Barnas siste fristeder

I skogen under Lyderhorn prøver tre jenter å holde varmen under en tynn presenning. De er på tur helt uten voksne.

Foto: Bård Bøe

Publisert Publisert

På jenterommet i Kjøkkelvik er Tuva Andersen Tobiassen i gang med å pakke sekken. Om et døgn skal hun på sin aller første overnattingstur uten voksne. Fra vinduene hjemme i leiligheten har 12-åringen fritt utsyn til turmålet Lyderhorn.

Tuva gleder seg til å sove ute. Ligge i soveposen og høre lyden av ugle, rev eller hjort. Det eneste som legger en liten demper på forventningene, er regnet som høljer ned utenfor. Værvarselet for neste dag lover ingen bedring.

6.-klassingen og de andre jentene fra 1. Godvik sjøspeidergruppe er i ferd med å bli sjeldne. I dag er få barn med på fritidsaktiviteter de styrer helt selv. Det aller meste er organisert av voksne. Foreldre er trenere og lagledere. De kjører, følger med på turneringer og står på sidelinjen mens ungene trener og spiller kamp.

PAKKET OG KLAR: – Jo tyngre sekk, jo tyngre blir det. Derfor pakker jeg minst mulig, forklarer Tuva Andersen Tobiassen.

Men det finnes unntak. I noen miljøer får de voksne rett og slett ikke lov til å være med. Speiderne prøver å være en motkultur til foreldre som henger over barna for å passe på at de ikke skader seg.

– Samfunnet i dag er blitt mye mer sikkerhetsfokusert. Å la barn dra alene føles utrygt for foreldrene. Det er en utfordring når vi ønsker å sende ungene på tur uten at voksne er med, sier Endre Helland.

Han er daglig leder i Hordaland krins av Norges speiderforbund.

I speideren skal ungene lære å ta ansvar, stole på seg selv og bli trygge og selvstendige. Når patruljene fungerer, drar de på tur uten voksne og holder speidermøter alene.

– Det er helt klart en del barn som ikke får dra på tur med patruljeførerne sine fordi foreldrene ikke tør. Men vi sender ikke speidere av gårde på svært risikable turer, presiserer Helland.

FARVEL: Eivind Tobiassen gir datteren Tuva en klem, mens Jørn Henriksbø sier ha det til datteren Ariana. Nå er det patruljefører Vilde Sofie Gjertsen Langhelle som har ansvaret for speiderjentene.

Lørdag ettermiddag er det avmarsj fra parkeringsplassen i Skålevik.

Tuvas pappa Eivind Tobiassen innrømmer at han alltid er litt engstelig når datteren skal ut på tur, for – som han sier, uhell skjer jo. Han er overbevist om at jentungen vokser på det å være ute og bli mer trygg på seg selv. Å få kjenne på kulde og mestringsfølelse.

– Men jeg sørger for at jeg ikke har mobilen på lydløs, forsikrer han med et smil.

Ariana Henriksbø, som fyller 13 år denne måneden, skal være assistent under utflukten. Vanligvis er hun patruljefører, men på denne turen er det 14 år gamle Vilde Sofie Gjertsen Langhelle som har det øverste lederansvaret.

TUNG BØR: Tuva Andersen Tobiassen (til v.), Ariana Henriksbø og Vilde Sofie Gjertsen Langhelle på vei opp til Lyderhorn.

Like etter at de har begynt å gå, minner hun om den svært viktige ring-foreldrene-sist-regelen. Ellers kan nemlig et helt vanlig kutt i en finger ende opp som et mord, slår hun fast. For å forklare hvor kjapt en fjær kan bli til fem høns i en foreldresamtale, later Vilde Sofie som hun snakker i telefonen. Med en megetsigende mine oppsummerer hun raskt: «Kuttet seg i fingeren. Kuttet av seg fingeren. De døde.»

Ryggsekkene er såpass tunge at speiderne bevilger seg noen hvilepauser på vei opp mot det lille skogsområdet der de skal slå leir for natten. Jentene har fordelt stormkjøkken, presenninger og proviant mellom seg. Alle har dessuten med seg to solide vedkubber hver, sovepose, liggeunderlag og turtøy. De første regndråpene melder seg idet veien begynner å svinge oppover. Men det er ingen ting imot det som venter senere.

ENDELIG FREMME: Ariana Henriksbø tar en strekk på steinen, Vilde Sofie Gjertsen Langhelle slapper av mens Tuva Andersen Tobiassen undersøker treet.

Speiderjentene har svingt inn på en liten sti som ender i et skogholt. Dette er leirplassen. Nå skal de feste en blå plastduk lavt nede mellom trestammene, slik at den gir ly for været. Under dette taket skal en grønn presenning plugges fast i den myke skogbunnen.

– Edderkopp, roper Tuva som har fått øye på krypet idet hun skal feste den ene stroppen rundt et tre.

Plastduken er splitter ny og ubrukt, og speiderne sliter med å få festet den ordentlig. Er det dobbelt halvstikk som er den beste knuten?

– Jeg må ha speiderboken, konstaterer Vilde Sofie og slår opp på siden som viser de ulike knutene.

  1. KONSENTRASJON: Ariana Henriksbø fester tauenden til plastduken som de skal sove under fast i treet.

  2. OPPSLAGSVERK: Ingen speidertur uten speiderbok.

Fristeder uten voksne, enten hjemme eller ute i skogen, er viktig for barns utvikling. Det mener Tone Strømøy som er høyskolelektor ved Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Hun har blant annet skrevet boken «Oppdragelse mellom frihet og grenser» og er kritisk til den foreldrestyrte, gjennomorganiserte barndommen. Strømøy oppfordrer dagens foreldre til å bli flinkere til å slappe av.

– En del foreldre er usikre og har dårlig selvfølelse. I tillegg er det mange som går rundt med dårlig samvittighet på grunn av samlivsbrudd. Dette bidrar til at de kjører på med masse aktiviteter for barna. Men barn trenger ikke å ha program hele tiden, sier hun.

Høyskolelektoren understreker samtidig at mange barn har stor glede av at foreldrene følger dem opp.

– Men veldig mye av det som skjer er ikke på barnas premisser. Det er på de voksnes premisser. Jeg vil råde foreldrene til å tenke gjennom hvorfor det er så viktig at barnet har mange aktiviteter. Er det barnet som trenger dette, eller er det foreldrenes behov som bestemmer?

Når timeplanen fylles opp av voksenstyrte aktiviteter kan mye av den barnslige spontaniteten forsvinne.

– Barn må få lov til å være barn og leke sammen uten voksne. Lek er kommunikasjon på et høyt nivå. Det er sosialisering. Vi voksne skal ha veldig stor respekt for den frie barneleken, sier Strømøy.

Professor i psykologi ved NTNU Lars Wichstrøm er mer bekymret for tomme fotballøkker og skogsområder enn for overengasjerte foreldre.

Det er nemlig på disse arenaene den frie barneleken tradisjonelt har foregått.

– Mye av tiden ungene før brukte utendørs tilbringer de nå ved PC-en eller nettbrettet. Vi vet fremdeles ikke hvordan barna påvirkes av dette, men vi kan frykte at det går ut over fantasien og evnen til å organisere seg i forhold til andre barn, sier Wichstrøm.

At foreldre engasjerer seg i barnas aktiviteter mener han i all hovedsak er positivt.

– Bekymring for endringer er noe vi har dratt med oss i 2000 år. Det er ingenting som tyder på at det er så ille å være barn i Norge i dag, understreker han.

IKKE RÅDLØS: Vilde Sofie Gjertsen Langhelle fjerner barken på en pinne, mens Tuva Andersen Tobiassen venter på det nye kjøkkenredskapet.

Ved Lyderhorn har patruljen igjen funnet doplassen som de har benyttet på tidligere turer. Tuva har for lengst gjort det klinkende klart at reportasjeteamet fra BT må ta ansvar for sin egen toalettsituasjon. Det kommer store og stadig flere regndråper. Den kalde vinden får plastduken til å blafre. To råtne vedkubber som ligger på bakken blir undersøkt.

– Æsj, en makk, hviner Tuva.

– Hallo! Vi er speidere, irettesetter Ariana.

Omsider er overnattingsfasilitetene på plass. Jentene har blåst opp hvert sitt liggeunderlag og plassert soveposene oppå for å forhindre at de skal bli fuktige. Men de små dammene med regnvann som allerede har begynt å samle seg på taket og gulvet, rykker stadig nærmere de provisoriske sengeplassene.

– Her skal vi sove, det blir deilig, sier Vilde Sofie.

– Hvor skal vi ligge, lurer Ariana.

– Det blir kaldt, vi må ligge i nærheten av hverandre. Vi har sovet i verre vær, svarer patruljeføreren og minner om den gangen de skulle overnatte ute på Fjell festning og det ble full storm. Det endte med at de måtte søke tilflukt i speiderhytten og sove på kjøkkenet og i stuen.

– Jeg glemte osten til tacoen, sier Vilde Sofie.

– Tuller du, spør de to andre i kor.

– Nei.

KLAR FOR LANGTUR: Til sommeren drar Åse Marie Dahn til New York for å delta på sommerleiren til organisasjonen CISV. Mamma Therese Dahn får ikke være med. Foto: Elias Dahlen

Varm og trygg sitter 11-åringen Åse Marie Dahn ved spisebordet hjemme på Nesttun. Men til sommeren reiser også hun på tur uten foreldrene sine. I hele fire uker skal femteklassingen være på leir utenfor New York.

For heller ikke barne- og ungdomsorganisasjonen CISV vil ha mor og far med når ungene skal ut og reise. Både foreldre, mobiltelefoner og nettbrett er forbudt på leirene som arrangeres over hele verden. Det bekymrer verken 11-åringen selv eller mamma Therese Dahn nevneverdig.

– Jeg tror det blir veldig bra. Uten telefon kan vi bruke tiden til å leke med hverandre. Det blir nok så travelt at vi ikke har tid til å savne foreldrene våre, sier 5.-klassingen.

Åse Marie er barn nummer tre i familien som drar på CISV-leir. Therese Dahn tror at mangelen på kontakt med foreldre underveis faktisk gjør hjemlengselen mindre.

– En telefonsamtale kan gjøre at savnet føles ekstra sterkt. Dessuten er det uansett ikke så mye vi foreldre kan gjøre hvis barnet har hatt en litt vanskelig opplevelse. Da er det bedre å søke støtte hos de voksne som er til stede på leiren, sier trebarnsmoren.

Hun forteller at andre som får høre hva yngstedatteren skal være med på, ofte reagerer.

– Mange får litt sjokk når vi forteller at hun skal reise til New York uten oss, sier Therese Dahn.

Helt uten kontakt med familien er barna likevel ikke. De kommer til å få e-poster underveis. Foreldrene får også en til to korte oppdateringer i uken fra gruppelederen.

Ifølge fylkesleder i Hordaland Eirin Krüger Skaftun har organisasjonen god erfaring med å la deltakerne ha lite kontakt med familien når de deltar på leir.

– På denne måten blir barna veldig engasjerte i det som skjer der de er. Selvsagt er det noen foreldre som er litt bekymret i starten, men etter hvert fungerer opplegget vårt veldig bra for de aller fleste, sier Skaftun.

FARE PÅ FERDE: Slik bør ikke agurk kuttes.

I den våte skogen begynner speiderne å forberede middagen. Ingen av dem har husket å ta med stekespade, så lederen foreslår at kokken i stedet kan bruke speiderkniven. Forslaget blir umiddelbart nedstemt av nestkommanderende som påpeker at kniven vil lage skraper i stekepannen. Dermed fjerner Vilde Sofie barken fra en pinne som hun finner på bakken, slik at de har noe å røre rundt i kjøttdeigen med.

– Gjør det noe om kjøttdeigen er rå inni, spør Tuva mens hun forsiktig snur kjøttet i pannen med det nyspikkede kjøkkenredskapet.

Uten å ha undersøkt om noen har tatt med seg skjærebrett, går patruljeføreren i gang med å kutte agurk. Den utradisjonelle skjæremetoden hun benytter, resulterer raskt i et kutt i fingeren og blod.

– Ingen skade gjort, beroliger Vilde Sofie mens hun finner frem plasteret.

– Hvordan klarte du å skade deg, undrer Ariana.

– Jeg var uforsiktig og glemte knivregelen. Det er ikke vondt. Jeg skal bare stoppe blødningen, sier hun.

KONGLE SOM KOMPRESS: Fungerer ikke spesielt bra, men verdt et forsøk.

Det skal vise seg å by på problemer. Plaster er ikke nok. Når blodet begynner å piple frem igjen, mens Vilde Sofie skjærer agurken i små terninger, slår Ariana alarm. Mens de to forbinder fingeren i ly under presenningen, fortsetter Tuva med matlagingen. Forsøket med å bruke en kongle som kompress på såret, er heller ikke vellykket. Stemningen er i ferd med å bli litt anspent. Jentene er engstelige for at de må avbryte turen hvis ikke de klarer å få stanset blodet.

I 19.30-tiden ringer de til speidernes voksenkontakt. Hun foreslår å surre fast et armbåndsur over bandasjen og holde hånden høyt og mest mulig i ro. Det hjelper.

FØLELSEN AV FRIHET: – Jeg liker å være ute, være sammen med andre, lære nye ting og sove ute, utdyper tolv år gamle Tuva Andersen Tobiassen.

Foreldrerolle i endring, sier forsker Kari Stefansen når hun skal forklare hvorfor foreldre er så engasjerte i barnas fritid.

Sammen med kollegene sine ved velferdsforskningsinstituttet NOVA har hun dybdeintervjuet hundre 14-åringer og mange foreldre, blant annet om fritidsaktiviteter. I undersøkelsen kom det frem at foreldrene var svært opptatt av at barna skulle drive med organisert idrett, og at de selv deltok i aktivitetene.

– Forventningene til foreldre i dag er at de skal være involverte og sensitive i forhold til barnas behov. De er tett på barna fra de er små, følger opp og interesserer seg for det barna holder på med, sier hun.

I dag ser vi annerledes på barn enn for bare noen tiår siden.

– Det finnes ulike forklaringer på dette. En av forklaringene er at vi har en større anerkjennelse av barn enn tidligere, blant annet gjennom barnekonvensjonen. Samfunnet har også endret seg i en mer prestasjonsorientert retning. Det påvirker både foreldre og barn, sier forskeren.

Idretten blir koblet til det sunne aktivitetsidealet, gode vaner og motorisk utvikling. Samtidig er idrett en arena der foreldre kan være sammen med barna på en naturlig måte. I motsetning til for eksempel USA er disse aktivitetene avhengig av at foreldrene stiller opp som trenere, på dugnad og med kjøring.

– Dagens foreldre er også den første generasjonen som vokste opp med barneidretten slik vi kjenner den i dag. Derfor har de masse å tilby gjennom egen erfaring og kunnskap om sporten, sier Kari Stefansen.

STOLTE TRADISJONER: Årets sesong for Nordnæs begynte 11. mars og er den 159 i rekken. Foto: Eirik Brekke

I buekorpsene hjelper det ikke om fedrene har vært med i årevis. Det er uansett guttene selv som bestemmer.

Ute på den grønne plenen ved Fredriksberg fort er de i gang med årets siste nybegynnertrening.

– Venstre, venstre, høyre, venstre! Helt om, holdt! Veldig bra, dere kan det, skryter Lars Brandt.

For sjefen i Nordnæs var det en selvfølge at han skulle begynne i buekorpset, der broren, onkelen og fetterne hans også har vært med. Da årets sesong startet, møtte 94 av de 120 innmeldte opp. Til neste år blir buekorpset 160 år.

– Det er kun guttene som styrer, og sånn har det alltid vært. Det er tradisjonen. Hvis foreldrene skulle ha meldt seg inn og begynt å bestemme, hadde det ikke gått. Alt ville ha blitt mye vanskeligere, sier Lars Brandt (19).

Guttene får lov til å begynne i Nordnæs når de er åtte år, og kan gå frem til de fyller 21 år. Deretter blir de gamlekarer. Det er for øvrig målet til soldat Amr Davidsen. 11-åringen er inne i sin sjette sesong og hjelper nybegynner Harald Ullebø Sandvik.

– Det er litt vanskelig å marsjere på lørdager. Det er litt skummelt å gjøre feil, sier ni år gamle Harald.

– Hvis de som ser på ikke går i buekorpset, vet de ikke hva du skal gjøre, trøster soldat Nicolai Olsen (9).

PÅ GELEDD: Soldat Amr Davidsen (til v.), nybegynner Harald Ullebø Sandvik og soldat Nicolai Olsen er Nordnæsgutter. Foto: Eirik Brekke

Jentene i skogen er våte.

– Jeg sov bare to timer. Det var noe galt med soveposen min som gjorde at den åpnet seg. Da jeg våknet om natten, lå jeg i en svær dam av regnvann. Duken over oss var klissvåt, forteller Ariana.

Etter å ha spist frokost og tatt et speidermerke i lek mens det pøsregnet, ringer speiderne til Tuva sin far, og ber ham hente dem på parkeringsplassen søndag formiddag.

– Forstår du hvorfor noen foreldre ikke vil la ungene dra på turer alene?

– Jeg skjønner hvorfor de er redde. Man kan ikke slippe barn, som ikke har lært noe, ut alene. Men det er fint å få bestemme, og ikke ha noen voksne som tyter på oss hele tiden, sier Ariana.

Publisert