– Bare fem år ut i ekteskapet døde min elskede mann på post

Folk i Vest: Møt Kitty Skram Torkildsen (96).

  • Odd E. Nerbø (tekst og foto)
Publisert Publisert

– I 1957 giftet jeg meg med Johan. Han var maskinsjef om bord på steamtankeren «Nelly». Vielsen skjedde i Roma, og det var nydelig, alt sammen. Brudekjolen kjøpte jeg to timer før vielsen. Johan var så hjertens god. En gang vi passerte en kåpeforretning her i Bergen, kom jeg til å se litt ekstra på utstillingen. «Hva ser du på, Kitty, liker du den kåpen?», spurte han. Tre minutter seinere var den min. Jeg glemmer det aldri. Men bare fem år ut i ekteskapet døde min elskede mann på post, i maskinrommet, bare 36 år gammel. En av mannskapet fortalte meg etterpå at det siste han sa var «hold steamen oppe på tankene!» Det var et sjokk. Heldigvis hadde jeg jobben min som Bergens første kvinnelige hovmester, med alle rettigheter, i huset til Maskinistforeningen. Det hjalp meg å holde motet oppe. Fire år etter ble jeg lykkelig gift med Finn, også han maskinsjef. Han var en fantastisk skjønn mann, både utvendig og innvendig. Jeg tok meg mye fri og var om bord sammen med Finn. Det var så spennende. En gang seilte vi i bananfart på vestkysten av Afrika, og da var det bananer til frokost, middag og kvelds. Jeg liker fremdeles bananer og spiser en daglig. For 20 år siden døde også Finn plutselig og uventet, og siden har jeg vært alene. Men jeg er glad for livet. Jeg takker min gode Gud hver kveld og gleder meg til å stå opp neste dag til kaffe, radio og avisen.

  • Alle har en historie. Les om andre i serien Folk i Vest: bt.no/folkivest
  • Les også: Her er Folk i Vest-historie nummer 300 – og fotografens ti favoritter
Publisert
  1. – Første gang jeg møtte Camilla, tok det bare sekunder før jeg tenkte at hun der vil jeg bli venn med

  2. – Tidleg på 1900-talet budde det 18 menneske i huset. No er det berre mannen min og eg.

  3. – Det er mange som skriver til meg og sier at det er et godt tiltak, og at jeg er en helt

  4. – De siste årene har diabetesen tatt synet mitt. Men det er ikke verre enn at jeg finner veien.

  5. Randi spurte om hun kunne hvile hodet på skulderen hans. Så ble de gift.

  6. – Ida visste ingenting da jeg ringte henne og sa at hun måtte komme. Heldigvis ble hun jublende glad.

  7. – No har det gått ni dagar, og me er endeleg på heimveg, sånn nokolunde friske

  8. – Noen ganger blir jeg forundret fordi mange kunder glemmer å ta med seg varene de har kjøpt

  9. – Jeg gleder meg til å oppleve det fine samholdet som oppstår når unge er på leir

  10. – I dag fikk jeg bestemme at morfar og jeg skulle gå på svømming

  11. – Sant å si trives jeg best på jobb, seks dager i uken. Ferie har vi aldri brydd oss med å ta.

  12. – Noen ganger krøp vi nesten oppå hverandre. Mange mente at det var umulig, men vi klarte det.

  13. – Jeg overlevde å bli født tre måneder for tidlig. På det minste veide jeg 700 gram.

  14. – Jeg kom over noen koreanske sanger og danser på nettet. Det var bare en oioi-opplevelse!

  15. – Bare fem år ut i ekteskapet døde min elskede mann på post

  16. – Det verste er å gå og vente på svar når jeg har sendt et brev. Nå har det gått litt mange dager.

  17. – Tidvis tungt arbeid, men det er godt kameratskap i arbeidslaget. Det betyr mykje.

  18. – Når jeg venter venner om bord, går jeg i nissedrakt. Men som oftest er jeg alene, bare med selskap av skipskatten min.

  19. – På nettet kom jeg i kontakt med en gruppe unge som danset. Der fant jeg mine folk.

  20. – Avskjed er aldri lett

  21. – Jeg er så stolt, og ofte tenker jeg at det er en gudegave å få en så stor og fin familie

  22. – Tage er litt sterkere enn meg, så jeg måtte gråte litt to ganger, men da trøstet Tage meg

  23. – Jeg er aldri redd for å dumme meg ut og går alltid kledd i farger

  24. – Når det går litt fort ned en bakke, og pappa tuller og roper at bremsene ikke virker, synger vi bare enda høyere

  1. Folk i Vest
  2. Folk
  3. Ekteskap