– Går det bra, pappa?

– Jeg vet ikke, jeg tror ikke det.

– Hva er det som skjer?

– Jeg er litt svimmel. Jeg trenger å legge meg ned på gulvet en stund.

Gulvet svaiet og en stemme i hodet skrek at noe grusom kom til å skje. Jeg har lært meg ikke å høre etter. Den første gangen det skjedde sendte min kone meg på legevakten. «Har det skjedd noe spesielt i livet ditt i det siste», spurte legen. «Jeg skal bli far», svarte jeg. «Aha. Du har bare fått en reaksjon.»

Nå kjenner jeg det igjen, jeg vet det går over. Jeg må bare ligge rolig, finne et punkt jeg kan stirre på i taket og konsentrere meg om å puste. Ikke bry meg om hjertet som hamrer, svetten i hendene eller spenningen i kroppen.

Bare lytte til pusten, og fortelle meg selv at dette går bra.

– Trenger du hjelp, pappa?

– Skulle ønske det, men dette må pappa klare selv. Eller, det er en ting du kan hjelpe meg med. Kjenner du at huset beveger seg?

– Nei, pappa. Jeg kjenner ingenting.

– Takk.

Frykten for bevegelser i huset var ikke ubegrunnet. Natt til dagen før vil vi aldri glemme. Det var natten da muren falt.

Midt på natten våknet jeg av et brak. «Nå er det noen i kjelleren!», ropte jeg.

Det pågikk gravearbeid i kjelleren vår. Jeg fryktet at en fullemann hadde brutt seg inn for å kjøre gravemaskin. Vedkommende skulle jages på dør.

Som enhver god bergenser bevæpnet jeg meg med en paraply, og samlet akkurat nok mot til å gå til krig. Utenfor huset traff jeg min polske nabo som også hadde blitt vekket av lyden.

– Big sound from basement, sa han.

– Yes, maybe someone inside, svarte jeg. Han trakk på skuldrene.

Jeg åpnet døren. Til min store overraskelse så jeg nabohuset.

– Oh, wall is gone, konstaterte min nabo. Hele den bakre kjellerveggen hadde rast inn i huset. Han beroliget meg med at det ikke var farlig. Alt var støttet opp og bæringen lå på sideveggene.

Trøtt som en snurr gikk jeg inn igjen og krøp opp i sengen.

– Hva var det, spurte min kone.

– Å, bare kjellerveggen som raste, men naboen sa det gikk bra.

I det jeg sa ordene, skjønte jeg alvoret. Jeg kom meg ut av sengen. Ungene ble dratt ut av søvn, kledd på og stappet i bilen. Brannvesen ble tilkalt og arbeiderne som jobbet i kjelleren ble vekket. Så kjørte vi rundt i den kalde bergensnatten til vi fikk beskjed om at huset var sikret, slik at vi kunne gå inn igjen.

Etter hvert begynte det å gå opp for meg hvor nær en katastrofe vi hadde vært. Tenk om arbeiderne hadde vært i kjelleren da det smalt? Hva om det hadde skjedd etter vi hadde begynt å bruke kjelleren? Og kan vi være sikre på at huset står støtt når det mangler en kjellervegg?

Plutselig la jeg merke til alle sprekker i vårt gamle bergenshus. Hadde gulvet alltid hellet sånn? Har sprekken i malingen ved siden av pipen alltid vært der? Gynger ikke gulvet på kjøkkenet?

Kjøkkenet er to etasjer over den manglende kjellermuren, og hodet var overbevist om at noe var galt. Jeg måtte ned på gulvet før kroppen ga etter.

Hjelpeløs og stirrende på et punkt lå jeg der, istedenfor å lese en god natt-historie. Det er ikke slik du vil at ungene skal huske deg. Heldigvis er barn mye smartere enn vi voksne tror.

Plutselig var vi to som lå på gulvet og stirret i taket. Det føltes mye bedre.

– Pappa?

– Ja?

– Jeg tror jeg vet hva som kan hjelpe deg.

– Hva da?

– En kos.

– Det tror jeg også.