Kallenavnet som kom frem fra glemselen

I hele oppveksten hadde jeg to navn. Bare den nærmeste familien kalte meg Christian.

Denne artikkelen er over fire år gammel

Jeg vokste opp på Sletten, gikk på Slettebakken, Ulriken og Langhaugen skoler, og tilbrakte all fritiden min i hockeymiljøet i Bergenshallen. Da jeg begynte å jobbe som journalist i 19-årsalderen, mistet jeg gradvis kontakten med de fleste barndomskompisene. Jeg fikk nye kolleger, nye venner, og stiftet min egen familie. Jeg tok på en måte farvel med ungdomstiden, på godt og vondt.

Så, en dag i høst, var jeg på vei inn på det lokale skjenkestedet Mandelhuset i Våge på Tysnes. På kaien så jeg et kjent ansikt komme opp fra en seilbåt.

– Er det deg, Kissa, spurte den hvithårede, godt voksne fyren.

– Neimen, er det deg, Bleiken, svarte jeg.

Vi hadde ikke sett hverandre på 30 år, men der og da fikk jeg ungdomstiden midt i trynet. Ingen har kalt meg Kissa siden jeg var tenåring. Bleiken og jeg spilte hockey sammen. Vi utgjorde det ikke akkurat fryktede backparet i tredjerekken da Djerv spilte i 2. divisjon etter å ha blitt degradert på grunn av økonomirot på 1980-tallet.

Bleiken fikk ikke kallenavnet fordi han var spesielt feig i taklingene eller ekstra hvit i huden. Neida, det blir lett kallenavnet når du heter Bleiklie til etternavn.

Jeg husker ikke hvordan Kissa oppsto. En kompis av meg hadde en kjæreste som het Kirsten. Hun ble også kalt Kissa. Jeg likte aldri kallenavnet mitt spesielt godt, men kunne ikke annet enn å leve med det.

I 1982 fikk jeg en finsk lagkamerat i Djerv. På finsk betyr Kissa katt. Det var nok derfor Matti Virmanen, som forøvrig ble toppscorer i norsk hockey den sesongen, smilte ekstra godt hver gang han ropte på meg. Jeg hadde kanskje det motsatte av grasiøsiteten til en pus.

Bleiken levde godt med kallenavnet sitt, og gjør det fortsatt. Det gjør nok også brødrene Willy (William) og Odda (Odd Magne). For ikke å snakke om Gillen. Min gamle kompis nærmer seg 60, men det er fortsatt bare konen og et par andre som kaller han Egil. Og så har du bestevennen hans Anti, som dessverre gikk bort altfor tidlig i vår. Selv ikke konen kalte ham Lars Anton.

Les også

Les også: En tåre for idolet

Jeg er ikke sikker på om en fyr vi kalte Eggis var like happy. Eller Kysen.

For ikke å snakke om Kjisøget, Kødden eller Tossaen.

Noen ble kalt opp etter utseendet. Langen, for eksempel, var en av de lengste hockeyspillerne i Norge på den tiden. En fyr jeg gikk i parallellklasse med gikk bare for Stakan. Han var minst like høy som Langen.

I 40-årsdagen til en av mine beste venner kalte halvparten av gjestene jubilanten for Giggen. De hadde reist helt fra Hellesylt for å feire barndomsvennen. Giggen trodde han hadde lagt kallenavnet igjen hjemme, og det hadde han jo forsåvidt. Helt til bygd møtte by i en rotbløyte for noen år siden.

Noen kallenavn er like mye kjælenavn. Min far ble kalt Ki fra han var ganske liten. Navnet oppsto fordi han som toåring ikke klarte å uttalte Sigvard Christian da han skulle fortelle hva han het. Ki var mye enklere. Selv om det er over 20 år siden far døde, spør folk bare om jeg er Kien sin sønn når jeg treffer noen han kjente.

Ki var så innarbeidet at det fulgte far til det aller siste. Helt til både dødsannonsen og gravsteinen.