg, begynner tankene å kverne.

– Da kan jeg bli deprimert.

Gelink sier han har opplevd motbør både fra forsvarsansatte og kolleger i helsevesenet. Selv mener han vi i Norge har et for naivt og snevert syn på hjelpearbeid.

– Noen mener jeg har blandet roller med å samarbeide med det irakiske forsvaret. Skal det være humanitært, så må du være hundre prosent nøytral og i sivil. Men hva vil det si å være nøytral? Jeg har behandlet alle som har kommet inn skadet, også skadde IS-krigere. Det er godt å vite at jeg har klart å behandle dem på samme måte som andre skadde.

TANKEFULL: – Når kveldene kommer blir jeg litt deprimert, sier Max-Hendrik Wathne Gelink, hjemme i huset på Paradis. Han vil bestille ny time hos psykolog.

Gelink er oppgitt, spesielt over små kommentarer han har fått, direkte eller via andre. Fra folk som påpeker at han brukte militære klær, uten å være interessert i det han gjorde. Fra noen som mener han har vært egoistisk og påført familien smerte ved å reise til et så farlig sted.

– Jeg var der for å begrense tapene. Dette var min kamp mot IS, mitt lille bidrag for å hjelpe, uten våpen.

Han sier at få viser oppriktig interesse for hans erfaringer.

– En spurte om det var trygt for meg å være tilbake på jobb. Vedkommende er kanskje redd for at jeg er en tikkende bombe, mentalt sett. Jeg svarte at det gikk fint, men følte spørsmålet var litt stigmatiserende.

Gelink påpeker at det trengs flere hjelpere i denne krigen, ikke færre.

– Ingen kom og erstattet oss som reiste hjem.

Sykepleieren mener han sitter på en unik faglig og menneskelig erfaring som han ønsker å dele.

– Kunnskapen er ikke så mye verd om jeg ikke får delt den.

I Mosul er offensiven mot IS inne i siste fase. De irakiske styrkene, støttet av koalisjonen mot IS, omringer gamlebyen der de siste IS-terroristene gjemmer seg. Hundretusenvis av sivile har flyktet, men fortsatt er det minst like mange igjen i byen.

Gelink føler han har gjort sitt i Mosul.

– Jeg skal ut igjen for å hjelpe. Men jeg vet ikke hvor og når. Neste gang drar jeg med Leger Uten Grenser eller Røde Kors. Jeg orker ikke denne motbøren igjen.

Publisert

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    Asbjørn og Hilborg var gift i 67 år. De døde med åtte dagers mellomrom.

  2. BT MAGASINET

    «Bli bergtatt du også»

  3. BT MAGASINET

    – Folk sier at har du først bodd i Sandviken, flytter du aldri herfra. Det gjelder for meg også.

  4. BT MAGASINET

    Her er milliardærkokken ved Bjorøy: – Det var visst det beste han hadde smakt

  5. BT MAGASINET

    Ungene var alene i en kano, ropte konen min. «Lite sannsynlig. De kan jo ikke svømme», svarte jeg. «Nettopp», sa hun.

  6. BT MAGASINET

    – Denne godt skjulte restauranten er Bergens kanskje vakreste uteservering

  1. Irak
  2. Førstehjelp
  3. Mosul
  4. Islam
  5. Kalifat