«4,3,2,1 – lift off.»

To legomenn skal ut på sitt livs reise. Sendt ut fra kjøkkenbordet på heltemodig oppdrag. De skal reise lengre enn noen legomann tidligere har gjort. Til månen og tilbake.

Alarmen går, månen er ikke lenger der den skal være. Det er panikk både om bord og i kontrollrommet i Houston.

– Du må sitte i ro, bestefar! Ellers finner ikke månemennene deg!

Jeg var fem og hadde romfeber. Bestefar var langt eldre og hadde måne. Han hadde sikkert noe viktig han skulle gjøre, men forsto raskt at han ikke kunne vinne mot en femåring med stjerner i øynene. Han satte seg ned, og en lykkelig legomann kunne ta et lite steg ut av landingsfartøyet.

Det var bare 14 år siden de første menneskene hadde landet på månen. Drømmen om rommet var fremdeles sterk. Jeg trengte ikke superhelter, jeg hadde Neil Armstrong. En dag skulle jeg bli astronaut, sånn som ham. Derfor måtte jeg vite alt om stjerner og planeter. Det var ikke noe Google under den kalde krigen, så mine foreldre måtte kjøpe inn bøker for å svare på alt jeg spurte om.

Det reiste ikke flere mennesker til månen, og magien visnet. Månen ble en død stein på himmelen. Mars ble for dyrt, romfeberen begynte å gå ned. «Challenger»-katastrofen drepte syv astronauter og den romantiske forestillingen om eventyr i verdensrommet.

Romfart sluttet å være fantasi og ble til industri. Stjernene i øynene sluknet, og jeg ble i stedet oppslukt av superhelter.

Verdensrommet ble ikke helt borte. De flyttet over i fiksjonen, hvor eventyr i rommet levde i beste velgående. Bøker, filmer og dataspill lot meg reise til andre planeter, møte romvesener og skyte med laservåpen.

Virkeligheten var sjanseløs. Inntil for to år siden.

Sammen med to kollegaer besøkte jeg Kennedy Space Center i Florida. Stedet hvor NASA skyter opp mennesker til rommet. Det var her Apollo 11-ekspedisjonen startet 16. juli 1969 på sin reise til månen. Arnestedet for min barndoms romfeber.

Som barn hadde jeg fløyet rundt som en Saturn V. Den eldre utgaven gikk rolig rundt og sugde inn inntrykk og informasjon. Jeg levde med livsløgnen om at jeg har god greie på romfart. Sannheten var at jeg ikke ante hva jeg snakket om.

For jo mer jeg lærte, jo mer forsto jeg hvor lite jeg visste. Apollo-programmet var galskap både i ambisjonsnivå, sikkerhet og kostnader. Mange mennesker måtte ofre mye for at Neil Armstrong skulle ta et stort skritt for menneskeheten, i firetiden om natten 21. juli 1969.

Jeg reiste fra Kennedy Space Center med en blanding av nytt engasjement for romfart, kunnskapstørst og skamfølelse over egen tåpelighet. Besøkets store utbytte skulle faktisk komme seinere på kveld, da månen fant seg til rette på nattehimmelen 384.400 kilometer unna. Du kan få plass til alle plantene i solsystemet mellom oss og den.

Og i 1969, med datidenes teknologi, reiste Neil Armstrong, Edwin «Buzz» Aldrin og Michael Collins hele veien, landet, tok av og hjem igjen. Det er den største bragden menneskeheten har begått.

Månen fikk tilbake magien. Jeg fant igjen stjernene i øynene.