Jeg var lenge en slave av posemat og frossenpizza. Som 16-åring ble jeg sendt ut i verden for å gå på skole. På en hybel i Florø skulle jeg finne ut av alle tingene jeg ikke visste noe om.

Matlaging var en av dem. Jeg hadde blitt bortskjemt av min bestemor i alle år, og ikke engang kokt vann.

Heldigvis hadde butikken frossenpizza. I løpet av de neste årene fungerte retten som hovednæring. Ved å bruke pappen som tallerken sparte jeg oppvask. Noen ganger flottet jeg meg med avanserte retter som spagetti med pølser eller mexicansk gryte. Hadde Hellstrøm hjulpet folk på den tiden, ville du sett saken «Hva skjedde med Grandiosa-Lasse?» hos VG.

I midten av 20-årene ble jeg samboer. Jeg hadde da avansert til pakke-lasagne, taco og posesupper. Jeg kunne i fullt alvor fortelle hvor mye bedre pose-tomatsuppe smakte om man brukte en desiliter mindre vann enn det som sto på pakken. Jeg var på vei ned en veldig mørk gastronomisk bakgate. Redningen ble Ingrid Espelid Hovig.

Jeg ville lyge om jeg sa at jeg på denne tiden hadde stor respekt for Ingrid. Hun var en TV-stjerne fra barndommen. Fjernsynskjøkkenet var bra fordi det gikk på TV, ikke fordi jeg brydde meg om mat. De sterkeste minnene jeg har er Herb Alberts frekke trompet på kjenningsmelodien, persillen Ingrid alltid pyntet med, og den udødelige linjen «og så har me juksa litt». Linjen ble visstnok først brukt da Trond Kirkvaag parodierte henne, men Ingrid likte det så godt at hun adopterte den. Noen tiår seinere skulle damen som jukset litt lære meg å gjøre ting ordentlig.

Foruten strenge regler for oppvaskkoster og stearinlys som aldri skulle brennes, kom en kokebok på flyttelasset da jeg ble samboer. «Ingrids matkalender» inneholder middagstips for alle dagene i året. I starten ble den ikke brukt. Poser og ferdigmat var godt nok. Men etter en stund ble det stusslig at det mest avanserte vi lagde var fredagstaco. En lørdag bestemte jeg meg for å fleske til. Lage noe ordentlig og avansert. Jeg landet på side 47, og livet mitt ble aldri det samme.

«Pasta med kjøttdeig og ost» lyste mot meg. Den hadde alt en lørdagsrett skulle ha. Pasta, kjøttdeig og gratinert ost. Men den var avansert. Det måtte lages hvit saus og kjøpes inn både boksetomater og sopp. Om noe sier gourmetkokk, så er det sopp.

Jeg holdt på å sprekke av stolthet da jeg tok retten ut av ovnen. Det så bra ut, det luktet godt, det smakte himmelsk. Jeg hadde skapt et kulinarisk mesterverk.

Da var det ingen vei tilbake i posen. «Ingrids matkalender» ble min vei til frelsen. Nye retter ble forsøkt. Jeg oppdaget at jeg kunne lage sursøt saus selv. Jeg fikk lapskaus til å smake lapskaus. Det jeg trodde var ekstremt avanserte retter, viste seg å være helt overkommelige. På bare uker gikk jeg fra å være ubrukelig til nyfrelst.

Med økt innsikt endret mitt inntrykk av Ingrid Espelid Hovig seg dramatisk. Hun var ikke lenger bare en TV-stjerne fra barndommen. Hun var en formidler av rang, en bauta av matglede. Hun gjorde det på en ujålete måte, slik at selv en frossenpizzafråtsende datanerd ble ledet inn i fristelser.

Ingrid ble bisatt denne uken. Men matminnene finner du på kjøkkenene. På lørdager hvor jeg vil dra på og lage noe ekstra til familien, finner jeg frem «Ingrids matkalender», og blar frem til side 47.